En etisk økonom

Har du hørt definisjonen på hva en klassiker innen bokverdenen er? Jo, det er en bok alle har hørt om, som mange refererer til, og som få har lest. En person med liknende status er den britiske økonomen John Maynard Keynes (1883–1946). Keynesiansk motkonjunkturpolitikk kjenner vi kanskje til? Jobbe mindre, nyte mer? Ikke det, nei. Men de mest ihuga aktivistene hos Miljøpartiet De Grønne, KrF og kanskje SV vil ha hørt om det.

Nå foreligger et arbeid som hjelper oss til å bli kjent med både keynesianismen og mannen bak begrepet. Boken John Maynard Keynes. En sjelden fugl tar oss med på en reise i Keynes’ fotspor. Det biografiske materialet Bjørn-Ivar Davidsen, professor i samfunnsøkonomi ved Høgskolen i Østfold, presenterer, er organisert geografisk snarere enn rent kronologisk. Forfatteren reiser til stedene som formet mannen.

Og om du nå har tenkt å hoppe av denne anmeldelsen fordi den «bare dreier seg om en økonom», så bi litt. Dette handler om så mye mere. Det er bent frem oppbyggelig. Tenk det; oppbyggelig! Annerledes kunne det ikke være, gitt hovedpersonens karakter.

KEYNES – ET RISS

John Maynard Keynes regnes som en av de mest innflytelsesrike økonomene gjennom alle tider. Hans mest kjente verk er The General Theory of Employment, Interest and Money (1936). Det er, som forfatteren skriver i forordet, en klassiker i den økonomiske litteraturen. I etterkrigstiden var såkalt keynesiansk økonomi lenge dominerende.

For meg, som var elendig i matematikk på skolen, er det forfriskende å vite at Keynes mente at den økonomiske virkeligheten er for kompleks og sammensatt til at den kan analyseres tilfredsstillende ved hjelp av matematikk. Matematiske metoder fører til ureflekterte og ubegrunnede forenklinger. En overser gjensidige relasjoner mellom økonomiske aktører og vil oppfatte økonomien som mer stabil og forutsigbar enn hva den i virkeligheten er.

Keynes og hans hovedverk fra 1936 bidro til at makroøkonomi, analyser av hele lands økonomi, ble etablert som en egen disiplin under det økonomiske fagområdet. Ved å påvirke den samlede etterspørselen etter varer og tjenester kan vi bidra til redusere arbeidsledighet i nedgangstider eller dempe en potensiell overoppheting av økonomien i oppgangstider. Dette var revolusjonen.

«VERY BRITISH»

Keynes var opptatt av å bidra med en erfaringsbasert teoretisk analyse. Modeller, eller abstraksjoner, kan ikke etableres en gang for alle, hevdet han. Nye relevante forhold som dukker opp, må inkorporeres i modellen. Dette virker på meg som «common sense» og er «very British» og antidogmatisk.

Men i perioden under Reagan og Thatcher på 1980-tallet gikk Keynes av moten, og såkalte monetarister, som Milton Friedman hadde stor suksess. Med Berlinmurens fall i 1989 fikk den liberalistiske bølgen enda mer kraft, med russiske oligarker, avreguleringer og andre festligheter, noe som endte i en gigantisk finanskrise i 2008. Et voilá, vår venn Keynes kommer på moten igjen.

Så kommer det som er det originale med Davidsens bok: Han viser oss en kompleks karakter, med et komplett livssyn, hvor den økonomiske teorien han lanserer, bare er en liten del av et mye større verdens- og livssyn, farget av tidsånden.

Vi lærer om Keynes som foreleser, forsker, administrator innen akademia, statstjenestemann i både India Office og finansdepartementet, økonomisk-politisk journalist i den seriøse pressen, styreleder og styrerepresentant i flere store investeringsselskaper og spekulant og investor på børsen. Vi hører om hvordan han bygde opp et eget teater i Cambridge og fremmet kultur lokalt og nasjonalt. Og jammen er det litt om kjærligheten også, til både kvinne og mann. De fleste av oss lever nok et A4-liv til sammenlikning.

MED GODE SPASERSKO

Davidsen tar oss med på en reise, først til Cambridge og kollegiene (colleges) der, hvor Keynes starter sin høyere utdannelse. Cambridge (og Oxford) er unike læreanstalter, ulike det meste annet i verden. Har du ikke vært der, anbefaler jeg et besøk. Blandingen av middelalder og modernitet er fruktbar, og det arkitektoniske og det lærde går hånd i hånd. Det får forfatteren veldig fint frem.

Likeledes blir vi tatt med til Bloomsbury-strøket i London, hvor Keynes bodde i flere år (den mest sentrale undergrunnsstasjonen er Russell Square, ikke så langt fra British Museum). Vi får innblikk i det som blir kjent som Bloomsbury-gruppen, med Virginia Woolf og andre forfattere og kunstnere.

Dette er tilfeldigvis den delen av byen jeg alltid overnatter i når jeg er i London, og jeg «følger» forfatteren til hotellet han bruker, leilighetene Keynes bodde i, og på pub og restaurant. Jeg smaker «pinten». Deretter bærer det til Paris, med toget fra St. Pancras, og vi følger Keynes mens han deltar i forhandlingene om krigserstatning etter første verdenskrig. Vi deler Keynes’ nagende tvil om det var riktig å presse Tyskland slik de allierte gjorde. Historien gir oss svaret.

Så bærer det til London igjen, til perioden før og under andre verdenskrig, da Keynes jobber for regjeringen i Whitehall. Han drar flere ganger over Atlanteren for å forhandle om lån fra det rike USA, for å klare å holde den hardt pressede britiske krigsøkonomien i gang. Etter krigen leder Keynes arbeidet med å etablere en ny bank for hele verden, Verdensbanken. Dette skjer i den lille byen Bretton Woods. (USA er for øvrig det eneste stedet forfatteren ikke fysisk drar til.)

Så blir vi til slutt med til landstedet Tilton, en time sør for London, i det vakre South Downs i Sussex. Forfatteren tar inn på stedet (som er åpent for slikt), og vi går i landskapet Keynes vandret i, rommet han døde i. Vertskapet mener fortsatt de kjenner duften fra tobakkstypen Keynes brukte. Mer britisk blir det ikke. Mannen lever, på ett eller annet vis.

MANGFOLDIG

På slutten av boken tar forfatteren seg tid til å forklare oss legfolk hvorfor det var mye uenighet, både i samtiden og etterpå, om Keynes og hans teorier. Ved å spare dette (vanskeligere tilgjengelige) til sent, har han oss på kroken. Vi vil så gjerne forstå, fordi Keynes er så spennende som person og tidsvitne.

Keynes var kjent for å være en elegant skribent, med et eksepsjonelt tak på det engelske språket, skriver Davidsen. Jeg søker ham opp på YouTube, bare for å sjekke. Liker du Netflix-serien The Crown? Da er det herlig å høre på gamle Keynes-opptak; han snakker som Prince Philip. Og det er en klarhet i tanken som inspirerer.

Davidsen har en autoritet i det han skriver, og jeg tror ham nå han sier at The General Theory ikke er lett tilgjengelig, og at det må til et velvillig samarbeid mellom leser og forfatter. Han setter dette i forbindelse med datidens modernistiske trend innen litteraturen, som stiller krav til leseren. Man var opptatt av etiske, psykologiske og eksistensielle problemstillinger. Man la vekt på levd liv, det subjektive, psykologiske og intuitive, det emosjonelle og relasjonelle. Keynes tok opp i seg dette mangfoldet av modernistiske strømninger.

Økonomer i dag har som regel liten innsikt i og kunnskap om filosofi, historie, sosiologi, statsvitenskap, psykologi og andre relaterte fag. Selv innenfor det snevert definerte økonomifaget er vi ofte spesialister på et lite antall underområder, skriver Davidsen, og som fagmann er han nådeløs: «Vi er trent i abstrakte økonomiske analyser av en helt fiktiv og oppkonstruert verden.» Med disse små, velbegrunnede stikkene trer forfatterstemmen klart frem.

DET GODE LIV

For Keynes var kapitalismen et effektivt system for å fremme vekst og materiell fremgang. Samtidig bygde den på og fremmet uønskede egenskaper, som grådighet, gjerrighet, misunnelse og en ensidig vektlegging av å tjene mer. Keynes mente derfor at dette bare burde være en overgangsfase, et middel til å nå et mål. Målet er et liv hvor folk flest kan bruke en betydelig del av sin tid på å realisere ulike sider ved det gode liv.

Dette skriver Keynes noe mer utførlig om i essayet The Economic Possibilities of our Grandchildren (1930), som har blitt brukt i dagens debatt om både redusert arbeidstid og muligheten for en såkalt garantert borgerlønn. Her spekulerer Keynes over en tenkt og ønsket fremtid, som han setter 100 år frem i tid, det vil si rundt år 2030. Da vil vi ha løst de grunnleggende økonomiske problemene våre, og vi vil ha sikret en akseptabel levestandard for alle. Det interessante er at dette på mange vis korresponderer med FNs, og våre alles, bærekraftmål, som, ifølge planen vi har forpliktet oss til, skal realiseres innen 2030.

Men Keynes går lenger og sier at det da ikke vil være nødvendig å arbeide mer enn 15 timer per uke. Da vil menneskeheten for første gang i historien bli stilt overfor en virkelig og vedvarende utfordring: Hvordan skal vi fylle fritiden, som ulike samfunnsgrupper og vitenskapen har vunnet for oss, for å kunne leve klokt og bra? «Vil vi ønske det, eller bare fortsette vår søken etter behovstilfredsstillelse gjennom en stadig større tilgang på kommersielt omsatte varer og tjenester?» spurte Keynes. Han selv hadde troen og mente at vi ville ta til fornuften og søke etter det gode liv når bare de materielle forholdene tillot det.

ETIKKENS GRUNNKOMPASS

Hvordan kunne Keynes være så optimistisk? Dette skyldes Keynes’ dype etiske holdninger og standpunkter, hevder Davidsen. Disse igjen stammer fra en tidlig lesning av G.E. Moores Principia Ethica (1903). Ifølge Moore vil vi intuitivt forstå det gode liv ved bevissthetstilstander vi har når vi har nære relasjoner til andre mennesker, når vi opplever god kunst, og når vi utvikler ny erkjennelse og ny kunnskap. Etiske gode handlinger blir da de som bidrar til at det blir flest mulig opplevelser av denne karakter.

Keynes overførte dette individuelle ansvaret på et videre samfunnsperspektiv og samfunnsansvar. Økonomien skal ikke bare tilfredsstille individuelle preferanser og gi en størst mulig behovstilfredsstillelse, slik filosofen Jeremy Bentham (1748–1832) tok til orde for gjennom sin filosofi om utilitarismen. Keynes spurte: Hva er det vi vil oppnå med det vi gjør? Han mente at vi kunne finne sanne svar. Personlig gjorde Keynes dette gjennom den nevnte Bloomsbury-gjengen, kunstnere og samfunnsengasjerte intellektuelle, og i økonomien. Stabilitet gjennom full sysselsetting ga best mulig forutsigbarhet og den beste forutsetningen for den enkelte til å realisere det gode liv. Dette forklarer, ifølge Davidsen, Keynes’ store bidrag og oppofrelse for staten både under og etter både første og andre verdenskrig.

Keynes mente at økonomisk teori alltid må ha en etisk dimensjon (i motsetning til mye av dagens nyliberale tankesett). Benthams nyttetenkning – med vektlegging av det å tilfredsstille individuelle preferanser – er ifølge Keynes «the worm that has been gnawing at the insides of modern civilisation and is responsible for its present day moral decay».

FOR OPTIMISTISK

Moralsk forfall er derfor manglende refleksjon over hva formålet med livet er. Det mennesket ønsker seg, er ikke nødvendigvis det ønskelige. (En utfordring for alle politikere, vil jeg tro.) Men Keynes var for optimistisk. Vi har hverken hans dannelse eller utdannelse. Nå kutter også det norske skoleverket hardt ned på det historiske perspektivet – både i selve historiefaget og i engelsk, norsk, religion og livssyn.

Professor Dag O. Hessen skriver i Sannhet til salgs. Et forsvar for den frie forskningen (Res Publica, 2018) at universitetene blir rene «pølsefabrikker», hvor alt handler om produksjon, nytte og konkurranse. Han uttrykker bekymring for at universitetene ikke lenger kan være garantister for et opplyst og humanistisk samfunn.

Kapitalismens iboende krav om evig økt vekst står fremdeles som et mål i seg selv, snarere enn som et middel for å realisere andre mål. Etisk refleksjon stikker ikke dypt nok i dagens samfunn.

John Maynard Keynes var utvilsomt en sjelden fugl.

Andrew P. Kroglund (57) er skribent, samfunnsdebattant og forfatter.