Rundt midten av 1800-tallet påpekte Karl Marx at det ville oppstå et ubalansert forhold mellom menneskeheten og jordas ressurser. Det samme gjorde Erik Dammann godt over 100 etter, slik mange miljøaktivister også gjør i dag. Dammanns bok Fremtiden i våre hender fra 1972 får meg derfor til å tenke på den greske myten om nymfen Ekko som ble dømt til å gjenta slutten av andres ord til all evighet. Men kanskje må man legge på enda et element i Marxs kjente fremtidsvisjon: at historien gjentar seg selv, først som tragedie, deretter som farse – og til slutt som katastrofe?
Boka er delt i to, hvor den første delen er en oversiktlig historisk innføring i hvordan Vesten skaffet seg sin nåværende levestandard, samt i forholdet mellom de velstående og industrielt utviklede landene i Vesten og det mindre utviklede Afrika. Dammann skriver godt om relasjonen mellom disse to og hvordan den har utfoldet seg med tanke på økonomisk makt, fordeling og utnyttelse av naturressurser, materielle goder og finansiell og medisinsk bistand til u-land. Del to tar for seg den vestlige verdens teknologiske utvikling, materielle behov og hvordan vi som enkeltmennesker og fellesskap kan bidra til en jevnere fordeling av goder, ressurser og ytelse for et bedre klima.
Fremtiden i våre hender er et kampskrift som informerer leseren om sin samtids feilaktige globale distribusjon av økonomiske midler, samt ujevn fordeling av naturressurser mellom nasjoner som stiller ulikt i den kapitalistiske utviklingen. Det at jeg som leser nikker i enighet med Dammanns argumentasjon tyder på at en slik bok ikke trenger å være nyutgitt for å fortelle leseren noe om samfunnets ulike utfordringer. Det er urovekkende å lese en snart 50 år gammel bok med argumenter som like gjerne kunne ha vært skrevet for dagens klimakrise.
Men teksten må leses med visse forbehold. Den tunge bruken av tall og statistikk er utdatert. Leseren må til enhver tid skille mellom argumentasjon basert på spesifikke tall og argumentasjon som er overførbar til dagens situasjon. Et eksempel er kritikken forfatteren retter mot kapitalismens forestilling om evigvarende økonomisk vekst. Han påpeker at vårt forbrukersamfunn er basert på ideen om at forbrukeren ikke skal være tilfreds, men stadig ønske seg noe han ikke har – fordi det er slik en forbruker blir lykkelig. Påstanden er like gyldig nå, men illustreres med eksempler som fremstår som pittoreske i 2018. Dammann viser til at i 1960 brukte tre store bilprodusenter i USA 7 milliarder kroner årlig bare på å forandre utseende på sine modeller fra året før, for så å stille spørsmålet: «Blir man gladere av å ha bil med flere lys? Neppe».
Men noen tall kan være nyttig å se for seg. Da Fremtiden i våre hender ble utgitt var det 3,8 millioner mennesker på planeten. Det vil si akkurat halvparten av i dag. Det interessante er at selv i 1972 var det snakk om rovdrift på jordas ressurser og hvordan de begrensede ressursene skulle fordeles jevnt over, komme alle til gode, men samtidig ivareta en sunn og bærekraftig planet. Det som overrasker er at ikke mer har blitt gjort siden da. Vi har siden bedrevet rovdrift på planeten som blant annet har ført til klimaendringer, tap av artsmangfold og økosystemer. Menneskets inngripen i naturen har de siste 200 årene vært så avgjørende for hvordan klima og miljø har utviklet seg at vi nå snakker om en ny geologisk periode navngitt etter det greske ordet for menneske: Antropocen.
Å lese en bok om verdens fremtid fra 1972 har også komiske sider – men med en bitter ettersmak. For eksempel skriver Dammann om at de i Tyskland har opprettet verdens første spesialklinikk for behandling av barn som er skadet av overdreven bruk av levestandardens nyeste symbol – TV-apparatet. Det snakkes fortsatt om overdreven bruk av digitale enheter, men disse er nødvendigvis ikke lenger det ultimate statussymbol. Det anslås at det i dag er over 3 milliarder smarttelefoner i bruk, telefoner og TV-er er i dag allemannseie.
Vi kommer ikke bort ifra at vi nå lever i et dypt materialistisk samfunn hvor det er mye status knyttet til å ha de rette tingene. Anskaffelse av materielle goder er en av grunnsteinene i kapitalismen, men den teknologiske utviklingen har også gitt positive effekter på ulike arenaer. I Kenya kan for eksempel mennesker som ikke har nok kapital til å få lån i banken, bruke appen M-pesa, som tillater at man selger, kjøper og opparbeider seg kapital på en konto tilknyttet telefonen. Om man kan vise til en positiv økonomisk utvikling via denne appen, kan man til slutt få lån i banken uten å ha opparbeidet seg annen kapital. Det vil igjen ha positive ringvirkninger for den økonomiske utviklingen i landet, for det tillater at flere kan starte bedrifter og skape arbeidsplasser. Dette hadde ikke vært mulig uten dagens teknologi.
Dammanns tekst er en ofte moraliserende fortelling om hva som vil skje med både mennesket og ressursene om vi ikke slutter å forbruke som om ressursene på magisk vis skulle dukke opp igjen så fort vi trenger mer – og det uten skade på naturen eller arbeidsvilkårene til dem som henter ut ressursene. Han retter en moralsk pekefinger mot forbrukerne og kritiserer at ikke mer blir gjort for å minske økonomiske ulikheter og det klimamessige skadeomfanget. Det grunnleggende spørsmålet han stiller, altså ved oppfatningen om at vi har altfor mange uløste problemer i vårt land til at vi har råd til å stanse den økonomiske veksten, er like aktuelt som i 1972: «Er det ikke slik at de største problemer vi står overfor nettopp skyldes den økonomiske vekst og det økende forbruk?»
Bildet viser Professor Kaare R. Norum, Institutt for Ernæringsforskning, direktør Elsa Blegen, Statens institutt for forbrukerforskning, og aksjonens leder Erik Dammann, Fremtiden i våre hender. FOTO: Henrik Laurvik/NTB/Scanpix.
Erik Dammann
Fremtiden i våre hender.
Gyldendal, 1972.
