I 1999 publiserte daværende redaktør for Le Monde Diplomatique, Ignacio Ramonet, boken La Tyrannie de la communication (Kommunikasjonstyranniet), en ganske krass kritikk av medieutviklingen. Et av Ramonets viktige poeng var at den digitale utviklingen ga oss tilgang til uendelig mye informasjon, så mye at vi får problemer med å se hva vi går glipp av. Han beskrev også hvordan kjendisjaget i TV-kanalene kunne ta form av «tele-evangelisme», med et sideblikk til den globale oppmerksomheten rundt Lady Dianas død i 1997.
Den digitale utviklingen har vært enorm siden Ramonets bok, som kom fem år før Facebook ble lansert, men fire år etter de første nettavisene i Norge. Disse siste skapte entusiasme hos mange, ikke minst digitale akademiske hoder, og jeg husker møter med noen av disse entusiastiske hodene som spådde papiravisenes hurtige død innen år 2000.
EN REISE
Slik gikk det ikke, men at det hersker krisetilstander i pressen, er en etablert sannhet. En sannhet som riktignok leses ulikt: Noen eksperter – la oss for enkelhets skyld kalle dem teknologi-optimistene – legger mest vekt på de store og demokratiske mulighetene digitaliseringen har skapt. Andre – pessimistene – ser krisen som en alvorlig trussel mot demokratiet. Den dyptpløyende journalistikken får trangere kår, mens den overflatiske og flyktige journalistikken vinner fram via «klikkvesenet». Alvoret i situasjonen varierer: I USA virker det (foreløpig) langt mer prekært enn i Norge, med avisdød og i de overlevende publikasjonene nedlegging av så vel utenriksredaksjoner som Washington-kontorene. I Sverige slås aviser sammen, og i flere tilfeller går det hardt ut over det som har vært en fyldig og allsidig kulturdekning. De økonomiske rammevilkårene er i spill, i Sverige i form av et ikke-realisert, men vedtatt skattefritak, samt usikkerhet om framtidig vekting av støtte til papir- vs. nettaviser.
I dette landskapet navigerer den svenske forfatteren og journalisten Ulrika Kärnborg. Hun har vært litteraturkritiker, lederskribent og redaktør i flere publikasjoner, skrevet romaner samt vært medforfatter av Miljöpartiets program (hun deler deres verdier, men er ikke medlem). Klickokratin er skrevet som en reise gjennom svensk journalistikk og dens institusjoner, inkludert journalistutdanningene. Forfatterens metode er først og fremst journalistisk, hun har intervjuet en rekke enkeltpersoner innen svensk presse, men også fagforeningsledere, medieforskere og den sittende kulturministeren.
I tillegg bidrar hun fortjenstfullt (spesielt for ikke-svenske lesere) med et historisk bakteppe om utviklingen i svensk presse basert på skriftlige kilder, og hun støtter sine resonnementer på internasjonale størrelser som Marshall McLuhan, Neil Postman og Thomas Piketty. Hun diagnostiserer selv de svenske forholdene, eller lar de intervjuede gjøre det. Rammeverket er for dårlig finansiering av en presse i krise (permafrost), samt oppmerksomhetskampen; leserinteresse som hard valuta i informasjonsstrømmen. Folk er lei av å lese, men alle vil skrive, alle vil bli forfattere, skriver hun. Karakteristisk er referatet fra et seminar om «bokens framtid» – om forlagsbransjen og dens utfordringer. Ved inngangen blir konferansens hashtag delt ut, og etter hvert merker hun at:
nesten ingen av konferansedeltakerne følger det som utspiller seg [på scenen]. De fleste sitter med blikkene festet på sine mobiler og følger innleggene i twitterstrømmen, skrevet og postet av tilhørerne i salen […]. Iblant oppstår sviktende synkronisering mellom det som sies på scenen, og det som utspiller seg på Twitter, noe som framfor alt merkes når innleggene fører til knising og mumlende kommentarer uten at taleren på scenen har sagt noe morsomt.
OVERFLØDIGE JOURNALISTER
Den kritiske tonen som understreker hvordan handlemønster, kanskje også menneskers tenkning,endrer seg i det post-digitale samfunn, finnes også i undertittelen mediekrisens första offer är sanningen. Den får leseren til å ane at Kärnborg nok ikke tilhører «teknologioptimistene», idet den er et intertekstuelt hint til så vel Phillip Knightleys kjente krønike over krigsreportasjen (The First Casualty, 1975) som til senator Hiram Johnson, sistnevnte skal være opphavsmannen til sitatet «Krigens første offer er sannheten» i 1918, da første verdenskrig dro seg mot slutten.
Kärnborg starter boken in medias res med situasjonen i Helsingborgs Dagblad(HD) like før avisen skal slås sammen med naboavisen Sydsvenskan, der hun selv har arbeidet tidligere. HD er kjent for sin gode kulturjournalistikk, og når flere av de erfarne medarbeiderne blir overflødige, frykter de (som Kärnborg) at denne typen grundig og informativ journalistikk skal lide, mens klikkokratiet vinner fram. Hun reiser også spørsmålet om hvem som må gå ved slike sammenslåinger. Ikke ulikt Norge er det de erfarne og kunnskapsrike medarbeiderne som blir borte. Med dette utgangspunktet kommenterer hun senere i boken tendensen til at bemanningsbyråene – der journalistene har dårligere lønn og andre vilkår – overtar mer og mer av arbeidet i avisene, som i sin tur slanker den faste staben. Et av disse heter Schibsted Media AB (SMAB), i 2014 anklaget av det svenske journalistforbundet for avtalebrudd, siden ansatte i mindre grad enn forventet blir ansatt i de enkelte mediene byrået betjener.
FUGLEPERSPEKTIV
Et hovedpunkt i kritikken er utviklingen av «churnalism» – på norsk kanskje «kvernalisme»: ukritisk resirkulering av «allment nyhetsgods, fiffet opp med utsendelser fra PR-byråer og interesseorganisasjoner». Her støtter Kärnborg seg på forskning fra Cardiff University, som viser at bare tolv prosent av avisartiklene består av eget, reporter-generert materiale, mens resten er byråstoff, reprodusert stoff, pressemeldinger og lignende. Med sommerens plagiat-avsløringer in mente er det all grunn til å ta Kärnborgs advarsler alvorlig. Her vil en optimistisk-kritisk leser kanskje innvende at forskningen gjelder britisk presse, og samtidig spørre om det nå var så mye bedre før, da for eksempel nesten alt utenriksstoff besto av små byrånotiser. Forfatteren nevner da også at dagens kvernere har sine forfedre i «notisjegerne» for opptil et sekel siden, men peker på en journalistisk gullalder på 1990-tallet, før nedgangen (digitaliseringen?) begynte for alvor. Ved siden av kulturjournalistikken er hun bekymret for at utenriksjournalistikken skal lide notis-skjebnen eller utvikle seg enda mer i retning av «hustak-journalistikk», der kriger ses i fugleperspektiv, ikke med blikket til de som befinner seg på bakken.
En annen og beslektet kritikk rammer de nye formene for sammenblanding av journalistikk og «branding», der journalistene må se hvordan andre yrkesgrupper rekrutteres inn i redaksjonsrommene for (uten dem eller sammen med dem) å lage stoff som passer konsernene, men som er mer subtilt i sin produktpromotering. Det siste, skriver hun, vil kunne forføre ungdomsgenerasjoner som ikke lenger er så vant til å skille mellom ulike typer innhold, men også undergrave journalistikkens autonomi overfor næringslivet. Kanskje undervurderer hun her ungdommens mediekompetanse, skjønt en del forskning peker i hennes retning.
En gjennomgående kritikk illustreres med «hund biter ikke hund». Ifølge Kärnborg er ikke pressens aktører selv aktive nok i møte med det post-digitale samfunnet og de fremste medieaktørene. De er heller ikke kritiske nok. Mange velger å sitte stille i båten eller avfinne seg med situasjonen. Her kunne hun tydeligere tatt fatt i at nedbemanningene (samt truslene om slike) hos en del erfarne journalister nok blir oppfattet som personlige nederlag, en opplevelse av ikke å bli verdsatt for sin ervervete kompetanse. Økonomiske tommeskruer er i seg selv ris bak speilet som bidrar til å hemme kritikk av eiernes disposisjoner eller av redaktører drevet av det Kärnborg med kreativ fynd kaller «destruktiv innovasjonslyst». Eller som en av kildene hennes karakteriserer situasjonen: «inhumane oppsigelsesmetoder og gullkantede sjefslønner.»
UTOPISKE LØSNINGER
Ulrika Kärnborg er en god intervjuer og observatør. Språket er levende og lesverdig. På et stormøte med diverse medieledere sitter hun og spiller «floskelbingo»; hun samler på intetsigende fraser om den journalistiske framtiden. Hun minner oss om journalistikkens kjerneverdier: kildekritikk, maktgransking, analyse og nyhetsvurdering samt journalistisk etikk. For den røde tråden i boken er alt som står på spill når pressen svekkes. Offentligheten er utenkelig uten pressen. Den er et offentlig gode og en forutsetning for demokratiet, og kan neppe reddes uten solide finansielle tilskudd, er hennes konklusjon.
Til stede i mange av intervjuene er selvsagt en faktor som også er sentral i diskusjoner om norsk presses nyere historie: den feilaktige satsingen på åpen/gratis nettpublisering som skjer samtidig med at avisene taper stort i kampen om annonsekronene. Kärnborgs appell retter seg dels til myndighetene om å bidra, dels til aktører i det journalistiske feltet om å engasjere seg mer i en framtid som ser alt annet enn lys ut. Forfatteren diskuterer finansiering med kulturministeren (fra Miljöpartiet) og viser ulike løsninger: støtte direkte til journalistikken mer enn til konsernene, betaling for nettaviser, private stiftelser som kan bidra. En kilde foreslår også at de store profitørene Google og Facebook kan betale for all den informasjonen de sprer via pressen. Hun kaller deler av satsingen «digital keynesianisme», men konkluderer med at flere punkter er utopiske.
GRASROTFINANSIERING
Debatten om pressens framtid er preget av folk som langt på vei erkjenner den samme utviklingen, men som er uenige om glassets tilstand: Er det halvfullt eller halvtomt? Kärnborg tilhører de som synes det er kort avstand til bunnen av glasset, men underslår ikke potensialet som finnes med nye medie-initiativer, selv om noen av dem blir «bobler», eller det vi i Norge har omtalt som «ekko-kamre» for likesinnede. Hun framhever nettstedet Blank Spot Project1, med kjente journalister i ryggen; et resultat av «crowd funding» (les: grasrotfinansiering) som ennå befinner seg i startgropen.
Tanken er at alle lesere skal få reportasjer fra verdens «hvite flekker», mens (de betalende) medlemmene også får tilgang til arbeidet underveis via blogger og Twitter. De blir også invitert til å komme med innspill til reporterne. Initiativtakerne ser for seg en «folkebevegelse for kvalitetsjournalistikk». Formålet synes likt det norske «Kampanjen for journalistikken» (født på NJs landsmøte 2013)2, rettet blant annet mot elever i videregående skoler, men styrt av toppene i presseorganisasjonene.
For at pressen skal overleve og representere en sentral del av den opplyste offentligheten, trengs både slike kampanjer og bøker som Kärnborgs. Forhåndsomtalene i Sverige tyder på at den kan skape en viss debatt der. Alle de som savner temperatur i debatten her i Norge, kan hilse boken velkommen som en utfordring til pressens mange aktører og til dem som utdanner journalister til framtidens kamp om oppmerksomheten og for et levende demokrati.
1 blankspotproject.se/aktuellt
2 «[…] en kampanje for å skape økt forståelse for journalistikkens betydning i et demokratisk samfunn.»nj.no/no/NJs_arbeid/Nyhetsarkiv/2013/Kampanjen+for+journalistikken+godt+i+gang.d25-SwtzG49.ips
Ulrika Kärnborg
Klickokratin. Mediekrisens första offer är sanningen
Atlas förlag, 2015
