Europakorrespondansen del 2: Brev fra ja-mann til nei-mann

Kjære Freddy

I januar 2025 forlot Senterpartiet for tredje gang en norsk regjering etter strid om Norges forhold til EU. Måneden etter skjedde en dramatisk endring i nordmenns holdning til unionen. Hvis meningsmålerne hadde rett, krympet forspranget til motstanderne av norsk medlemskap fra 20 til 6 prosentpoeng i løpet av noen uker. Det handlet trolig mer om at USA fikk en ny president enn om norske forhold, men effekten slo inn også her.

«Det er alvor nå», sa Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum etter at Høyres landsmøte i mars vedtok å løfte kampen for norsk EU-medlemskap. Stortingsvalget 2025 vil bli et «EU-valg», spådde Vedum.

Etter å ha ligget død i tiår er debatten om norsk EU-medlemskap på full fart oppover på den politiske agendaen. Boken din Nei til EU. Argumenter for en ny generasjon er dermed betimelig. Gamle og nye argumenter bør veies og vurderes. Boken gir gode argumenter for hvorfor man bør være skeptisk til en union som ofte fremstår som dysfunksjonell. Mine innvendinger er det du ikke skriver om – og naturlig nok en utvikling som nå går så fort at det er vanskelig å henge med i svingene.

I min generasjon har det som samfunnsengasjert menneske vært umulig å styre unna EU-debatt. Jeg rakk den første EU-kampen i 1972 som medlemskapsmotstander i AUF. Jeg skiftet mening omtrent da jeg var på din alder, mer presist 8. september 1988.

Jeg var korrespondent for Dagens Næringsliv i Storbritannia og hadde reist til Bournemouth, der Trade Union Congress (TUC, britenes svar på LO) holdt årsmøte. Der talte Jacques Delors, presidenten i Europakommisjonen. På et litt stotrete engelsk forklarte han om sin store plan: Grensene i Europa skulle åpnes. Unionen skulle få et åpent indre marked og felles mynt. Men den skulle også få en sosial dimensjon som sikret arbeidstageres rettigheter, noe britene hadde manglet gjennom et tiår med Margaret Thatcher som statsminister. Det blåste en vekkelsesvind gjennom salen. TUC hadde stått i front mot britisk medlemskap i 1970-årene. Nå sang de «Frère Jacques».

Thatcher forsto hva som skjedde. Ti dager senere holdt hun en av sine mest kjente taler, ved Eurocollege i Brugge. Der forsikret hun med litt andre ord at hun ikke hadde nedkjempet sosialismen i Storbritannia for å få den gjeninnført fra Brussel. Det var starten på det som mange år senere skulle ende i brexit.

Du, Freddy, tilhører en annen generasjon og har et annet politisk perspektiv. Argumentene dine mot norsk medlemskap er ryddige og relevante.

Det er riktig at pengemakt og lobbyister har betydelig innflytelse i EU-systemet, og at den spesielle styringsformen – en miks av union og konføderasjon – gir et demokratisk underskudd.
Det er sant nok at de miljø- og klimapolitiske ambisjonene er påvirket av næringsinteresser, og dessuten er presset tilbake etter fremgang for høyresiden de siste årene.

Unionen har ikke klart å utvikle en samlet migrasjonspolitikk, og har stridd med å møte utfordringen fra «illiberalt demokrati», som Viktor Orbáns Ungarn.

Du kunne tatt i hardere i, og for eksempel pekt på korrupsjonen som stadig lever i EU-systemet, blant annet i landbrukspolitikken som sluker en tredjedel av unionens budsjett. Eller løftet frem at EU har tatt inn noe av det verste fra fransk og tysk detaljregulerende administrasjonskultur. I tillegg er det nok av absurditeter, som at Europaparlamentet bruker over en halv milliard kroner i året på å pendle mellom Brussel og Strasbourg.

EU har dermed tallrike skavanker, men likevel: Britiske fagorganiserte var ikke alene da de for noen tiår siden skiftet syn på EU. Under EU-utvidelsen i 1970-årene var den europeiske venstresiden kritisk til unionen. I dag er norske SV og Rødt politiske unntak i Europa.

EU-motstand er blitt en kampsak for høyrepopulistiske og nasjonalkonservative partier. FrP er Norges klart største nei-til-EU-parti.

Europas venstreside er ikke begeistret for den markedsliberale ideologien som har formet EU, men mener behovet for overnasjonal og forpliktende handling er viktigere, enten det gjelder klima eller en samlet front mot amerikanske tek-milliardærer.

Jeg savner derfor John Cleese i boken din, han som i Monty Python-komedien Life of Brian spør hva de romerske okkupantene noen gang har gjort for plagede jøder. Det var en del. Og hva har EU noensinne gjort for oss? Europa har siden EU-starten av 1950-årene opplevd en historisk økning i levestandard. Velferdsstatene er utviklet til et nivå som ikke finnes andre steder. Kvinner, arbeidstagere, homofile og andre minoriteter har fått sikret rettigheter. Tidligere fascistiske og kommunistiske diktaturer er blitt demokratier. Og landene som er blitt med i unionen, har holdt fred med hverandre.

Man skal se bort fra historikernes, statsviternes og økonomenes stabler med analyser – og Nobelkomiteens begrunnelse for å gi fredsprisen til EU i 2012 – for å konkludere med at dette ikke har noe å gjøre med Den europeiske union.

Jeg savner også en analyse av brexit. Britene gjorde det norsk venstreside ønsker at Norge skal gjøre, å ta farvel med EUs indre marked. Rødt låner slagordet til de britiske høyrepopulistene og Boris Johnson: Ta tilbake kontrollen. SV har ønsket å erstatte EØS-ordningen med en «bred handels- og samarbeidsavtale». Det er også et ekko av Boris, å fikse en slik avtale skulle bli «verdens enkleste sak». Skjønt tvilen har tydeligvis begynt å gnage også i SV: På landsmøtet i 2025 gikk partiet inn for å frede EØS-avtalen, og et lite, men markant mindretall er blitt EU-tilhengere.

Iblant gjør du vanskelige ting for enkle, som i asylpolitikken. Du peker på at 30 000 migranter siden 2014 har omkommet på vei mot Europa, og skriver om elendig behandling i leirene der asylsøkerne blir innkvartert, om «pushbacks» på grensen og EUs manglende evne til å fordele byrder mellom fattigere mottaksland.

«EU og dets medlemsland er blant statene i verden med aller høyest kapasitet til å bidra med internasjonal beskyttelse», skriver du, og mener at ekstra rike land, som Norge, burde ha enda større kapasitet.

Men så er det politisk praksis.

I 2024 kom det rundt 240 000 «ulovlige» migranter til Europa. En «rettferdig fordeling» i henhold til folketall skulle tilsi at vi tok imot 3000 av disse asylsøkerne – minst. I det alternative budsjettet for 2025 foreslår ditt parti, SV, å ta imot 100. Det er drøyt tre prosent av det som ville vært «rettferdig». Dette er ikke enkelt.

Du ble skuffet da den venstreradikale regjeringen i Hellas i 2015 godtok krav om reform, kutt og privatisering i bytte mot økonomisk krisehjelp fra EU, mot de greske velgernes vilje. Dermed ble det ikke «et opprør mot kuttpolitikk, privatisering og angrep på arbeiderrettigheter».

EU håndterte den greske krisen dårlig. Men bakgrunnen for krisen var år med økonomisk vanstyre og korrupsjon under skiftende greske regjeringer. Det er også en del av historien at de smertefulle reformene, pluss friske milliarder i EU-støtte, faktisk har virket. Hellas har stadig problemer, men landet har en av de raskest voksende økonomiene i Europa.

Vi skrev våre bøker i 2024. Så kom Trump og erklærte handelskrig mot all verden, beundring for Putin og tilbaketrekning fra Europa. Visepresident Vance dro til München og uttrykte forakt for europeeres forsvar for kvinners rettigheter og minoriteter. Vi er snart alene hjemme i en verden der autoritære tendenser er på fremmarsj.

Det finnes demografiske, økonomiske og byråkratiske grunner til at det går mot en ny EU-kamp i Norge. Jeg tror den vil skille seg fra de foregående ved å handle mye om verdier. Vårt nordiske sosialdemokrati skiller seg noe fra resten av Europa, men holdningene til rettsstat, demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter er «europeiske verdier» – blant annet forankret i artikkel to i Lisboa-traktaten, EUs grunnlov. Dessverre står det dårligere til mange andre steder i verden.

Det er mye vondt å si om EU, og mye av det er sant. Men unionen er der og har overlevd i 75 år. Norge har holdt seg på utsiden, blant annet fordi vi av historiske årsaker har en nasjonalisme som tipper mot venstre. Men det er også sant, som Europautredningen fra 2012 oppsummerte, at nordmenn europeiseres som andre, «bare på en litt spesiell måte».

Det vil nok ennå ta noen år, men vi havner i EU til slutt. Og når vi først er innenfor, kommer vi ikke til å se oss tilbake.

Les Europakorrespondansen del 1: Øvstegårds brev til Wiedswang.