Det store, vakre, hverdagslige og triste

«Hvorfor har ikke kvinner som har inntatt og hevdet sin plass i en verden som den gang var helt og holdent mannlig, også hevdet sin egen historie?», spør Svetlana Aleksijevitsj i Krigen har intet kvinnelig ansikt (Kagge, 2015, oversatt av Alf B. Glad). «En hel verden er blitt holdt skjult for oss», konkluderer Aleksijevitsj. Hun skriver her om kvinnene som kjempet i Den røde armé, men spørsmålet er like gyldig for mange kvinner av mellomkrigsgenerasjonen, kvinner som fordi de aldri hevdet sin egen plass i historien har endt opp med å havne i skyggen av den. Det har heller ikke vært noen særlig interesse for det Alf Kjetil Igland i Prosa nr. 1/2022 kaller «dei einfelte forteljingane om ‘folk flest’», til tross for at disse «har både ei menneskeleg og ei sosiologisk interessant side».

Alle eller ingen

Å skrive om disse kvinnene, om husmødrene og bondekonene som fødte barn, tok seg arbeid og holdt husholdningen i gang uten noensinne å gi uttrykk for hva det kostet dem, blir derfor et politisk prosjekt, et tydelig signal om at dette er historier som fortjener vår oppmerksomhet. Slik er det også med Leif Ekles Olgas bok. Et stille liv i arbeiderklassen, biografien han har skrevet om sin egen mor Olga Engen. Olgas bok er på mange måter et biografifaglig eksperiment, for hvor ordinært kan et liv være og likevel være verdt å skrive om?

På de innledende sidene har Ekle, litteraturkritikeren i NRK som her debuterer som forfatter, valgt å sitere den amerikanske forfatteren Michael Connelly som skrev bøkene politiserien Bosch er basert på: «Everybody counts, or nobody counts». Man behøver slett ikke å være nobelprisvinner, ha vunnet OL-medalje eller sittet mange perioder på Stortinget for å la seg biografere, synes Ekle å mene. Enten fortjener alle mennesker en dyptpløyende biografi, eller så gjør ingen det.

Det at den biograferte tilhørte en generasjon som aldri ville funnet på å skrive utfyllende om seg og sitt, er noe av det som gjør Olgas bok så vellykket. «Dette Olga-livet jeg forsøker å skrive fram, det var et beskjedent liv», skriver Ekle. Olga ble født i 1926 på Hell i Stjørdal. Hun var datter av den lokale smeden og hadde ti søsken. Barnearbeid var blitt forbudt i byene, men på bygda var det fortsatt vanlig at de små bidro til familieøkonomien (ennå eksisterte velferdsstaten «i høyden som en idé»). Olga fikk ingen utdannelse etter folkeskolen, men arbeidet i stedet som «avdelingspike» på sykehus under evakueringen av Nord-Norge og senere på dropsfabrikk og i butikk. Hun giftet seg etter hvert med Theo Ekle og emigrerte til Sverige, før hun ble forlatt av sin ambisiøse ektemann og flyttet hjem igjen med sønnen Leif. Senere giftet hun seg på nytt med rørlegger Ola Engen og ble leder for Nordbygda Sangforening.

Øyeblikksbilder og gamle anekdoter

Hvordan beskrive det som Ekle kaller «tilfredsheten med å bli værende i det lille», en impuls som ser ut til å ha forsvunnet helt? I mer tradisjonelle biografier spiller dagliglivet en slags birolle i historien om hovedpersonens mange bragder, men i Olgas bok utgjør det selve kjernen. Selv under den fryktinngytende krigen var det «flest av de vanlig-grå hverdagene», skriver Ekle. Han lar seg inspirere av Dag Solstads metode fra Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896; som Solstad vil han ikke fremstå «mer innforlivet, enn det jeg faktisk er» (Solstad sitert fra Ekles bok), og han må derfor ta til takke med vage minner, øyeblikksbilder og gamle anekdoter. Disse gjengir Ekle slik han husker dem («minst én hukommelsesbjelle antyder noe sånt»), med tilhørende ansiktsmimikk og gestikulering, som da bestefar Otto Lundemo fortalte om den gangen han fikk gå ombord i et tysk krigsskip under første verdenskrig og viste hvor tjukke propellakslingene var med armene «strukket ut foran brystkassa i en runding som ikke gikk sammen.» Andre ganger er det bestemte objekter Ekle husker best, som det seige norgesplasteret som ble brukt til å bandasjere bestemor Anna Olivias vonde bein, og den ampre stemningen mellom Olga og tvillingsøsteren når de stelte med det.

Noe av det mest imponerende med Ekles bok er at han forstår og omfavner det usynlige kvinnearbeidet som foregikk i storfamiliene i første halvdel av 1900-tallet. Han begår heller ikke den kardinalfeilen at han lar mennene i Olgas liv dominere fortellingen, kanskje fordi han selv vokste opp så tett på moren i en tid der få kvinner oppdro barn alene. Han innrømmer derimot gladelig at det er bestefar Otto han husker best, ikke bestemor Anna. Det er også etter ham det finnes flest papirer, selv om Anna tidvis skrev brev på smedens brevpapir; «kvinner har lagt igjen færre av de sporene som finnes i arkiver og andre skriftlige kilder til kunnskap om menneskenes liv».

Jakten i arkivene

Hvor må man lete for å finne spor etter noen som grunnet sin generasjon og klassebakgrunn aldri gjorde seg bemerket? Ekle graver frem de få kildene som finnes, og blåser nytt liv i mødrene som føder elleve barn, som holder husholdningen gående gjennom to verdenskriger på sikorierstatning og harsk spekesild, og som likevel har overskudd til å spøke med døtrene før disse skal ut på dans, døtrene som ler mens de venter på at permanenten skal tørke og strør potetmel på gulvet for å gi danseskoene bedre gli.

Arkivarbeidet får i det hele tatt mye plass hos Ekle. Noen ganger blir det nesten mer fokus på forfatterens arkivsøk enn på informasjonen han ender opp med, men for det meste fremstår dette iherdige arbeidet som betegnende for historien Ekle ønsker å fortelle, om et liv som ikke etterlot seg så altfor mange spor. Forfatteren har saumfart lokalhistoriske arkiver i hele trøndelagsområdet, og rett som det er kommer han ansikt til ansikt med «et blaff av levd fortid». Han graver frem svart-hvitt-fotografier av langstrakte åkerlandskap, snøkledte småveier og oppstilte skolebilder, han finner karakterbøker, dåpsattester og sykejournaler med vedlagt feberkurve.

Det som trer frem er historien om en driftig, omsorgsfull kvinne som hele livet var sjenert, usikker, kanskje litt redd, men likefullt en «modig maur», som Ekle skriver. Olga sto i arbeid fra hun fullførte folkeskolen og til hun ble pensjonist. Som fraskilt oppdro hun Leif alene på bygda uten å la seg affisere av naboenes hevede øyenbryn; «min enslige mor var en rank dame». Olga sørget over ektemannen som forlot henne, den store kjærligheten som «fulgte med henne som ei ulest bok hun ikke fikk seg til å kaste», men holdt med få unntak ensomheten for seg selv. Hun som knapt hadde vært utenfor bygda i Stjørdal før hun ble gift, tok seg etter hvert arbeid rundt omkring i Norge. Til slutt tok hun husmorvikarutdannelse sammen med jenter halvparten så gamle som henne, og ble deres maskot.

«Ikke lett!»

Ekle holder seg med en muntlig, slentrende prosa, og tidvis lugger det litt. Han tar forbudet mot å fremstå innforlivet så bokstavelig at han i kapitlene om Olgas tidlige år stadig finner det nødvendig å påpeke alt han ikke vet («jeg vet ikke», «hva vet jeg», «jeg vet ikke det heller»). En litt unødvendig hang til å ville dirigere leserens oppmerksomhet («mer om det lenger frem») gjør heller ikke underverker for den allerede ganske løse kronologien.

Men alt dette blir detaljer når Ekle beskriver «den gamle jenta i lånt rullestol». Olgas bok er et varmt morsportrett, men forfatteren greier også å opprettholde en distanse som gjør ham i stand til å skrive troverdig om en kvinne som var mer enn bare mamma; han analyserer morens ensomhet de årene de bodde sammen, og han lar henne fnise «innover i minnet om sitt nitten år gamle jeg» når hun snakker om hvordan hun møtte Theo. Ekle får frem hvor intenst selv det mest alminnelige liv kan utspille seg, uten at noen legger merke til det. Først på dødsleiet kan det komme for en dag: «Det er én ting jeg angrer på», sier Olga, «og det er at jeg alltid sa at alt var greit, at det var lett.» I innledningen beskriver Ekle hvordan den gamle moren begynner å gråte. «Men det var jo ikke det! Ikke lett!»

Gjennom møysommelige arkivstudier og halvveis glemte minner greier Leif Ekle langt på vei å formidle alt det «store, iblant vakre, men også hverdagslige og triste i et alminnelig liv et stykke ned på samfunnsstigen».