Tidens problem

«Enhver begynnelse er vilkårlig», åpner Erling Sandmo programmatisk hoveddelen av boken Tid for historie. Så begynner han med Herodot! Tvetydigheten er slående: Åpningen kan være tilfeldig, men er det åpenbart ikke. Startpunktet sammenfaller sannsynligvis med alle historiefagkronikørers inngang: den gamle greker Herodot. Men Sandmos bok er full av overraskelser og innholdsmessige perler. Den formidler historieskrivingens historie og er samtidig en innføring i historiefagets tankegang og håndverk. Sandmo reflekterer over hvor faget står i dag, og hvor det går.

Den er oppdatert og tenkende – ja, spørrende. Og her er kanskje bokens kjerne: «Historie er en klynge spørsmål som samler seg rundt tiden som problem», skriver Sandmo, «og spørsmålene er utpreget humanistiske.»

GAMMELT PAPIR

Innledningen er en kjærlighetserklæring til boken som fysisk gjenstand. Sandmo beskriver levende hvordan han sitter på Kungliga biblioteket i Stockholm og blar i en reiseberetning fra 1667. Tittelsiden er gjengitt i sin helhet som illustrasjon, med 1600-tallets vakre gotiske typer og snirklete og uendelig lange titler. Sandmo har fått boken utlevert og må lese den lagt på en spesiallaget pute. Det er en høytidelig handling. Vi formelig lukter det gamle papiret.

Ved å bla i den 350 år gamle boken åpner Sandmo også en fantastisk historie for leseren. Han har hentet ut en liten fortelling om en kjempestor frosk på stedet Piplipatan – omtrent ved Bagdad. Frosken har en sølvlenke rundt livet og bodde tidligere sammen med en firfoting (fyrfota i originalen) under en helle på kjøkkenet hos biskopen av Piplipatan. Sandmo konkluderer med at dette er rent eventyr – stedet finnes ikke, fortellingen er oppkonstruert. Han viser frem vurderinger han har gjort underveis. Fortellingen blir et fascinerende eksempel på hvordan historikeren arbeider med en tekst.

Særlig fint synes jeg også bilder og billedtekster fungerer i boken. Hvert kapittel innledes med et slående bilde, gjerne hentet fra en helt annen tid enn den som omtales i kapitlet. En amerikansk soldat i april 1945 innleder for eksempel det første kapitlet om antikken. Han står i en krypt i et gigantomant tysk monument bygget til hundreårsmarkeringen av Napoleonskrigens «folkeslag» ved Leipzig i 1813.

OSS OG DEM

Boken har syv hovedkapitler, hvert med et forsøksvis klart fokus, og Sandmo evner langt på vei å trekke en rød tråd gjennom hele historiefagets historie. I «Antikken og historiens vi»
lærer leseren at grekerne oppfant historiens «vi». Det ble «oss», grekerne, mot «dem», perserne, barbarene eller fiendene. Vesten mot Østen. Ofte er dette en helt grunnleggende tenkemåte fremdeles, tenk bare på (ikke-historikeren) Samuel Huntingtons tese om sivilisasjonenes kamp.

Det neste kapitlet, «Middelalderen og tidens problem», handler om hvordan man begynte å dele historien opp i perioder – tid i biter. Renessansen oppdaget derimot forskjellene. Først da ble fortidige verdener oppfattet som vesentlig annerledes enn tiden en selv levde i.

I kapitlet om opplysningstidens historieskriving, «Opplysningens avstander», er ikke fokuset like skarpt. Det er vel heller ikke annet å vente når historieskrivingen blir stadig mer kompleks. Kapitlet «Den egentlige historien» bringer leseren – via positivisme, marxisme, strukturalisme, kvinnehistorie, den språklige vendingen m.m. – frem til historiefagets status quo, trender i tiden, og ikke minst refleksjoner over hvor historiefaget kan komme til å gå i fremtiden.

Det er kanskje i bokens siste kapitler at Sandmo er aller sterkest. Mange vil nok like gjennomgangen av for eksempel de franske strukturalistene, Annales-skolen og post-strukturalistene. Personlig er jeg svak for litterære analyser, som påvisningen av Knut Myklands bruk av Alexander Kiellands Garman & Worse i skildringen av aristokratiets nederlag i møte med den kommende kapitalistiske eliten. Eller hvordan det fremdeles er den realistiske litteraturen à la Lev Tolstojs Krig og fred som ligger til grunn for dagens ideal for god historieskriving.

LEKENDE LETT

Tid for historie er en solid reise gjennom strømninger i faget gjennom tidene. Et stykke på vei viser den også hovedtrekk i europeisk idéhistorie. Ikke desto mindre har boken et lekent overskudd. Med ujevne mellomrom strør Sandmo ut underfundigheter. Han gjør også tidlig klart at boken ikke skal gi noen uttømmende gjennomgang av epokene og teoriene i historieskrivingen. Dette fritar ham fra en stiv form og gjør boken god å lese.

Samtidig er lettheten kanskje den største svakheten ved boken. Anne Minken har allerede påpekt at Sandmo nok ikke har undersøkt den flotte åpningen sin godt nok. Sandmo hevder at den svenske reiseberetningen fra 1600-tallet plasserer Piplipatan ved Bagdad, og konkluderer med at stedet er ren fantasi. Videre insisterer han på at Piplipatan ikke finnes på noe kart og «er et sted vi ikke kjenner fra noen andre kilder enn denne boken». Men man får en følelse av at undersøkelsen har gått litt raskt. Anne Minken finner stedet på et historisk kart ved søk på Google. Hun får også andre treff. Alle viser til Bengal i India, unektelig et stykke fra Bagdad.

Når jeg slår opp i den digitaliserte originalversjonen Sandmo selv viser til, står det i klartekst at Piplipatan ligger i nærheten av «Gangen» (s. 72). Det må da forstås som Ganges? Og på side 112 plasseres Piplipatan (da riktignok skrevet Piplepatan) eksplisitt i Bengal. Bagateller, kanskje, men det blir skjemmende når den elegante åpningen samtidig skal fungere som et eksempel på historikerens grundige, analytiske metode. Selv om Sandmo altså har vært uheldig i de viktige åpningssidene i Tid for historie, er boken en solid og underholdende gjennomgang av historiefagets historie og hva historiefaget er. I partier er den glimrende.