Grave-alvor

Filter Nyheter er et nytt tilskudd til det norske mediemangfoldet. De startet opp som en uavhengig nettavis i 2019, og til tross for at redaksjonen kun består av en redaktør pluss tre journalister, har de rukket å bli en synlig aktør i det politiske medie-Norge. De andre og større avisene refererer til dem titt og ofte, og avsløringene deres setter saker på dagsorden. I høst måtte til og med en politiker i Sverigedemokratene trekke seg etter at Filter hadde observert hans samboer marsjerende i takt med en gruppe høyreekstremister under en demonstrasjon i Oslo. De prioriterer konfliktskapende temaer, skriver mye om ekstremisme, netthat og korrupsjon, og er opptatt av politikken i USA og Russland. Filter Nyheter er dønn seriøse.

Dette til tross, i høst fikk de avslag på pressestøtte. Avslaget viser at det er en mangel ved hele ordningen, skriver Snorre Valen i Journalisten. Han, i likhet med Filter Nyheters redaktør Harald S. Klungtveit, er opprørt over Medietilsynets firkantede tolkning av regelverket. De opererer med et for lavt antall debatt- og kommentarartikler, lyder begrunnelsen. Filter har ingen lederartikkel, heller ingen debattseksjon. Medietilsynet forholder seg ikke til at «Filter Nyheters viktigste bidrag til debatter er å komme med faktagrunnlaget for dem», skriver Klungtveit i egen nettavis – og at meningsstoff vel ikke akkurat er en mangelvare i dag. Filter Nyheter driver med undersøkende journalistikk. De graver frem saker selv, men mest av alt bringer de aktuelle saker ett skritt videre. De gir et større bilde, som vi skal komme tilbake til.

Fakta foran følelser

Så selv om de ikke får pressestøtte, er det likevel en avis vi har å gjøre med: filternyheter.no. Men hvorfor befinner den seg da her, i en spalte som spesialiserer seg på smale tidsskrift? Det er fordi redaksjonen også utgir et magasin, og et magasin ligner jo mye på et tidsskrift. Filter, som magasinet heter, presenterer bakgrunnsstoff gjennom lange artikler. Filter er ingen selvstendig utgivelse, det består i hovedsak av opptrykk fra saker som har ligget på nettet, nærmere bestemt den siste månedens høydepunkter. De viktige gravesakene ligger åpent tilgjengelig for alle, men betalende kunder får adgang til mer stoff, og de kan også få tilsendt Filter, som utkommer en gang i måneden.

«Vi prioriterer fakta foran følelser, klimakrisen foran kjendiser», står det på baksiden av Filter. Og det er hardtslående fakta det dreier seg om. I nummer 10 (alle bladene jeg har lest, er fra fjoråret) lærer vi for eksempel om forskjellen mellom strategiske og taktiske atomvåpen (de taktiske har mindre sprengkraft og rekker ikke like langt), og det er forskere fra ulike fagfelt som geleider oss gjennom kunnskapen, tenkte scenarier og graden av sannsynlighet for at krigen i Ukraina vil åpne for slik bruk (svært liten).

I samme nummer er det også en lang sak om Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF). Jeg hørte om denne foreningen første gang i høst, men hva saken egentlig dreide seg om, fikk jeg ikke ordentlig tak på før jeg begynte å lese Filter. Filter har siden 2016 skrevet mange saker om NNPF, og i nummer 10 har vi kommet til foreningens rolle på Politihøgskolen. I nummer 12 følges dette opp. Kurs fra NNPF lures inn i pensum, forteller en av kritikerne, noe som skaper en ideologi- og ikke forskningsbasert undervisning. En liten ekstragevinst til disse sakene er at man får et gløtt inn i en utdanningsinstitusjon man ellers ikke hører noe særlig om.

Gode kilder

Intervjuobjektene er svært viktige i Filter. Uten at jeg kan påberope meg mye forkunnskap på de omtalte områdene, synes det som om de finner frem til gode kilder. I nummer 10 snakker de med FIFA-varsleren Bonita Mersiades. Det gir et interessant innblikk i organisasjonen. I en sak med tittelen «Fra innsiden av hijab-opprøret» (nummer 12), og det vil si at vi er i Iran, har Filter i mange uker samtalt (via meldinger og videosamtale) med en ung kvinne på 27 år som aktivt har tatt del i demonstrasjonene. Gjennom samtalen kommer vi på innsiden av hendelsene, ikke bare gjennom beskrivelser, men også fra refleksjonene vi får. «Vi er vitne til fremveksten av en ny revolusjon», forteller kvinnen. Denne gangen er det folket som «krever sine rettigheter fra en korrupt, råtten og religiøs overtro (sic) regjering». Også fra Russland får vi intervjuer og øyenvitnebetraktninger. I nummer 11 er det to saker som begge viser desperasjonen i Putins krigsmobilisering. Selv syke, blinde og folk i rullestol blir innkalt.

Felles for mange av sakene i Filter er at de er detaljrike sammenlignet med gjengse nyhetssaker. De byr på mer informasjon og går nærmere inn i hverdagsliv, slik at man blir sittende igjen med et større bilde, ja, blir kjent med nye sider av verden. Noe av dette skyldes skrivemåten; journalistene her praktiserer i stor grad show, don’t tell, og det gjør at sakene kan bli like levende som en reportasje.

Meningsbærende på sitt vis

Detaljrik er i hvert fall artikkelen som tar for seg kommentarfeltet på nettstedene til Document, HRS og Resett etter omtale av den såkalt Atle Antonsen-saken. Der man ville fått to-tre eksempler på grisete kommentarer i en vanlig avis, får vi her over 80! Det er overveldende, ja, et voldsomt grep, og samtidig svært effektfullt. Antonsen-saken er blitt formidlet overalt, men hos Filter kommer man mye tettere innpå. Man ser alt det stygge og usaklige som skrives om Sumaya Jirde Ali, og etter det får vi responser fra noen av kommentarskriverne og fra nettstedene selv. Ved å la fakta og utsagn komme tydelig frem, blir det bildet av virkeligheten som enhver journalist søker å få frem, skarpere formidlet. Og derfor trenger man faktisk ikke å skrive noen redaksjonell kommentar. Eller vi kan si at akkurat denne artikkelen på mange måter oppfører seg som en kommentar, og hadde ikke Medietilsynet vært så rigide og kvantitative i sin tenkemåte som de har vist seg å være, kunne de ha fått med seg det. Igjen og igjen ser jeg at Filter opererer med show, og ikke det noen ganger svært overforklarende tell. Dette grepet gir en annen effekt.

Nå er det faktisk en kommentarartikkel i dette nummeret (nummer 12). Klungtveit skriver om det han kaller for hårsåre maktpersoner; en tidligere advokat er tiltalt for å ha hengt opp «etterlyst-plakater» av to sentrale aktører i NNPF. Det skrives saklig (som vanlig), men her heller teksten ørlite over mot det sarkastiske. Kanskje kan recap-artikkelen til Pål Nordseth også ses på som kommentarstoff? Han viser oss høydepunktene i det amerikanske kongressvalget, og nok en gang aner vi en liten latter i bakgrunnen. Nordseth bidrar med tegninger også, både på forsiden og inni bladet. Tegningene hans er i hvert fall meningsbærende. De minner meg om satirebladet Mad.

Det er ellers ikke mye spor av det subjektive i Filter. Og få spor av kulturindustri og fengende fremstillingsmåter. Som regel går man rett på sak, og leseren må bare henge med. I nummer 12 åpner man for eksempel en artikkel slik: «Filter Nyheter har møtt den prisbelønte finske journalisten Jessikka Aro». En artikkel i nummer 10 åpner slik: «Regjeringen foreslo 6. oktober 75,8 milliarder kroner til Forsvaret i 2023».

Massivt og høytidelig

Som leser av Filter nytter det ikke med en døsig samvittighet, et avskrudd samfunnsengasjement eller en avslappet forstand. Verden med alle sine begredeligheter tar ingen pause, og derfor gjør ikke Filter det heller. Selv ikke spalten «Filter anbefaler» byr på noe lettvektig. Her presenteres filmer og bøker, og alle som en oser av seriøsitet og alvor. Et lite unntak er dokumentaren om grisen Gunda (presentasjonen her innledes med «Over til noe helt annet), og, jøje meg! – en amerikansk serie som presenteres som «varm dramahumor» («Somebody somewhere»). Her brukes ordet «lunt» for første gang, i hvert fall så langt jeg har sett. Gravejournalister driver ikke med kos og hygge. Gravejournalistikk styres av mistanke, av en våken tanke om at det finnes noe å avdekke. Ja, gravejournalistikk handler jo ikke om å skulle gjengi alt det som hele tiden skjer, men er et resultat av at noen har gravd i kilder, løftet opp lokk og i det hele tatt vært litt lure.

I Filter handler det også om å innta en holdning som en slags redningsperson. Den nevnte Jessikka Aro, som har skrevet om russiske, statsfinansierte nettroll, forteller hvordan man som journalist bør forholde seg til ekstreme ytringer: «Man skal eksponere dem, og ikke slutte å snakke om dem. Man skal lære folk om det de holder på med». Jeg tenker at dette samsvarer med Filters holdning. «Dette er viktig», sier mange av sakene her. Det er noe med det å ha moralen på sin side, særlig i kombinasjon med en selvsikker skrivestil. Det kan bli massivt, høytidelig, og en stakkars leser kan godt føle seg litt liten da.

Nummer 7 er utelukkende viet saker om sportsvasking. Heldigvis finner jeg her en sak som er skikkelig løs i snippen. Det dreier seg om en gonzo-artikkel, som kjennetegnes ved en subjektiv skrivestil og gjerne også ved at man selv er et subjekt i saken, slik som her. Tidligere snowboarder Terje Håkonsen og tidligere sjef for X Games Norge, Henning Andersen, har fått i oppdrag å skrive om «pamper og sportsvasking». De gyver løs på den norske skiledelsen, som ifølge de to skribentene «brukte alle tenkelige virkemidler for å stoppe X Games i Norge». De intervjuer sentrale politikere, og bruker egne erfaringer og opplevelser både i intervjuene og løpende tekst. Det er jo på en måte kildene selv som skriver her. Teksten byr på heftig metaforbruk («sirlige som tyskerne i andre verdenskrig»), en mengde direkte tale og dramaturgisk oppbygning. Og selvsagt sterke tilbakevisninger i tilsvaret. Oppi alt det saklige og alvorlige er det hyggelig med en tekst som er såpass tøylesløs. Alvor kan jo fremstilles på så mange måter.