Brennaktuell, men noe uferdig

Kåre Dahl Martinsen, professor i sikkerhetspolitikk ved Forsvarets høgskole, har skrevet en betimelig bok om hvordan handel og økonomisk utvikling ikke bare er midler til å øke velstanden i verdens befolkning, men er også en del av slagmarken for land som ønsker å styrke sin posisjon militært og økonomisk relativt til andre land. Han fokuserer på økonomisk krigføring i ulike varianter, og beskriver en rekke virkemidler nasjoner har tatt i bruk på ulike måter.

I et litt videre perspektiv handler imidlertid boken om en visjon som preget den økonomiske politikken i årene etter Sovjetunionens fall og Kinas økonomiske liberalisering, og hvordan man tilpasset seg etter at det var klart at denne visjonen ikke lenger var realistisk.

Bokens historiske bakteppe

Før jeg begynner på anmeldelsen kan det være greit å minne om forhistorien til dagens økonomiske krigføring. På 1990-tallet kom en spesiell kategori politikere eksemplifisert ved Tony Blair, Bill Clinton og, etter hvert, Jens Stoltenberg til makten i mange vestlige land. Disse politikerne bygget sin politikk på et sett aksiomer:

1. Frie markeder er den beste, og i fremtiden den eneste, måten å organisere økonomien nasjonalt og internasjonalt.
2. Det finnes ingen alvorlige militære og økonomiske trusler mot Vesten siden alle land med tilstrekkelig økonomisk potensial vil integreres i verdensøkonomien, utvikle et demokratisk styresett og bli en del av et globalt interessefelleskap.

Disse to aksiomene ble sett på som fundamentale sannheter og politikk handlet for de nevnte politiske lederne stort sett om å feie vekk de barrierene som deres mer sosialdemokratiske forgjengere hadde innført samt å redusere offentlige utgifter, deriblant forsvarsutgifter. Ideologien som var fundert på disse aksiomene ble gitt et slags kvasivitenskaplig ferniss av akademisk kredibilitet av ulike akademikere der statsviteren Francis Fukuyama kanskje er den mest kjente. Problemet med ideologier er at tilhengerne blir en smule rigide i sine tenkemåter, så særlig europeiske politikere brukte lang tid på å revurdere sitt verdensbilde, også når det etter hvert ble klart at det kinesiske kommunistpartiet ikke ville emulere vestlige sosialdemokrater og at Russland kanskje ikke ville godta at EU og NATO ekspanderte østover.

Det er i ettertid lett å hovere over naiviteten i denne ideologien. Men verden så vitterlig annerledes ut i 2000–2005. De første årene etter at han kom til makten, var Putin forbilledlig samarbeidsvillig med USA, EU og NATO, og han krympet det russiske forsvaret og lot dets relative teknologiske nivå forvitre. Kina under Hu Jintao var en mye mindre ambisiøs og aggressiv aktør i internasjonal politikk enn Kina i dag. Historikere vil i fremtiden (om vi faktisk har en fremtid) debattere om perioden 1995–2005 representerte en mulighet for en fredelig verdensutvikling som vi lot gå fra oss, eller om repolariseringen av verden var uunngåelig. Dersom en leser avisene og sikkerhetspolitisk litteratur fra den tiden, var det mange som uttrykte bekymring for at politikken som ble ført ville komme til å oppfattes som truende av Russland og tvinge frem en respons.

Dette er, i altfor korte trekk, den historiske bakgrunnen man bør ha i bakhodet når man leser Martinsens bok.

En delt opplevelse

Grovt sett består boken av to deler. Kapittel 1 og 2 handler om veien frem til det delvise sammenbruddet i det internasjonal handelsregime der frihandel var hovedregelen, og polariseringen av handelspolitikken. Kapittel 3 og 4 handler om sammenbruddet, de ulike «våpnene» som benyttes, og hvordan de ulike aktørene tilpasser seg en ny virkelighet. Jeg finner det naturlig å behandle disse to delene hver for seg siden de kvalitetsmessig etter mitt syn er veldig forskjellige.

Min første kritiske merknad til boken er at den er altfor overflatisk i beskrivelsen av den tenkemåten som var dominerende før Russland og Kina ble omdefinert fra å være samarbeidspartnere til å være motstandere. Martinsen gjengir filosofene Montesquieus og Kants ideer som grunnlaget for tanken om handel som fredsskapende virksomhet. Men han nevner ikke engang Fukuyama, noe som er en alvorlig utelatelse.

Det virker også som Martinsen kun har en overflatisk forståelse av teori og empiri om internasjonal handel. En ting som er viktig i denne sammenhengen, er at globaliseringsprosessen stod overfor problemer før både pandemi og økonomisk krigføring førte til at Vesten satte på bremsene. Kostnadsbesparelsene ved å sette ut produksjon til land i tredje verden medførte ikke alltid besparelser som rettferdiggjorde den økte usikkerheten i verdikjeden. Dette merker vi i Norge ved at kritiske medisiner plutselig ikke er tilgjengelige.

Et annet viktig moment som er utelatt, er implikasjonene av at Kina har et massivt handelsoverskudd med Vesten. Disse pengene må faktisk brukes til noe, og da er investeringer og oppkjøp i Vesten noe som tvinger seg frem uavhengig av Kinas strategiske mål med investeringene. Analysen av motstand mot globalisering fra befolkningslag som ikke tjener på denne prosessen, er også overflatisk. I sammenhengen er det merkelig at det ikke nevnes at denne gruppen er sårbar for manipulering fra for eksempel Kina og Russland og at dette utnyttes nettopp som en del av den økonomske krigføringen boken handler om.

I det hele tatt er boken ofte svak når den forsøker å sette utviklingen i en idémessig kontekst. Av og til blir det nesten litt komisk. Den særfranske entusiasmen for statlig styring tilskrives av Martinsen statsmannen Colbért som var finansminister på 1600-tallet. Dette er en type utsagn som ikke kan etterprøves og som virker nokså spekulativt. Hadde Frankrike i dag vært et fyrtårn for økonomisk liberalisme og begrenset statlig innflytelse på økonomien, kunne man med samme logikk gitt æren til fysiokratene, en gruppe franske «økonomer» på 1700-tallet som lanserte begrepet laissez-faire. Man kan alltid forklare et fenomen i dag med en hendelse eller idé om man går langt nok tilbake i tid. Men i Frankrike (som i alle andre land med lange politiske tradisjoner) har de dominerende holdninger til graden av statlig styring gått i bølger.

Godt om realpolitikk

Det Martinsen derimot gjør veldig godt, er å beskrive hvordan EUs og USAs politikk rent faktisk har endret seg over tid etter at Vestens ledere begynte å miste tillit til Russland og Kina. Han er også god på å beskrive hvordan Kinas politikk har blitt mer og mer målrettet mot å heve Kinas relative status i verdenssamfunnet og Vestens sendrektighet i å tilpasse seg dette. Indre konflikter i EU og uenighet mellom EU og USA blir behørig og detaljert beskrevet. Virkemidlene er også godt beskrevet. Importrestriksjoner brukes for å begrense motstanderens inntekter, eksportrestriksjoner for å begrense overføring av teknologi. Sanksjoner og inndragning av formue kan rettes både mot nasjoner og enkeltindivider. Teknologi og kapital kan brukes for å begrense andre lands mulighetsområde. Alt dette og mer til skrives det godt om.

At boken kommer ut nå, er egentlig både veldig viktig og noe prematurt. Det er viktig siden boken fremstiller de faktiske begivenheter fra ca. 2000 frem til i dag på en fortreffelig måte og gir en god historisk tidslinje. (En slik tidslinje kunne for øvrig godt vært tegnet eksplisitt for oversiktens skyld.) Det er prematurt siden vi er midt inne i en betydelig omveltning av verdens handelsregime og det er ikke mulig å se hvor denne prosessen vil ende. Det siste er selvfølgelig ikke en kritikk av boken, bare en påpekning av at den ikke gir en endelig beskrivelse.

Gitt dette må det allikevel være tillatt å påpeke at det enkelte steder virker som om forfatter og/eller forlag har hatt det for travelt med å utgi boken. Den virker rett og slett litt uferdig og litt tilfeldig disponert. Noen steder har det ført til at viktige fakta er blitt utelatt. Reduksjonen i russisk gasseksport til EU i 2021 blir sett som en strategi som man riktignok ikke helt forstår. Men russisk gassproduksjon hadde vitterlig tekniske problemer, inkludert brann i gassanlegg. En del av problemet i 2021 var at redusert russisk eksport vanligvis ville ført til økt gasstilbud fra Norge og Algerie, men det skjedde ikke denne gangen (The Economist, 2021).¹

Håp om revidert utgave

På tross av mine motforestillinger vil jeg allikevel på det sterkeste anbefale boken til alle med interesse for temaet, og det burde være de fleste av oss. Kapittel 1 og 2 er på mange måter svake og virker altså litt uferdige. Kapittel 3 og 4 er drivende interessant lesning om en brennaktuell utvikling. Jeg håper derfor at denne boken kommer ut i revidert utgave om ikke altfor lenge.