BLA for verdensfreden!

BLA er et tidsskrift som kaller seg avis, som også ser ut som en avis, bortsett fra at det har mye kulere omslagsdesign. Hver gang er det en ny illustratør som står bak, og alltid har det noe lekent ved seg. Kjennetegner det innholdet i bladet også? I likhet med bladet slippes det også en podkast hver måned. Hva bidrar så den med? Det må vi finne ut av.

BLA står for Bokvennen Litterære Avis, og er en avlegger av tidsskriftet Bokvennen Litterære Magasin (BLM). BLM ble til BLA i 2016. BLA er det yngste av våre allmenne litterære tidsskrift, og det gjelder også for redaksjonen og mange av bidragsyterne. De er blitt kalt den nye vinen. Fordi de kommer med noe nytt? Eller fordi de har en annen tilnærming, en annen stil? Tja, sier kritiker Frode Helmich Pedersen når han prøver seg på en analyse i nr. 10/2021 (Pedersen har tidligere vært medlem av redaksjonsrådet i BLA). Vi blir vel egentlig ikke presentert for en ny måte å forholde oss til litteratur på, sier han, selv om tonefallet i presentasjonene antakelig er nytt; de søker ikke mot å dyrke «sine fiendskap med stor energi», men understreker vennlighet. Ja, og så er han skeptisk til et utsagn fra en av kritikerne tilknyttet BLA, Johannes Grytnes, som sier han ønsker seg en litterær fest. Det er det ikke så lett å få til, sier Pedersen vektig, han er jo en del eldre, en de både beundrer og gjerne tar et oppgjør med (8/2021), han er redaksjonens onkel. Men så, noen måneder senere, i det siste nummeret jeg har lest, nr. 5/2022, får vi et fyrverkeri av et blad. Noe slippes løs, og jeg lurer: Er det generasjonen selv, den som BLA-folket tilhører, som på en måte uttrykker og feirer seg selv her?

Vennegjeng med mikrofon

Men la oss begynne med podkasten. «Kjære lytter, medborger, medmenneske og bokvenn», innleder programleder Jonas Hansen Meyer. Han introduserer så gjestene og dagens tema, stiller det første spørsmålet, og man må kanskje le litt, for Jonas (ja, her blir man på fornavn) høres både veldig avslappet ut og som om han er på vei mot det grenseløse. «Hva synes du om at det er sånn, a», spør han, og bringer med det en nærhet over de mer eller mindre faglige utlegningene. Ofte tar podkasten utgangspunkt i et sitat fra papirutgaven, eller den spiller videre på temaer derfra. Det er alltid en god tone over samtalene, med lite selvhøytidelighet å spore. De er tre-fire samtalepartnere.

Jeg har vært selektiv i mitt utvalg av episoder gått etter temaer jeg har tenkt kan være artige, som kritikk, essayistikk, erotikk, romanen, virkelighetslitteratur og klassikere, pluss de aller siste episodene. «Litteraturen skal løfte oss», hører jeg de sier inni høretelefonene mine. Joda, men «litteraturen skal også dra oss ned i gjørma». Vi får samtaler med godt humør, og selv om det ikke alltid sies like oppsiktsvekkende ting, blir man ofte invitert inn i noe som man kan få tanker av. Podkastmediet åpner for slikt. Det skaper en intimitet, gjennom lyden av stemmene og det som kanskje foregår i rommet, og det gjør kanskje også at en tilhørighet skapes. I det store og hele har jeg kost meg. Det er likevel varierende kvalitet over podkastene, fra det svært interessante med god fremdrift (essayet og romanen) til for mye pludring, som om noen bare har satt på mikrofonen under en vennesammenkomst. Innimellom blir jeg også forstyrret av høy latter som skraller i ørene. Min konklusjon er at podkasten er best når det er en bergenser med, eller noen som ligner en bergenser (voksen i stilen, myndig verbalt), eventuelt er som forfatteren Thure Erik Lund, full av både iver og heftige tanker og refleksjoner.

Letthet og alvor

Papirutgaven er av jevnere kvalitet, og det vil si jevnt god. Det avismessige ved BLA, foruten formatet, ligger i de faste spaltene og snevet av aktualitet. Pluss at det er faste bidragsytere, som ifølge infoboksene alle er velutdannede. Ifølge tekstene er de det også; der leker forfatterne seg innimellom med teori og begreper, eller aller helst anvender de dem i opplysningens og klarhetens tjeneste. Det er mange essays (stort sett to i hvert nummer), og mange er gode. Her vil jeg trekke frem «En annen askeskrift» av Benjamin Yazdan (8/2021), som handler om Sarah Kofman, en fransk-jødisk filosof og forfatter som blant annet har skrevet en «enestående, stillferdig rystende selvbiografi». Yazdan skriver stillferdig han også, når han forsøker å være til stede i sorgen og redselen Kofman opplevde som barn under annen verdenskrig, og hvordan slikt kan gripes i skrift.

I hvert nummer er det også en reportasje. Den er det stort sett Live Lundh som står bakom, og da intervjuer hun alltid tre personer. Temaet er poesiskrekk i 10/2021, et fenomen litteraturkritikere bekrefter i en artig enquête, ja, for nesten alle forteller at de føler seg numne, maktesløse og til og med skamfulle stilt overfor oppgaven å skulle si noe om dikt. I Lundhs reportasje forteller en av de intervjuede, poet og professor Ingrid Nielsen, at «krevende dikt har noe gåtefullt i seg, en gåte som inviterer til å bli løst, selv om vi kanskje aldri helt lykkes med det». Maktesløshet i så mange former, er det noe BLA stadig presenterer? Og er det i så fall fordi det er en generasjon av veldig alvor vi står overfor her?

Poetikk, takk er overskriften på en annen spalte. Etablerte forfattere byr på refleksjoner over egen skriving. Poeten Karin Haugane avslutter sin tekst (i nr. 9/2021, og med etter min smak et «fra» for mye (og et komma for lite)) med følgende setning: «Fra den samme kilden som klagen stiger fra kan også jubelen høres». Ingenting er entydig, med andre ord. Det er alltid også håp – eller som i BLA, en blanding av letthet og alvor.

Den tidligere omtalte Jonas har en egen spalte i papirutgaven, som heter FAQ med lektor Meyer. Her stiller han mer eller mindre sentrale spørsmål, som «Hva er maksimalt antall bøker man bør lese på samme tid?» (6–7/2021). Som regel er tekstene litt tøysete, med islett av alvor, og akkurat her blir vi introdusert for en insisterende tone som griper. I spalten som har plass på nest siste side, Opptegnelser fra oppvasken av Molte Pluck, finner vi også en tekst som balanserer. Forfatteren er født i 1987, men høres ut som en olding. Forfatteren titter liksom ned på virkeligheten, litt trett, litt forarget, muligens også noe nysgjerrig. Fordi alt er ikledd litterære former, blir det uansett fornøyelig. «Selv lever jeg i bitterhetens klare belysning» står det i 6–7/2021. Det bitre smaker liflig.

Silkemykt opprør

Så kommer vi til årets nummer 5. Følgende pressemelding ble sendt ut før utgivelsen i juni: «Denne utgaven av BLA er en feiring av papirmediet, en tøying av hva avisa kan være og av hva skribentene kan gjøre. Ingen grenser, fri form, alt anonymt.» Alt anonymt? Ja, faktisk, bortsett fra boka som anmeldes. I dette nummeret er det bare én anmeldelse, vanligvis er det flere sider med bokanmeldelser, og jeg har ikke sett så nøye på dem, men denne, som tar for seg Leif Ekles Olgas bok, er virkelig fin. Også anmelderen gjør bruk av en personlig historie, som Ekle, og det blir både bevegende og fiffig. Det er mye fiffigheter i dette nummeret, særlig i layouten. Det er tekster på tvers, på skrå og opp ned. Den opp ned er en gjennomført tullete, liten sak, der står det om ting «det nærmest var umulig å få tak i – og enda vanskeligere var det å få gulv i». Jeg synes dette tullet er gøy, jeg ser på det som et opprør av det silkemyke slaget, mot former og systemer.

Jeg begeistres også veldig av essayet som heter «Efterordenes kulturhistorie», som bedriver en blanding av det platte og elegante når det fordyper seg i alvorlige saker som etterordene i norske Platon-oversettelser. Dette er vidd! Og jeg tenker at den teksten der, den skulle jeg gjerne ha skrevet selv. Jeg kjenner snev av misunnelse … men så kommer jeg på: Kanskje det faktisk er jeg som har skrevet den? For det står jo ikke noe forfatternavn der.

Det samme lurer jeg på med en annen virkelig god tekst: «Denne teksten er en anonym grav». Den har noe ved seg som kanskje kjennetegner BLA og dets bidragsytere; de skriver litterært, og ikke bare rent litterært (det er flere eksempler på det rent litterære i nummer 5, og de tekstene er ikke blant mine favoritter, bortsett fra den korte erotiske teksten), men sakprosa-litterært. Og så bruker de seg selv. Det er mye «jeg» i tekstene i BLA. Men hva handler så denne teksten om? Om sannhet og anonymitet, at sannheten er anonym, men trenger «et forfatternavn for å bli inkarnert i verden». Eller les teksten selv! Den er bevegende, synes jeg, særlig mot slutten, og med en avslutning som får det til å søkke i meg, når den påkaller en oppmerksomhet vi ikke kan gi: «Det var jeg som skrev dette». Et anonymt jeg strekker seg mot oss. Men så henter jeg meg inn, stirrer på teksten og gjentar siste setning. Det var jeg? Ja, hvorfor ikke stjele mer når jeg først er i gang. Så kanskje jeg har skrevet denne også!

Bevegende åpenhet

Etter både å ha lest og hørt, hva blir så konklusjonen om BLA? Er det noe generasjonsspesifikt her? Jeg tror kanskje at det er nettopp det det er, og for å få frem det, må jeg begi meg litt ut i spekulasjonen. BLA-folket er siste ledd i generasjon Y (1978–1995), kjent som glasur- eller curlinggenerasjonen – eller da barn og unge endelig ble lyttet til i mye større grad, fikk fortelle om savn og sorg og usikkerhet, og av den grunn sikkert er blitt mer åpne og tør bedre å vise seg frem. På sitt aller beste er BLA et dypt bevegende tidsskrift, når tekstene er henvendende, lekne og ivrige – i tillegg til at de har innslag av noe skjørt. Kanskje det alltid blir litt skjørt når man ikke tøffer seg for mye eller ikke etablerer fiendskap som noe å holde seg fast i, jamfør den tidligere omtalte vennligheten. Vennlighet betyr jo åpenhet, og det gjør at man hele tiden også er i kontakt med noe usikkert? Redaktørene Ulla Svalheim og Even Teistung har gjort en svært god jobb. Nå kommer det snart nye redaktører i BLA. Jeg håper vi får se mer av noe lignende; jeg håper de vil erobre verden!