Da ni år gamle Regine Stokstad deltok på quiz i familieselskap, var hun det eneste barnet som visste at Sune Nordgren var Nasjonalmuseets første direktør. Årsaken var at hun er datteren til Lotte Sandberg, Aftenposten-kunstkritikeren som ble den som ledet an i den stadig skarpere kritikken av den svenske lederen.
TEGNESERIE
Så opphetet var tonen at Sandberg ble udødeliggjort ikke mindre enn to ganger i Kebbelife, Mette Hellenes’ underholdende tegneserie om norsk kunstliv. Den ene gangen er kritikeren så sint at hun står med lukkede øyne og hopper opp og ned – mens hun gjentar ordet «Nasjonalmuseet» gang på gang. Den andre gangen, i en diskusjon mellom Mette og Vanessa, den satiriske seriens hovedpersoner, om Nordgren-konflikten og hvordan de skal få tilgang til informasjon om den, uttaler Mette: «Og så er det ren flaks at Lotte Sandberg er elskerinna til søskenbarnet mitt, Karl Erik Harr.»
Begge seriene er gjengitt i Kritikker, samlingen av Sandberg-tekster som Regine Stokstad har satt sammen. I et sjarmerende forord forteller Stokstad ikke bare om hvordan oppveksten i et kritikerhjem ga henne fordeler i quiz, men også om hvordan det kunne vanke telefoner fra rasende kunstnere og ukvemsord fra eldre kunstnerbarn i skolegården.
Hun nyanserer dessuten bildet av sin mors kulturelle diett: «Mitt inntrykk er at Aftenpostens kulturredaksjon på 1990-tallet ble sett på som en temmelig høykulturell gjeng. Om folk bare hadde visst at mamma lå hjemme og så på såpeserier som Glamour på ettermiddagen!» At Stokstad, som er født i 1996, bekjenner at hun aldri har vært noen Aftenposten-leser, til tross for at hun har arbeidet både som magasinsjef og som kulturredaktør i studentavisen Universitas, forteller mye om vår tids radikalt endrede medievaner.
STRIDBARHET
Lotte Sandberg sluttet å skrive i Aftenposten i 2015, året før hun fylte 60, fordi hun fikk den alvorlige nevrologiske sykdommen progressiv supranukleær parese – «forferdelige lidelser har gjerne forferdelige navn», som datteren bemerker. Kritikker har derfor en uvanlig og personlig bakgrunn, et faktum som understrekes av at det er forfatterens datter som har foretatt utvalget. De rundt 70 korte tekstene er i hovedsak hentet fra Aftenposten, og de fleste av dem er skrevet i perioden fra midten av 1990-tallet til midten av 2010-tallet. Den aller eldste stod imidlertid på trykk i Dagbladet og ble skrevet så tidlig som sommeren 1985. I den rapporterer Sandberg hjem fra et slott utenfor Roma – om den italienske transavantgarden, 1980-tallsfenomenet som hun skrev hovedoppgave i kunsthistorie om. Men som hun i en senere tekst i boken, i tråd med synet til institusjonen for øvrig, vender tilbake til med skepsis.
Så lenge jeg har lest henne, har jeg regnet Sandbergs mot og stridbarhet til hennes fremste kvaliteter som kritiker. Hun ga seg i kast med omfattende, innfløkte temaer, og i hennes kamp mot utviklingen i Nasjonalmuseet, hos Riksantikvaren og i Ekebergskogen, for eksempel, stod både høye beløp og personlige omdømmer på spill. I en tid da mange oppfattet kunstkritikken som detronisert, demonstrerte hun at den fortsatt kunne vinne innflytelse og få samfunnsmessige konsekvenser. Som Stokstads utvalg illustrerer, ble Sandberg med årene vel så mye en institusjonskritiker som en som anmeldte utstillinger og kunstverk. Det er da også i denne rollen jeg husker henne best og savner henne sterkest, selv om jeg slett ikke alltid var enig med henne. Ingen i dagens norske breddemedier har overtatt Sandbergs institusjonskritiske rolle.
HYLLESTER
Trolig henger det også sammen med den betydelige presseinstitusjonelle forandringen Sandbergs avgang fra Aftenposten markerte. Hun var den siste fast ansatte kunstkritikeren i de store norske mediene, med den tryggheten, friheten og rekkevidden en slik posisjon innebærer. I sommer døde dessuten Harald Flor, Dagbladets kunstkritiker gjennom mer enn fire tiår.
Stokstad bemerker i forordet hvordan nettopp Flor var med på å inspirere Sandberg til å velge den profesjonelle veien hun gjorde – da hun som ung estetikkstudent ved Rogaland distriktshøgskole med begeistring hørte kritikeren snakke om jobben sin. De siste årene var Flor pensjonist, men signerte likevel artikler i Dagbladet av og til. Når både han og Sandberg nå er ute av avisspaltene, er det altså ikke en eneste fast ansatt kunstkritiker igjen i den brede norske offentligheten. Det er dessverre ingen grunn til å tro at fremtiden vil bringe flere av arten.
Stokstad har delt inn Sandbergs skribentvirksomhet i seks kategorier som delvis overlapper hverandre, og organisert dem kronologisk: «Kunstkritikk», «Kritikerrollen», «Kunstinstitusjonene», «Arkitektur og by», «Kulturminnevern», «Lese tenke se». Flest tekster har hun sortert under «Kunstkritikk» og «Lese tenke se», den videste av dem. Til hver kategori har hun invitert relevante personer til å bidra med noen ord om morens profesjonelle betydning. De 16 korte, men sterkt rosende tekstene, fremført av et kor som spenner fra Sandbergs tidligere redaktør Per Egil Hegge til Svartlamon-aktivisten og Miljøpartiet De Grønne-politikeren Harald Nissen, er med på å utfylle bildet hennes egne ord skaper av hovedpersonen. Kunsthistorikeren Magne Malmangers motvillige uttalelse er bokens mest besynderlige bidrag.
BREDSPEKTRET
Frem trer en myndig kritiker med dedikasjon og bredt nedslagsfelt. Også et par korte intervjuer Sandberg gjorde, er inkludert, men de klargjør at hun var skarpere i rollen som den som snakker selv. I tillegg til at hun i stadig høyere grad brukte kreftene sine like mye på institusjonene som på kunsten som fyller dem, utvidet hun med årene virkefeltet sitt til å inkludere spørsmål om by og arkitektur. Som 50-åring tok hun nemlig en mastergrad i urbanisme som tilleggsutdannelse. Tekstene hennes om kulturminnevern vitner om hvor personavhengig hva som får mediedekning, kan være.
Likevel er det kunsten og dens rammer, temaet som fulgte Sandberg i alle hennes yrkesaktive år, som dominerer i Kritikker. At boken ikke inneholder et eneste bilde av omtalte verk, er derfor særlig slående. Utvalget forteller om en anmelder som yndet å skrive om maleri, det mest tradisjonelle av alle medier, men som også viste interesse for hva den unge, mindre oversiktlige kunstscenen kunne by på.
Sandberg formulerer seg med iver om historisk orienterte malere som Mari Slaattelid og Kira Wager, og de eneste kunstnerne som får to omtaler i Kritikker, er Bjarne Melgaard og John David Nielsen. Den konservative Nielsens figurative bilder later til å vekke en særlig entusiasme i Sandberg, slik også de abstrakte verkene til hans sagnomsuste amerikanske kollega Jackson Pollock gjør. På den annen side skriver hun begeistret om Jeannette Christensens geléinstallasjon, om den konseptuelle pioneren Hilmar Fredriksens vittige objekter og om da Matias Faldbakken snudde skulpturer skapt av den avdøde Arnold Haukeland på hodet.
MYSTISKE DESTILLATER
Med tanke på hvor mannsdominert kunstverdenen har vært og er, handler slående mange av tekstene Stokstad har valgt ut, om kvinnelige kunstnere. Iøynefallende er det dessuten at såpass mange omtaler av galleriutstillinger er inkludert. Nå til dags er kritikker av de kommersielle gallerienes program blitt et særsyn i de store avisene. I Sandbergs periode ble kunstlivet så internasjonalisert at det i tillegg er påfallende hvor få av innslagene i boken som rapporterer fra andre land.
I motsetning til i de institusjonskritiske tekstene er tonen i anmeldelsene gjennomgående positiv. Her er få bidrag som kan betegnes som slakt, selv om hun i sin gjennomgang av Holger Koefoeds bok om Jakob Weidemann ikke sparer på innsigelsene. Beskrivelsen er i det hele tatt mer fremtredende enn domfellelsen. Formen er nokså konvensjonell – Sandberg befinner seg langt unna fenomenet som for et tiår siden ble døpt «Tommy Olsson-skolen», en utpreget subjektiv kunstkritikk med et tydelig jeg.
Når det gjelder språk og oppbygning, er ikke alle tekstene like gjennomarbeidet. Noen ganger henfaller Sandberg til uklare abstraksjoner som gjør seg dårlig i dagspressesammenheng: «Der de konstruerte modellene fremstår som gjenkjennbare, men komplekse og mystiske destillater fra virkeligheten, representerer andre arbeider enklere former for teatraliseringer», skriver hun for eksempel fra Whitney-biennalen i New York i 1997. Året etter bruker hun et oppstyltet uttrykk som «studier i jeg-ets artikulasjon» om Lotte Konow Lunds kunst. Om det faktum at Jackson Pollock arbeidet på gulvet, slår hun fast at det «virket frigjørende for flere aspekter ved maleriets praksis».
Dette er likevel unntak, selv om det sjelden er det språklige som fremstår som Sandbergs forse. Tekster om kunst blir ofte, og ikke sjelden med rette, anklaget for å være uforståelige. I likhet med det aller meste som trykkes om kunst i norsk dagspresse, er det imidlertid lite i Sandberg-tekstene som ikke et interessert allment kulturpublikum vil kunne forstå. Den som faktisk leser hva som står på landets kultursider, vil oppdage at de stadig tilbakevendende utbruddene om kunstkritikkens ugjennomtrengelighet i liten grad er treffende for dem.
Mer problematisk er det at Sandberg-artiklene er preget av smårusk som forlaget, Scandinavian Academic Press, burde ha rettet opp i. Tegnsettingsfeilene florerer, og altfor mange ord og navn er ikke korrekt stavet: Å skrive «Gaugin», «Lee Krasnik» og «Wilhelm Hammershøi» er ikke en kunsthistoriker verdig. Også redigeringen er unøyaktig: Poenger gjentas, og plutselig dukker ord opp som trolig har fungert som mellomtitler.
GAMMELMODIG
Feilene blir særlig påfallende fordi Sandberg gang på gang skriver om faglighetens betydning. Ordet «faglighet», og et kulturpessimistisk bilde av at den er under press i kunstlivet, går igjen i tekst etter tekst. Jeg er helt enig med henne i at folk bør ha solide kunnskaper om det de er satt til å drive med, men jeg sliter med å få tak i nøyaktig hva hun legger i begrepet. Noen ganger får jeg følelsen av at hun mener at det i tillegg til kunstnerne selv utelukkende er hennes egen stand, kunsthistorikerne, som har noe å gjøre i kunstlivet.
Den arrogansen hun utviser overfor samlere, for eksempel, virker ikke tilstrekkelig godt begrunnet. Om forretningsmannen Stein Erik Hagen skriver hun: «Hagen har klokelig valgt å gi oppdraget med sin private kunstsamling til fagmannen Gjessing. Altfor ofte ser vi at velstående kunstsamlere løper i hverandres skjørt i iveren etter å være investor og skjønner.» Juristen Petter Snare, en annen samler hun forsøker å sette på plass, har siden blitt direktør ved KODE-museene i Bergen. Mitt inntrykk er at pasjonerte samlere ikke sjelden har vel så mye kunnskap om samtidskunst som kunsthistorikere har.
En lignende snev av åndsaristokrati og elitisme preger en påstand som denne: «Norsk politikks målsetning om ‘kunsten ut til folket’, representerer intet annet enn en forflating – her kan man ikke bygge en opera uten at den samtidig skal være et aktivitetssenter for ‘alle’.» I mine ører klinger særlig det bombastiske «intet annet enn en forflating» håpløst gammelmodig – og usant. Også i teksten «Pornolaft og harryhytter» får folkets smak kjørt seg på en måte som får meg til å gjespe, selv om kritikken ikke er uten berettigelse: I tråd med tittelen beklager kommentatoren seg over «uvitenhet og grådighet» og over at dagens fjellhytter er «rene parodier på gamle dagers tømmerkoier».
Likevel er Sandberg slett ikke fremmed for å skrive om populærkultur. Inkludert er refleksjoner over tv-programmet Idol og Batman-filmen The Dark Knight så vel som over fotballstadioner. De etterlater imidlertid en følelse av at dette ikke er skribentens hjemmebane.
SLITEN 47-ÅRING
Også når hun skriver om kunstkritikk, er det, som så ofte når temaet drøftes, ikke uten forfallstanker. Slik oppsummerer hun i 2003 resultatene av en undersøkelse om den amerikanske kunstkritikeren: «En sliten 47-åring med høy utdannelse, halvt kvinne, halvt mann, 90 prosent hvit og i overveiende grad frilanser uten fast inntekt.» Sandberg har likevel slett ikke gitt opp håpet og ambisjonene, og det faktum at hun i Aftenposten fikk anledning til å skrive lange rapporter fra akademiske kritikk- og kuratorseminarer, er i seg selv et tegn på at det muligens ikke stod så dårlig til likevel. Nå ville den samme øvelsen vært bortimot utenkelig.
Én tekst antyder engasjement for Oslos svakeste, men for øvrig er de sosiale og politiske spørsmålene som preger så mye av dagens kunstkritikk, nesten helt fraværende. Artiklene hennes om institusjoner er i høy grad politiske, men når Sandberg skriver om selve kunsten, er mangelen på slike refleksjoner med på å antyde at tekstene er forfattet i en annen tid. Her finnes intet av den kapitalismekritikken som er toneangivende på et nettsted som Kunstkritikk, for eksempel, anmelderens bakgrunn i ml-bevegelsen til tross.
En hel del har i det hele tatt forandret seg i norsk ytringskultur siden Sandbergs ord stod på trykk første gang. Høsten 2018 slår Sune Nordgrens etterfølger i direktørstolen ved Nasjonalmuseet, danske Karin Hindsbo, kontant tilbake mot en av sine kritikere og beskylder ham for å bruke hersketeknikker. Det får meg til å undre på hva slags respons en like hardtslående og standhaftig kritikk som den Sandberg i sin tid rettet mot Nordgren, ville blitt møtt med fra den kritiserte selv i dag.
Kåre Bulie (43) er journalist og kritiker.
Lotte Sandberg
Kritikker
Scandinavian Academic Press, 2018
