Mesterlig om skriving

Marguerite Duras beskriver presist forfatterlivets ensomhet, slik bare en som har kjent skrivingens ensomhet på kroppen kan gjøre det.
Dette er en moden forfatters tanker om den vanskelige, men uunngåelige skriveprosessen. Og en bruksbok for skrivende mennesker som møter alskens distraksjoner i vår digitale tid: Finn deg et hus, steng deg inne der, skriv. Virginia Woolf sa at en kvinne trenger et eget rom og egne penger hvis hun skal skrive. Duras hadde penger og kjøpte et hus, der hun skulle skrive noen av sine beste verker.
Skriften er knyttet til fysiske omstendigheter, til huset i den lille landsbyen Neauphle-le-Château, et landsens hus, sjarmerende og levende, med hage og utsikt over en dam som landsbyens barn går på skøyter på om vinteren, og som vekker frykt og kjærlighet hos den som ser på. Dette var huset der hun skulle gå i skjul for å skrive bøker: «Jeg kjøpte det før skrivegalskapen begynte. Denne vulkanske galskapen. Jeg tror huset bidro til den.»

GALSKAP
Skriften springer ut av mørket og lyset, dagen og natten, de skiftende årstidene, de forskjellige rommene. Alkoholen. Kunsten. Mennesker. For hun var ikke helt alene likevel, hun hadde besøk, av venner og elskere. Men for å kunne skrive må man skape seg en ensomhet, et eget rom, et sted der man er alene med skriften: «Det skrevne kan aldri bli til uten skrivingens ensomhet. Uten ensomhet smuldrer det opp, blir blodfattig i sin søken etter hva som skal skrives. […] Denne kroppens konkrete ensomhet blir også det skrevnes ukrenkelige ensomhet.»
Skrivingens ensomhet må man skape selv, sier Duras. Men ensomheten kan også være farlig: «Ensomhet, det kan også bety: enten døden, eller boken. Men først og fremst betyr det alkohol.» Og galskapen, som er uløselig knyttet til ensomheten. Derfor skal man verne om boken man skriver, ikke dele den med all verden, og særlig ikke sine elskere og redaktører, før den er ferdigskrevet. Idet man skriver, er man lukket inne i en bestemt type ensomhet, som man ikke kan dele med noen andre. Som en slags religiøs tilbaketrekning der skriften står i sentrum.
Duras får tydelig frem risikoen som ligger i det å skrive. Dramatikken forfatteren føler, alt som står på spill i den tilsynelatende fredelige handlingen det er å skrive. Følelsen av å stå over en avgrunn, ikke ha noe å skrive om – og nettopp i dette nullpunktet begynner skriften, den neste boken. Nettopp fordi man ikke kjenner det ferdige resultatet, skriver man – hvis ikke er det ikke noen vits i å skrive. De nye, hittil ukjente bøkene blir til fordi forfatteren våger å gå inn skrivingens ensomhet. For å tåle denne ensomheten må man være sterk, sterkere enn seg selv, sterkere enn det man skriver.

MER BLODFATTIG
Marguerite Duras er en kvinne som er seg selv, som tar plass, som skaper den plassen hun trenger for å skrive. Et eget hus, der hun setter premissene. Hun skaper sin egen skrift, utemmet og annerledes – slik kan Duras’ forfatterskap fremstå som et feministisk prosjekt. Duras er på stadig søken etter den frie, sanne boken, ikke den falske, konforme, fabrikkerte, den som skrives uten noen form for risiko, uten noen ettervirkning; uten noen virkelig forfatter.
Når man i 2014 feirer hundreårsjubileet for Marguerite Duras’ fødsel, er det hyggelig at det også i Norge kommer en ny tekst av forfatteren, og at et lite, uavhengig forlag som TransFe:r tar ansvar for det. Silje Aa. Fagerlund står bak oversettelse og etterord.
Oversettelsen er grei, men det er likevel litt å sette fingeren på. Teksten kunne fått bedre flyt på norsk dersom oversetteren i større grad hadde frigjort seg fra den franske ordstillingen i originalen.
Silje Aa. Fagerlund har skrevet et sterkt etterord til boken. Hun viser til filmen Les Lieux de Marguerite Duras og skriver at måten Duras er på, «får henne til å virke så fortrolig med livet. Som om hun har en så stor åpenhet for det, for livets sammensatthet». Det samme kommer til uttrykk i Å skrive. (Er det det som er hemmeligheten hvis man vil være en forfatter av Duras’ format?)
Å skrive er en del av en bok som opprinnelig inneholder flere tekster. Den utvalgte teksten står støtt alene, men det kunne vært interessant å ha med flere tekster fra La Vie matérielle eller Le Monde extérieure i denne sammenhengen. Når man først feirer en forfatter av Duras’ format, burde alle norske forleggere kjenne sin besøkelsestid – 41 nye sider med Duras på norsk i jubileumsåret er ikke nok, selv om disse 41 sidene er usedvanlig givende.