Subjektiv saklighet

«Forfatteren må være til stede», sier biologen og forfatteren Erik Tunstad i samtale med tekstforskerne Norunn Askeland og Eva Maagerø, som har redigert intervjuboken Om å utfordre vanen. Samtaler om litterær sakprosa. Tunstad føyer til: «En forteller ikke bare fortellingen, men en forteller om seg selv i historien.»

Tunstad representerer en tydelig trend innenfor norsk litterær sakprosa det siste tiåret: Forfatterne er mer subjektive og personlige, og de er opptatt av å spille med åpne kort; leserne skal vite hva som er holdbar kunnskap, og hva som eventuelt er usikker informasjon. De søker å utvikle litterære uttrykk som skiller seg fra romanens form. Den skråsikre realismen som ikke åpnet for usikkerhet, synes (langt på vei) å være død.

REFLEKTERENDE JEG
«For oss har det vært viktig å sette søkelys på at sakprosaen har sine virkemidler og skrivemåter som ikke er ‘lånt’ fra skjønnlitteraturen», skriver de to redaktørene i sitt etterord om litterær sakprosa. Dét er også et hovedpoeng i en artikkel jeg nylig skrev om dokumentarlitteraturens litteraritet. Artikkelen bygger på grundig lesning av norske reportasje- og reisebøker fra de ti siste årene. Der forsøker jeg å antyde en alternativ poetikk og estetikk for den litterære sakprosaen gjennom tolv teser, en annerledes litteraritet. De tre første tesene handler nettopp om dette – en avskriving av romanen som litterært forelegg, et forsvar for en egen poetikk med tilhørende variabler for kvalitet, og en anbefaling av den åpne subjektiviteten, transparens, som en del av det litterære uttrykket. Dette er sentrale trekk ved de bøkene jeg har analysert, og det synes også å være viktige kvaliteter for de fleste sakprosaforfatterne som er intervjuet i den foreliggende boken.

Et reflekterende jeg er én kvalitet ved slik sakprosa. Nesten alle de bøkene jeg har studert, har en stemme i førsteperson, ofte også med klar selvfremstilling og innslag av selvrefleksjon. I Om å utfordre vanen oppgir alle de 13 intervjuede forfatterne at de skriver jeg – og subjektivt – men noen tilstreber det mer enn andre. Filosofen Lars Fredrik Svendsen mener at det er for mye bruk av «jeg» i norsk sakprosa, men også han er preget av den nye, subjektive tendensen: «Det er nok også en klar subjektivitet til stede, selv om jeg forsøker å bruke ordet ‘jeg’ i minst mulig omfang.» For de fleste forfatterne faller bruken av jeg-fortelling nokså naturlig, slik det megetsigende går fram av noen av boktitlene: Jeg skulle ha løftet deg varsomt over (Wencke Mühleisen, 2009), Jeg er en kvinne (Toril Moi, 2001), Meg eier ingen (Åsa Linderborg, 2007) og Jeg har sett verden begynne (Carsten Jensen, 1996).

Ytterligere interessant er det at det omtrent samtidig med denne boken og min artikkel har utkommet en antologi med yngre litterære sakprosaforfattere der akkurat de samme litterære trekkene går igjen: Alle de ti forfatterne skriver i førsteperson – jeg – og de fleste er åpne og subjektive i stilen (bortsett fra to bidrag, som er mer saksopplysende enn personlige). Boken heter Signatur. Nye norske stemmer, er redigert av Knut Olav Åmås og er også anmeldt i dette nummeret av Prosa.

ET PLIKTLØP
Metodene og fremstillingsformene for disse tre arbeidene er forskjellige: tekstanalyser, intervjuer og en antologi. «Funnene» er derfor ikke direkte sammenliknbare. Likevel er det påfallende at den litterære tendensen nokså entydig går i samme retning. Samlet sett er det en sterk manifestasjon av en ny, subjektiv litterær sakprosa.

Redaktørene av Om å utfordre vanen skriver at de hadde «lyst til å slå et slag for fagintervjuet». De understreker at et slikt intervju setter saken, her litterær sakprosa, i sentrum, men at det samtidig er personlig. De mener samtaleformen gjør intervjuet lett å lese, og dermed er «en leservennlig tekst, kanskje mer leservennlig enn en tradisjonell bok om litterær sakprosa». Denne egenreklamen kan diskuteres, for det oppstår naturlig nok en viss monotoni, for ikke å si lede, i en bok med 13 intervjuer skåret mer eller mindre over samme lest. Fordelen ved å stille mange av de samme spørsmålene til alle forfatterne er selvsagt muligheten for sammenlikning. Men det er mer et uttrykk for forskernes behov enn for leserens. Selv en spesielt interessert leser som meg, synes iblant fremstillingen får mer preg av pliktløp enn av leservennlig sakprosa.

Fra et leserperspektiv er det stor kvalitetsforskjell på samtalene, og det skyldes kanskje først og fremst forfatternes personlige bidrag; noen byr rikt og frodig på seg selv, mens andre er mer knappe og tilbakeholdne. For denne leser er de som byr på seg selv, mest spennende. Det gjelder særlig Åsa Linderborg, Toril Moi, Wencke Mühleisen, Marit Eikemo, Carsten Jensen, Per Thomas Andersen og Frode Grytten. Intervjuene med Lars Fredrik Svendsen, Ottar Grepstad og Jon Hellesnes er mer forutsigbare og gir mindre nytt. Samtalene med Erik Tunstad, Elisabeth Beanca Halvorsen og Agnes Ravatn er på det jevne.

OPPDAGELSESFERD
Åsa Linderborg sier at hun skrev sin bok «fordi jeg ville finne ut hvem faren min var». Den handler som kjent om forfatterens oppvekst på 70-tallet med en pappa som var sterkt alkoholisert, men samtidig kjærlig og omsorgsfull. Også Wencke Mühleisen har et liknende prosjekt: Hun forsøker å forstå morens liv, denne kvinnen som levde under andre livsbetingelser enn henne selv. Linderborg og Mühleisen benytter dermed en litterær metode som også er utbredt i de bøkene jeg har studert – forfatterne tar i bruk forskjellige utforskningsmetoder, noe som gjør at leseren kan følge med på oppdagelsesferden, de er detektiver og forskere på vegne av seg selv og sine lesere. Vi ser denne litterære metoden brukt for eksempel i Fars krig (2009) av Bjørn Westlie og i Mysteriet mamma (2013) av Trude Lorentzen.

Toril Moi er opptatt av å skille mellom det personlige og det private, og redaktørene mener skrivestilen i Jeg er en kvinne viser dette skillet: Teksten er personlig, men ikke privat, hevder de. Jeg synes nok Mois egen utlegning av temaet går utover dette tilsynelatende uforenlige skillet.
«Ingen emner er rent private, eller rent trivielle, i og for seg. Det er opp til teksten å vise deg at ‘tenk, du trodde ikke du trengte å vite dette, men det gjør du’. Der går forskjellen mellom det private og det personlige», skriver Moi. Det private kan altså transformeres til noe personlig som kan ha allmenn interesse.

SPENNEDE MOMENTER
Forfattere som behersker denne transformasjonen er Wencke Mühleisen og Åsa Linderborg. Selv om det er etiske problemstillinger knyttet til utleveringen av nære familiemedlemmer, og selv om detaljer i bøkene kan synes på grensen til det private, er det ingen tvil om at disse forfatterne skriver allment gjenkjennelige og samtidig utfordrende historier basert på egne erfaringer. De er i hvert fall dypt personlige.

Wencke Mühleisen er opptatt av at skillet mellom fiksjon og sakprosa må opprettholdes, blant annet på grunn av kontrakten med leserne: «Teksten må fungere som en litterær tekst. Men det er klart at kontrakten med leseren er at jeg skriver om min mor. Og at både jeg og denne moren har levd i virkeligheten, og at jeg fortsetter å leve i virkeligheten. Så det er en veldig viktig kontrakt mellom leser og forfatter.» Også andre forfattere er opptatt av det dokumentarisk holdbare som en del av leserkontrakten. Marit Eikemo sier at forskjellen fra annen litteratur «er at fakta skal kunne etterprøvast i sakprosa». Frode Grytten sier at «det er ikkje lov å jukse i denne typen framstillingar». Dette imperativet går utover kravet til etterrettelighet; det har også en litterær side. Wencke Mühleisen sier at det «skjer nemlig noe med en tekst når jeg ikke legger skjul på at jeg skriver om meg selv og min mor». Poenget uttrykkes i en av mine teser, som sier at «leserkontrakten har betydning for den litterære kvaliteten».

Denne samlingen av samtaler inneholder mange spennende momenter til videre bearbeidelse av forskere, studenter og sakprosaforfattere. Jeg synes imidlertid redaktørene Askeland og Maagerø gjør lite ut av sitt materiale utover å sammenfatte og gi noen korte karakteristikker. Muligheten til mer systematisk komparasjon utnyttes ikke. Sluttkapitlet er forbausende teorifattig og uten analytiske bidrag av verdi.