Børs og budoar

På den ene siden er det åpenbart slik at penger er noe som kan holde slekten sammen bedre enn noe annet, og at holdningen om at en eierandel også forutsetter aktivt engasjement, står sterkt i Bonnier-slekten. På den andre siden er det mer enn tydelig at intern maktkamp mellom familiegrenene til tider har tatt energi og oppmerksomhet vekk fra det utadvendte og bedriftsbyggende arbeidet.

De to forfatterne har et noe ulikt utgangspunkt for sine bøker. Bernt Hermele benytter det som må kalles en klassisk dokumentarisk og journalistisk inspirert innfallsvinkel: #Med den här boken vill jag råda bot på den överdrivna tystnad som omger familjen Bonnier, inte för att privatpersonerna är särskilt intressanta, utan för att deras makt är det.*

Björn af Kleen tar for sin del utgangspunkt i en av de utallige historiene om #uekte barn* som har fulgt Bonnier-familien gjennom generasjoner. I dette tilfellet er det Lukas #Lucke* Bonnier og hans barn det handler om. Lukas Bonnier overtok konsernledelsen etter broren Albert i 1957. Ved sin død i 2006 etterlot han seg enken Gun og deres felles sønn Jonas. I tillegg kom de fire barna han hadde med sin første kone Görvel. Men det fantes også et sjette barn. Datteren Anna Toss, som Lukas Bonnier hadde fått utenfor ekteskap med Margareta #Lull* Toss, en ansatt i Bonnier-konsernet.

Lukas hadde for så vidt anerkjent denne datteren og hjulpet hennes mor med både leilighet og feriested. Men tradisjonen tilsa at barn født utenfor ekteskap ikke hadde de samme rettigheter som #legitime* barn i Bonnier-systemet. Ofte har også døtre født innenfor ekteskapet blitt holdt utenfor når verdiene skulle fordeles. I tilfellet Anna Toss skulle nå tradisjonen bli utfordret: Hun gikk til retten for å få det hun mente var sin rettmessige del av arven fra sin far, det vil si eierandeler i #firmaet*. I fjor vinter falt dommen i Stockholms tingsrätt. Hennes fem halvsøsken hadde mottatt sine eierandeler i form av gaver. Dette kunne derfor ikke regnes som arv, og Anna Toss’ krav om å få sin del av disse verdiene ble avvist. Imperiet slo tilbake.

Og da er vi over på selve kjernen i historien om Bonnier. Nemlig omfanget av konsernets rikdom. Ifølge en oversikt som ble presentert i den nevnte rettssaken, dreier det seg om 200 selskap i 15 land med 15 000 ansatte og en omsetning på 32 milliarder svenske kroner. Bonniers eierskap i norske Cappelen Damm skulle være velkjent, og det er nettopp innen bokforleggeriet det hele startet. Nærmere bestemt med etableringen av en bokhandel i København i 1804, som snart også begynte å utgi egne bøker. Noen år senere spredte Bonnier-familien sin virksomhet til Sverige, og det er her dette kjempefirmaet i dag har sin base. Med eierskap i aviser som Dagens Nyheter, Expressen og Dagens Industri samt fjernsyn og filmvirksomhet, og hele tiden med forleggeriet som grunnlag.

Historien om Bonnier kan leses som historien om en lang rekke selvbevisste menn — og selvstendige kvinner. Eksempelet med Lucke og Lull er bare ett av mange der direktørkorpset har innledet mer eller mindre langvarige forhold til sine kvinnelige ansatte. Særlig i etterkrigstiden synes dette å ha hatt betydelig omfang, noe som i sin tur fikk misunnelige tunger til å karakterisere forlagsgruppen som #Bonniers budoar*. Men det hører med at Bonnier-konsernet også har vært en god arbeidsplass for kvinner, der forholdene er blitt lagt til rette for at yrkesaktive — og noen ganger enslige — kvinner har kunnet kombinere karriere og barn. Lenge før slikt ble selvsagte krav.

Ett tungt ben og ett lett ben. Omtrent slik lyder forklaringen på hvordan Bonnier har klart å beholde sin sterke posisjon nasjonalt og internasjonalt. Vekslingen mellom det rendyrkede kommersielle og det høyt kulturelle, mellom underholdning og opplysning, har vært en seiersoppskrift så langt.

Mange har utfordret Bonniers makt, både politisk og økonomisk. Så langt uten særlig hell. Den største utfordringen synes å komme innenfra. I takt med at antall arvinger som skal ha et ord med i laget — og et pent utbytte — øker, blir det stadig mer krevende å holde konsernet sammen. Dette kommer i tillegg til de mer strukturelle og teknologidrevne ytre utfordringene hele mediebransjen står overfor, og som også Bonnier har fått merke på kroppen.

Både Bjørn af Kleen og Bernt Hermele fører sin historie fram til den maidagen i fjor da Jonas Bonnier, Luckes yngste #ekte* barn, uventet trakk seg fra stillingen som konsernleder. Ved tiltredelsen i 2008 hadde han lovet å fordoble omsetningen til 60 milliarder i løpet av fem år. Resultatet? Mindre overskudd og 2000 færre ansatte. Men også et rekordhøyt utbytte for 2012.

Slik får man et familiekonsern til å holde sammen.