Profetene roper fortsatt i ørkenen

Det mangler ikke på advarsler i vårt eldste «best of human history»-samleverk, Mosebøkene. Profeter drar ut i ørkenen, får innsikt og vender tilbake til menneskesamfunnet med glødende advarsler om at vi må snu om. Før katastrofen innhenter oss. Dette er med oss inn i Det nye testamentet, der Lukas siterer Jesus som sier at vi må passe oss for grådigheten. Vi kan være rike, men livet vårt består ikke av eiendeler. I Matteus-evangeliet rådes vi til å legge merke til liljene på marken. «De strever ikke og spinner ikke!»

Nærmere vår tid kom Mahatma Gandhi med sitt berømte slagord om at jorda har nok til å tilfredsstille alles behov, men ikke hvert menneskes grådighet. Men den gang profetene ropte varsko fra grisgrendte strøk i Judea-ørkenen, var vi knapt 50 millioner mennesker her på kloden. På Gandhis tid var vi to milliarder. I dag er vi åtte milliarder. Og vi vil alle ha mer, av det meste. Det må da til slutt få noen konsekvenser?

I 1972 forsøkte en gruppe forskere, deriblant en nordmann, for første gang å kvantifisere hvor jorda og vi var på vei, der de tok høyde for vårt forbruk. Og at vi blir flere og flere. Og at det da må bli knapphet på visse ressurser.

De fant, ut fra de dataene de matet sine den gang svært store maskiner med, at menneskeheten var i ferd med å overskride klodens bæreevne. Vi er på vei mot et økologisk sammenbrudd om vi ikke snur, erklærte de. Endetidsprofetier i nytt format. Mange trykket budskapet til sitt bryst, men kritikerne var enda flere, og rapporten ble delvis slaktet.

Traurig leseropplevelse

Jeg blar meg gjennom et elektronisk eksemplar av den norske versjonen av boka fra 1972, som ligger tilgjengelig digitalt hos Nasjonalbiblioteket. Jeg leser litt her og der. De i underkant av 200 sidene er ikke lettlest stoff, om du ikke er statistikker, matematiker eller tallnerd. Og som leseropplevelse er det traurige saker. Alt dreier seg om grafer om eksponentiell vekst; her er det ingen vurderinger av politiske, sosiale eller kulturelle forhold. Flere av spådommene om den økonomiske veksten i ulike land slo dessuten aldri til og var feil. Det må ha vært fordi datagrunnlaget var for dårlig.

Slike metodiske svakheter er det kanskje vanskelig å komme unna, med en hel studie basert på statistiske valg og preferanser. Det har for øvrig også tatt mange år for det internasjonale klimapanelet å komme opp med rapporter som tar for seg sosiale og kulturelle sider ved klimaendrings-scenariene deres. Boka har likevel hatt stor betydning.

En brytningstid

Tiårene etter andre verdenskrig var preget av raske framskritt. Den USA-ledede verdensorden førte til kontinuerlig vekst i de fleste vestlige land, og framtiden så rosenrød ut. Men i 1962 skjer det noe som sår tvil om utviklingen. Den amerikanske marinbiologen Rachel Carson uroer verden med boka Silent spring. Hun beskriver fugledød, planteverngift og naturødeleggelse; alt i vekstens tjeneste. Boka fører til voldsom debatt, og kjemiindustrien og bondeorganisasjoner skjeller ut Carson og hennes naturvernvenner. Likevel blir DDT innenfor landbruket forbudt. Den moderne og mer gjennomgripende miljøbevegelsen fødes, inspirert av Carson.

Samtidig finner store ungdomskull nye uttrykksformer i popkulturen, litteraturen, beatbevegelsen og protestbevegelsen. Bob Dylan ber foreldregenerasjonen om å flytte seg unna, ettersom tidene forandrer seg. Den amerikanske astronauten William Anders tar julaften 1968 bildet «Earthrise», et ikonisk «portrett» av den blå kloden vår som avtegner seg mot et mørkt, uendelig univers.

Plutselig ser vi oss selv utenfra; jorda vår blir noe unikt som vi sammen må ta vare på. FN bestemmer seg for å gjennomføre sin første store miljøkonferanse, i juni 1972. I alt 113 land deltar, mens Sovjetunionen og de andre østeuropeiske statene holder seg unna. Konferansens åpningsdag, 5. juni, er hvert år siden blitt markert som verdens miljødag. Konferansen vedtar FNs miljøvernerklæring, der menneskehetens forpliktelse overfor natur og miljø blir slått fast.

Det er i denne tidsånden The Limits to Growth blir skrevet. I 1974 holdt Erik Dammann et stort folkemøte i Nadderudhallen, og dette ble oppstarten til Framtiden i våre hender. Dammann hadde lest The Limits to Growth. Han var bekymret, og mange med ham var klare for å tenke nytt, grønt og alternativt. Men ikke mange årene etter kom høyrebølgen og markedsfrislipp. Og flertallet av befolkningen var tydeligvis ikke overbevist om at vi var på gal kurs.

Starten på en paradigmekrig

Kort tid etter at studien ble utgitt i 1972, kom en anmeldelse på førstesiden av New York Times’ Literature Review. Tre økonomer, inkludert den kjente Friedrich Hayek, slaktet studien og kalte den et kommunistisk komplott. I ettertid har Jørgen Randers, den norske forskeren i teamet, fortalt meg at dette oppslaget bidro til at The Limits to Growth ble så kjent, med tre-fire millioner solgte eksemplarer på 36 språk.

Høyresiden var hard i sin dom. Og med nyliberalismens inntog noen år etter, med Margaret Thatcher og Ronald Reagan i spissen, var rapportens konklusjoner etter hvert dømt til å gå i glemmeboka. I en berømt tale ved University of South Carolina i 1983 uttalte Reagan ordene som ligger gjengitt på ulike sitatsider på nettet: «There are no great limits to growth because there are no limits of [sic] human intelligence, imagination, and wonder».

Men FN-systemet hadde i mellomtiden grepet tak i vekstproblematikken, noe som kulminerte i Brundtland-kommisjonens rapport fra 1987, Vår felles fremtid. Her ble grunnlaget for begrepet «bærekraftig utvikling» lagt, og det hele fikk sitt gjennombrudd med det store miljøtoppmøtet i Rio de Janeiro i 1992, der grunnsteinene for en internasjonal klima- og naturmangfoldsavtale ble lagt.

Det internasjonale klimapanelet har i årene siden publisert ulike scenariorapporter der de har matet inn ulike framtider. Her mener jeg vi kan si at The Limits to Growth har vært en foregangsstudie som har inspirert en hel generasjon forskere til å tenke i slike scenario-baner.

Men noe systemskifte å snakke om har det likevel aldri blitt. Det understreket blant annet den amerikanske presidenten George Bush senior da han under Rio-konferansen erklærte: «The American way of life is not up for negotiation. Period.»¹

Et enkelt budskap

Den amerikanske presidenten var med andre ord redd for at konferansen skulle fortsette å fremme ideer om at det er grenser for vekst. Noe som kunne minne om budskapet fra boka fra 1972, om å se verden som en global helhet, hvor delene er gjensidig avhengige av hverandre.

Økonomisk utvikling er drevet av vekst. Dette stimuleres av befolkningsvekst og økende utnyttelse av naturressurser. Den økonomiske veksten forårsaker forurensning, som i sin tur vil føre til økonomisk og/eller demografisk tilbakegang. Overdrevet forbruk av naturressurser kan derfor føre til en varig økonomisk krise, ble en hovedkonklusjon i rapporten.

Dette får forfatterne til å vurdere flere scenarier for framtiden, blant annet med mangel på råvarer og økt forurensning, som på sikt vil føre til lavere vekst. Den tekniske utviklingen vil bare utsette en grunnleggende kollaps i økosystemene. Mange av scenariene boka fra 1972 presenterer, ender i økonomisk sammenbrudd. Scenariene uten kollaps er de som forlater jakten på ubegrenset eksponentiell vekst.

Budskapet er derfor enkelt og radikalt: Det er bare ved å stagge veksten at vi kan redde verdenssystemet fra en mulig kollaps. Vi må stabilisere den økonomiske aktiviteten og befolkningsveksten. Jo lenger vi venter, jo vanskeligere blir det å gjennomføre.

Noe av det mest kontroversielle var at forfatterne så for seg en befolkningspolitikk som begrenser familiestørrelsen til to barn per par. Mer tradisjonelt var forslaget om økt skatt på miljøfiendtlig industri, og flere ressurser til landbruk og bekjempelse av forurensning. At mer aktiv fordelingspolitikk måtte til for at den nye økonomien skulle kunne aksepteres, var også en viktig konklusjon.

Boka argumenterer for at om vi forfølger et «business as usual»-scenario, så vil velstanden stige i et par generasjoner, dvs. fram mot år 2030. Men da inntreffer et plutselig vendepunkt. Forbruk og levealder faller år etter år. Årsaken er mangel på energiressurser. Dette føles ganske aktuelt sommeren 2022.

Likevel, som Randers flere ganger har påpekt i intervjuer med norske medier i ettertid: Bokas hovedbudskap er optimistisk. Det er mulig å skape en god global framtid, bare vi starter i tide. Men om en ikke innser at det er grenser for vekst, vil problemene bare øke på.

Da forfatterne publiserte The 30 Year Update i 2004, med nye tall inn i datamodellene, var derfor konklusjonen gitt på forhånd: Det er nå vanskeligere å få til et bærekraftig verdenssamfunn enn det var i 1972. I 1972 hadde man fortsatt en del å gå på.

Samfunnsøkonomene fikk noe i halsen

Også norske akademikere, som Bjart Holtsmark, samfunnsøkonom tilknyttet Statistisk sentralbyrå, har avlevert kraftig kritikk av The Limits to Growth. Holtsmark er kritisk til metode og konklusjoner, både i den opprinnelige studien og i oppfølgeren. I et innlegg i Aftenposten i 2004 skrev han:

Det er imidlertid liten grunn til å ta disse skremmende scenariene på alvor. For at scenarier skal kunne tas alvorlig, og presenteres som forskning, må de ha utgangspunkt i en modell der de relevante sammenhengene i økonomien er modellert på en realistisk måte. Det er ikke tilfelle med modellen som er benyttet i boken «Grenser for vekst». Først og fremst modelleres sammenhengene mellom bruk av innsatsfaktorer og produksjon på en måte som gjør at man for eksempel er langt mer avhengig av tradisjonelle fossile energiressurser enn man i virkeligheten er. I det hele tatt er modelleringen av en hel rekke sentrale sammenhenger i verdensøkonomien basert på gjetninger i stedet for empirisk kunnskap.²

Den norske deltageren i teamet bak den opprinnelige boka har holdt et imponerende tempo i årene som har gått siden 1972, både som akademiker og forfatter. Og boka Randers ga ut i 2012 er mye mer lesbar og interessant enn den fra 1972. Den heter 2052 – A Global Forecast for the Next Forty Years. Dette er Randers’ oppsummering av sine 40 år som akademiker, aktivist og næringslivsmann. Boka spår at menneskeheten ikke vil møte klimautfordringen med tilstrekkelig styrke. Ikke overraskende slo den ikke an blant de mest liberale markedsøkonomene. Men den ble en bestselger i Kina, Japan og Tyskland, og er oversatt til 13 språk. Den førte også til at Randers ble dratt inn i arbeidet med den langsiktige økonomiske planleggingen i Kina.

Samfunnsøkonomiens apostler liker ikke for mye politisk «håndspåleggelse». Markedet har rett, på sikt, er mantraet. Men da er det viktig å huske at av de 12 ulike scenariene The Limits to Growth beskrev, var faktisk seks positive.

Fortsatt behov for profeter

Kanskje Randers selv nører opp under en oppfatning om at han (og ergo også The Limits to Growth) er så kontroversiell når han gang på gang i den offentlige debatten fyrer løs med påstander som han vet vil siteres, for på den måten å sikre seg at han kommer på med sitt budskap? Han er kontroversiell så det holder når han stadig vekk ber oss se til Kina og deres miljøpolitikk. Der får de til saker og ting! Om demokratiet har det i seg å til å skaffe oss en klimapolitikk som holder, er han nemlig usikker på. Men trenger han av den grunn å trykke diktaturstaten Kina til sitt bryst?

Jeg kontakter Randers og spør ham hva det var som gledet ham mest med mottagelsen den gangen for 50 år siden.

– At vi ikke endte opp i en støvet bokhylle, takket være samfunnsøkonomenes umiddelbare og ekstreme angrep, sier han.

Og hva overrasket deg mest, lurer jeg på.

– At vi ikke klarte å få folk til å forstå at det er det fysiske fotavtrykket som må begrenses. Verdiskapningen målt i kroner per år, dvs. BNP, kan vokse i det uendelige så lenge fotavtrykket er konstant og under klodens tålegrense.

Professor emeritus Randers oppfattes fortsatt av de fleste som en pessimist. Men vi trenger å bli minnet på at hensikten med et samfunn er at vi skal øke den totale livstilfredsheten, og ikke bare at hver enkelt av oss skal bidra til bruttonasjonalproduktet.

Og etter en voldsom tørkesommer i Europa med mange skogbranner, og med flomkatastrofer i Asia og Afrika, flyktninger som mister livet på veien over Middelhavet og ressursknapphet i mange land, kan vi spørre oss: Er det ikke nettopp en slik utviklingsbane The Limits to Growth, med etterfølgende publikasjoner, har advart om siden 1972? Det er ikke lenge igjen til 2030.

Fakta om The Limits to Growth
The Limits to Growth er en framtidsstudie fra 1972. Den ble gitt ut samme år på norsk med tittelen Hvor går grensen? på J.W. Cappelens Forlag, oversatt av Egil A. Kristoffersen. Boka tar for seg 12 globale scenarier fram til år 2100. Den baserer seg på en systemdynamisk simuleringsmodell, kjent som World3.

Boka ble forfattet av Donella H. Meadows, Dennis L. Meadows, Jørgen Randers og William W. Behrens III, alle den gang tilknyttet Massachusetts Institute of Technology (MIT).

Studien var et oppdrag fra tenketanken Club of Rome, og formålet var å drøfte komplekse samfunnsutfordringer i et systemperspektiv, der en ser på tekniske, sosiale, økonomiske og politiske forhold.

Studien har kommet flere reviderte utgaver, blant annet Beyond the Limits i 1992 og The Limits to Growth: The 30 Years Update i 2004.

Nå i 2022 er det 50 år siden The Limits to Growth ble publisert. Det har avstedkommet en rekke internasjonale markeringer og debatter. En egen bok er også publisert for anledningen, Limits and Beyond, redigert av Ugo Bardi.

Kilder: BI Business Review, Wikipedia, Nasjonalbiblioteket.