Opprør mot gamle tankemønstre

Filosofiprofessor Kristin Gjesdal har skrevet en fortelling om gleden ved å undervise et emne om kvinner i den moderne filosofien, der hun formidler den viktige arven fra dem. Til tross for usynliggjøringen av dem i den vestlige filosofihistorien finnes de i høyeste grad. I Opprørerne. Kvinner som endret filosofien sveiper Gjesdal hendig og raskt gjennom elleve kvinner som både har tenkt store filosofiske tanker og båret på et opprør. De gjorde filosofi til mer enn bare en akademisk tankedisiplin og tok den med ut i livet.

Hvem var opprørerne?
I boka møter vi Germaine de Staël, Karoline von Günderrode, Bettina Brentano von Arnim, Hedwig Dohm, Anna J. Cooper, Clara Zetkin, Rosa Luxemburg, Lou Salomé, Gerda Walther, Simone de Beauvoir og Angela Davis. Kvinnenes liv og virke strekker seg fra slutten av 1700-tallet til i dag. Mange av dem var venner og diskuterte med flere av de mennene som har blitt utpekt til den vestlige filosofiens største tenkere. De var altså ikke uoppdagede i sin samtid, og mange av mennene ble inspirert av dem.

Et fellestrekk ved de utvalgte er ifølge Gjesdal at de ikke bare var opprørere i sin tid, men at tenkningen deres fortsatt er opprørsk og relevant. Dette lykkes forfatteren med å demonstrere. De engasjerer seg i et vidt spenn av temaer, fra kjærlighet, fellesskap, kunst, metafysikk og religion til natur, sosial ulikhet, rasisme, feminisme og frihet.

En del av kvinnene er nok kjent for mange, som Zetkin, Luxemburg, Beauvoir og Davis, mens andre er ukjente. Bortsett fra Davis, den eneste i boka som lever i dag, var det de nye bekjentskapene som gjorde boka spennende for meg.

Karoline von Günderrode (1780–1806), for eksempel, er en av filosofene studentene blir mest engasjert i. Hun sier, i en tid hvor mennesket og natur er sett på som å tilhøre to helt ulike verdener, at mennesket og naturen er en helt reell enhet, og at denne enheten er en betingelse for vår menneskelige erfaring. Alt er, eller blir stadig, skapt av «kraften» natur.

Hun reiste spørsmål som var helt nye tidlig på 1800-tallet, og som til og med går lenger enn dagens økofilosofi. For eksempel spør hun hva det innebærer for vår omgang med og vår væren i naturen at vi er dypt beslektet med den. Gjesdal trekker frem et Günderrode-sitat som understreker dette perspektivet: «Jeg er en del av denne åndelige livskraften – hvordan kunne jeg dø, når jeg selv er liv?»

Anna J. Cooper (1858–1964) var på sin side datter av en slave og hennes slaveeier. Hun ga i 1892 ut boka A Voice from the South. By a Black Woman of the South, få år etter at slaveriet ble offisielt opphevet i 1865. Gjesdal forteller at dette var en tid med kulturelt og politisk backlash, hvor de nye fremskrittene møtte sterk motstand. Cooper ville likevel ikke bare forsvare det abolisjonistene og andre aktivister hadde oppnådd, men ville videre. Hun skrev om at den ubevisste og strukturelle rasismen som muliggjorde slaveriet i det hele tatt, fortsatt var i live og måtte bekjempes.

I dag, mer enn 130 år senere, er strukturell rasisme fortsatt et høyaktuelt tema, og mange (meg selv inkludert) vil argumentere for at akkurat de samme mekanismene er i sving nå. Hun var også svært opptatt av utdannelse og utviklet sin egen kanon hvor hun trakk frem svarte og kvinnelige filosofer og forfattere.

Et annet spennende innslag er Lou Salomé (1861–1937) og hennes tekst «Erotikken» fra 1910, hvor hun trekker frem erotikken som en livsverdi. Salomé skriver: «Dypt rotfestet i all tilværelses grunn vokser erotikken opp av den stadig ensartede, rike og sterke jorden og kan strekke seg til hvilken høyde den vil og utvikles til et hvilket som helst mektig, plasskrevende vidunderlig tre.» Erotikk er altså mye mer enn seksualitet og sex, men den er et unikum i menneskelivet. Salomé trekker den frem som selve livskraften.

Når det gjelder Angela Davis (1944–), er Gjesdals prosjekt å skrive henne inn i historien som filosof og gjøre oss kjent med hennes tanker og skriverier istedenfor de mer kjente kontroversene fra tiden hennes i Black Panthers (borgerrettighetsorganisasjon og marxistisk parti). Vi får lese om Davis’ tanker om kapitalismen, rasisme og «massefengselet». Hun spør: «Er rasisme så dypt innpreget i fengselsinstitusjonen at den ene ikke kan oppheves uten den andre?» Davis snakker om erfaringsfellesskapet rasistiske fordommer fører til, men sier at det egentlig kommer før erfaringen i seg selv, slik at det «ganske enkelt preger alle erfaringer», som Gjesdal skriver.

God formidling – også for sørlendinger
Forfatteren, et fremtredende jeg, tar oss med inn i klasserommet og leder oss kronologisk gjennom et semester, med en kort introduksjon av pensum, hvor leseren også får et innblikk i klasseromsdiskusjonene og Gjesdals egne tanker om dem. I begynnelsen føles det snevert og lite sensasjonelt å følge en helt vanlig klasse et helt vanlig semester. Er det noe å skrive hjem om da? Men så tenkte jeg at det er bra at ikke alt skal være så sensasjonelt. Kanskje har hverdagen og det ordinære mye mer å si oss enn vi tror. Selv om fortellergrepet lugger i starten, er det verdt å bli med videre.

Gjesdal lykkes med å gi leseren fakta om og smakebiter av tenkningen til kvinnene som er skrevet ut av, eller aldri skrevet inn i, den moderne filosofihistorien. Hun hjelper oss, som en god filosofiprofessor skal, med å få grep om hva de egentlig mente, og hvordan det skiller seg fra eller likner på det andre filosofer og retninger har stått for, og hun setter det inn i en historisk kontekst. Hun vil, som filosofene i boka, få filosofien ut av universitetene og gjøre den til et redskap for samfunnsendring.

Samtidig vil ikke Gjesdal undergrave filosofien som akademisk disiplin. Hun skriver gnistrende, nesten pompøst, og for en sørlending til tider på grensen til selvhøytidelig, om filosofifaget. Hun fryder seg over gode formuleringer og smarte tanker, og blir genuint oppglødd over god argumentasjon. Jeg kommer over min sørlandske mentalitet og får respekt for denne måten å omtale faget sitt på. Det er fremsnakking på høyt nivå, og det trenger kanskje et fag som filosofi i en tid hvor det som teller, er raske penger og realfag.

Det er også rørende hvor engasjert hun er i studentene sine, og hun er tydelig på at det viktigste for henne når hun underviser, er at de finner noe de selv blir engasjert i og brenner for, mer enn at de skal pugge, være enig med henne eller bruke kunnskapen i en bestemt form.

Honnør til Gjesdal
Jeg studerer psykologi og har nylig hatt en uke med hjernedisseksjon. Der har jeg sett hvordan det utrolige organet ser ut i virkeligheten. Mens jeg har lest boka, har jeg sett for meg hvordan hjernen knaker mens jeg forserer sidene, men samtidig at den, som et lite nyfødt dyr, vokser og utvider seg jo flere ord jeg fôrer den med. Det føles som SUPERFOOD for hjernen! Det å brekke opp tenkemåter og kunne se nytt på selvfølgeligheter føles sunt. I en tid hvor håpløsheten rår, er det sprøtt å oppleve at tanker fra en ganske så fjern fortid føles så frigjørende.

Disse filosofene gir meg håp. De hjelper hodet mitt ut av stillstanden, der hjernen er i hvilemodus og ikke trenger å tenke mer fordi det virker nytteløst å endre på noe. Filosofene våre går ikke med på dette. De insisterer på at filosofien skal kunne fortelle oss noe om hvordan mennesker bør leve. Bør vi leve sånn som vi gjør i dag? Er verden ultimat, så god som den blir? Slett ikke, viser Gjesdal og hennes opprørere.

Gjesdals prosjekt fortjener stor honnør. Hun klarer både å gi en fullgod introduksjon og fôre lysten til å lære mer om filosofene. Hun klarer å overbevise om at de kvinnelige filosofenes bidrag er sentrale når vi skal forstå vår historie og oss selv, og også når vi skal prøve å løse vår tids problemer.

Som Gjesdal skriver: «Når kvinnene skrives ut av filosofihistorien, får vi et ufullstendig bilde av filosofien, men også av vår egen kultur i en atskillig bredere forstand.» Disse blindsonene vil være hindre for oss i vår ferd videre, når vi skal prøve å finne svar på hvordan vi mennesker bør leve. Det er bare å brette opp ermene og melde seg på fordypningskurset!