Europa-korrespondansen del 1: Brev fra nei-mann til ja-mann

Kjære Kjetil

Din bok Norge mot EU: Denne gangen blir det personlig er på sitt beste velskrevet, lærerik og en tidvis vittig gjennomgang av Norges forhold til EU. Du klarer på en kortfatta måte å dra leseren gjennom over femti år med vår relasjon til unionen og utviklingen der nede på kontinentet. Likevel er det kanskje ikke så overraskende at en leser som meg også lar seg irritere noen ganger.

Men først: Det er ikke mange sakprosabøker som får meg til å le. Det klarer denne boka! Særlig i den velskrevne historiefortellingen fra da EU så dagens lys til i dag. Her blir passe tørr og vittig humor brukt på en god måte. Velplasserte sitater fra kjente stemmer illustrerer poengene godt.

Likevel savner jeg et tydeligere mål med boka. En problemstilling. Jeg føler at jeg selv må «avsløre» hva prosjektet er. Det viser seg å være argumenter for en ny EU-debatt. Men at det er positivt, og bør føre oss inn i unionen, kommer først mot slutten. I det hele tatt savner jeg deg i boka, Kjetil! Hvem er det som snakker med leseren, og hvorfor?

Boka preges av redegjørelser av ting som skjer og har skjedd. Men ting skjer ikke bare. Det handler om politikk. Bør det skje? Hvorfor skjer det? La politikken komme frem. Det var politiske valg og ikke naturlover som gjorde at EU møtte eurokrisa i 2010-årene med en knallhard kuttpolitikk mot de rammede medlemslandene, for eksempel.

Jeg er uenig med spådommene dine. Eldrebølge og fallende oljeinntekter det neste tiåret vil bidra til å snu Norge fra nei til ja, mener du, og erklærer at «det går mot magrere tider for den norske befolkningen». Det males et bilde av et Norge som lider av «hollandsk syke». Vi er så rike at vi får ineffektive kommuner, høyt sykefravær og masse folk på uføretrygd. Alt dette er særnorsk, kommunene våre sammenlignes med de danske, og sykefraværet vårt sammenlignes med det svenske. Når eldrebølgen er her og oljeinntektene har falt, vil EU liksom tvinge seg frem som løsning for Norge.

Dette er i beste fall en ensidig fremstilling. Jeg kunne i stedet nevnt at Norge ligger helt i topp på sysselsetting, blant annet fordi vi har en god sykelønnsordning som gjør at arbeidsgivere tør å ansette folk med dårlig helse. At andelen på trygd i Norge er lavere enn blant annet i Danmark, når man tar med flere typer ytelser enn bare uføretrygd. Eller at forskjellene mellom norsk og dansk geografi kanskje også påvirker kommunestrukturen vår, vel så mye som oljeinntektene gjør.

Likevel: Skulle inntektene falle og demografien skape problemer, er svaret på det EU? Hvordan vi skal fordele verdiskaping og prioritere arbeidskraft fremover, er et politisk spørsmål. Det kan like gjerne være mer fordelingspolitikk og aktiv statlig omstilling av økonomien som er svaret, det stikk motsatte av den rådende politiske linja som EU står for.

Norges forhold til EU er viet god plass i boka. Det er positivt. Vi trenger mer debatt om samarbeidet, uavhengig av medlemskap. Det var særlig nytt og interessant for meg at ansvaret for Norge har blitt flyttet i EU-systemet, mellom ulike deler av kommisjonen og utenrikstjenesten, og at dette påvirker hvordan Brussel ser på oss. Likevel blir fremstillingen ensidig. I min bok prøver jeg å vise frem nyanser: EØS påvirker oss mye, det skaper demokratisk underskudd. Men hva er forskjellene mellom EØS- og EU-medlemskap?

Din fremstilling går i én retning: Vi er medlemmer, bare uten stemmeretten. Det er jo feil. Vi er ikke en del av EUs felles utenriks-, handels-, finans-, penge-, fiskeri- eller landbrukspolitikk. Det såkalte handlingsrommet i EØS-avtalen brukes, for eksempel når regjeringen og EU-kommisjonen er enige om at det svært inngripende minstelønnsdirektivet ikke er EØS-relevant. Vi har mye mer handlefrihet enn bare den uprøvde vetoretten og den velprøvde uthalingstaktikken.

Det gjør at grunnmuren for ditt neste poeng, at Norge må inn i EU fordi handlingsrommet utenfor er lite, blir svakere. Flere åpne argumenter, som drøfter fordeler og ulemper med ulike alternativer, mangler. Å bli medlem medfører også store demokratiske utfordringer, som ikke drøftes i din bok, Kjetil. Jeg bruker mye plass på det i min: Hvordan det mangler demokratisk kontroll av EUs institusjoner i en felles åpen og opplyst offentlighet. Hvor stor pengemakten og lobbyinnflytelsen er i Brussel. Blir Norge med, så reduserer vi et demokratisk underskudd og blir rammet av et annet, som gjelder flere områder enn dagens EØS-avtale.

Et sentralt tema i EU-debatten, og i både din bok og min, er miljø. «EU ble verdensledende i klimastrevet» hevder du, og referer til deres Green Deal-strategi. I min bok problematiserer jeg dette: Det er mye bra i klimastrategien, men det er også store mangler, som gode klimamål på veien til 2050. Det er heller ikke noe oppgjør med fossil energi i EUs vedtatte politikk. Det er tvert imot full gass for mer fossil gass. Store investeringer i infrastruktur for fossil energi gjennomføres fortsatt, med EU-støtte.

Et stadig viktigere tema er sikkerhet og internasjonalt samarbeid i den utrygge tiden vi lever i. Jeg tror vi er enige om at vi må stå opp for en regelstyrt verdensorden, mot bøller som mener at makt gir rett. Men vi er nok uenige om hvordan Norge best kan stå opp for trygghet både for oss selv og for verden. Jeg savner analysen din av hvordan EU agerer i verden. Av hva det betyr for internasjonalt samarbeid, når de i blokk stemmer mot krav fra fattige land om et rettferdig internasjonalt skattesamarbeid, eller stemmer mot norske initiativer om teknologideling for vaksiner. Til stadighet er det egne selskapers fortjeneste som vinner frem på agendaen, også når det går utover internasjonalt samarbeid. Det gjør verden mindre trygg. Fordi oppslutningen om de internasjonale reglene svekkes. Her har Norge tatt en annen rolle, for å bygge bruer mellom land. Det er vårt viktigste forsvar mot bøllene.

Men heller ikke på den spisse enden er EU noe realistisk alternativ. Unionen har ikke noe militært samarbeid på hverken styrke- eller kommandostrukturer. Å bygge opp noe sånt vil ta årevis, og det er ikke enighet mellom medlemslandene om å gjøre det heller. Ikke alle ønsker å bygge opp parallelle militære strukturer ved siden av NATO. Vi har ikke tid til teoretiske øvelser, vi må fortsette å gjøre det Norge faktisk driver med: Å knytte oss tettere til allierte som deler våre interesser, i Norden og Nord-Europa og med Storbritannia. En sikkerhetsløsning for Norge og Europa uten Storbritannia er ingen løsning. Dette ser de fleste landene i Europa. Derfor møtes de i London, og Norge er med, og spikrer nye løsninger for vår felles trygghet – utenfor EUs organer.

Du tilegner et par sider til ytre høyres fremvekst og beskriver landskapet godt. Du peker også kort på hvordan EU har bidratt til utviklingen gjennom blant annet økonomisk kuttpolitikk. Det er viktig og bygger troverdighet for boka. Likevel blir ikke resultatene av ytre høyres fremgang reflektert mye over. Det er ikke bare i flyktningpolitikken EU har tatt vesentlige skritt i konservativ retning. Klima- og miljøpolitikken får også et tilbakeslag når ytre høyre yter sin innflytelse på kommisjonen. Ytre høyre-partier har ikke lenger som mål å melde landene sine ut av unionen. De vil i stedet forandre den innenfra.

Du sier at EU kommer til å bestå det neste tiåret. Det er jeg enig i. Men det viktigste spørsmålet er ikke om EU eksisterer, men hvordan unionen vil se ut om ti år. Med ytre høyres fremgang kan fort EU anno 2035 være noe ganske annerledes enn det tilhengerne hevder i dag.

Norge mot Europa: Denne gangen blir det personlig er en interessant og lettlest bok. Jeg mener nok de journalistiske beskrivelsene av utviklingen frem til i dag sitter bedre enn de deterministiske beskrivelsene av hva som vil skje fremover. For hva som skjer rundt neste sving, handler om valgene vi tar i dag. Likevel håper jeg du fortsetter å skrive om Norge og EU. Ikke minst fordi du tar opp den kanskje viktigste debatten: samarbeidet vårt med EU, helt uavhengig av medlemskap. Det trenger vi mer av.

Les Europakorrespondansen del 2: Wiedswangs brev til Øvstegård.