Bakterienes hevn

Han var heldig med timingen, Erik Martiniussen. Krigen mot bakteriene kom ut akkurat idet koronaviruset rammet oss. I løpet av en uke etter at Norge ble stengt 12. mars, var boka hyllet av anmeldere i både Dagbladet, Aftenposten, Dagens Næringsliv og NRK. Selv om virus og bakterier er to veldig forskjellige organismer, var det tydelig en hunger der ute etter kunnskap om mikroskopiske skapninger som kan gjøre så stor skade.

Til andre opplag (som omtales her) har Martiniussen skrevet et nytt forord som kobler hans hovedanliggende, de antibiotikaresistente bakteriene, til viruspandemien. Fremveksten og spredningen av disse bakteriene gjør pandemien enda verre. Et immunforsvar som er svekket av en virusinfeksjon, blir et lettere bytte for en angripende bakterie.

Martiniussen forteller godt om noe de fleste av oss kan lite om fra før. Han lar oss bli kjent med en rekke berørte mennesker, både pasienter som er rammet av resistente bakterier og forskere som kjemper mot dem. Fiendebildene er tydelige – landbruket og dets støttespillere er de største synderne, men legemiddelindustrien og legestanden slipper heller ikke unna. Løsningene som presenteres i siste del av boka, kan virke åpenbare, men jeg får fort følelsen av at disse burde vært behandlet mer kritisk.

Ukjente dødstall

Kort fortalt er dette historien om vidunderkuren som skulle gjøre oss usårbare mot alle mulige bakterieinfeksjoner. Så har dessverre overforbruk gjort bakteriene i stand til å tilpasse seg, etablere effektive forsvar og føre oss inn i «en verdensomspennende snikende epidemi som ødelegger helsevesenet vårt fra innsiden». Det mest sjokkerende er å lese at Dødsårsaksregisteret ikke har tall på hvor mange som dør på grunn av antibiotikaresistente bakterier.

Martiniussen prøver selv å tallfeste hvor mange dødsfall som skyldes resistente bakterier. Han kommer frem til at det er snakk om 216 personer i perioden 2007–2018. Det virker som om forfatteren blir litt blendet av sine egne undersøkelser når han bruker ord som «dokumentere» og «fastslå», men det virker i hvert fall mer sannsynlig enn det offisielle tallet: 1 (altså én).

Reportasjepreg

Krigen mot bakteriene er sterkt reportasjepreget. Det slår begge veier. Det blir veldig mange beskrivelser av fasader, foajeer, korridorer og kontorer, intervjuobjektene får nesten uten unntak både antrekk og utseende, de har «solid håndtrykk» og gjør «tillitvekkende inntrykk». Ikke alle personene og arbeidsplassene deres er like interessante. Samtidig gir disse beskrivelsene også liv til fortellingene. Besøket hos en grisebonde i England gir for eksempel et godt innblikk i hverdagen til de som er slaver av det industrielle landbruket. Beskrivelsen av kjellerkontoret til resistensspesialist Dag Berild og den kronglete veien ned dit, kan kanskje også si noe om at dette feltet ikke er høyt nok prioritert.

Det er stort sett godt driv i fortellingen. Introen med besøk hos rammede pasienter og på infiserte sykehus får frem realitetene i resistenskrisen. Historien om vårt forhold til bakteriene gir oss også lov til å smile av hva folk har trodd om sykdom og helbredelse opp gjennom årene. Det blir mer alvor når Martiniussen går i fotefarene til John Snow, Louis Pasteur og ikke minst penicillin-oppdager Alexander Flemming.

Unødvendige faguttrykk

Martiniussen henter dyster statistikk fra hele verden i en kanonade av tall, dødelighet og navn på bakterier og antibiotika. Jeg synes det er vanskelig å holde tritt med alle disse navnene som enten er lange og på latin, som klebsiella pneumoniae, eller som er satt sammen til kryptiske forkortelser og akronymer som ESBL_KARBA. Fremdriften i fortellingen drar meg videre, men jeg gir opp å få med meg alt.

Det er mulig jeg har et dårligere medisinsk ordforråd enn andre lesere som kaller boka «lettlest» og mener den er tilgjengelig for «gud og hvermann»¹, men jeg reagerer litt for ofte på bruken av faguttrykk. Å bruke mange og lange sitater fra forskere er ofte å be om bråk, men Martiniussen ser ut til å holde dem trygt i tømmene. Når han beskriver med egne ord, derimot, ser det ut til at han forutsetter at vi har et familiært forhold til ord som «virulens» og «endemisk». Hvor mange vet at adjektivet «patogen» betyr «sykdomsfremkallende»? Mange faguttrykk kunne vært byttet ut med helt greie ord fra dagligspråket.

For lettvint om løsninger

Historien etter antibiotikaenes inntog er deprimerende greier. Nesten like gammel som antibiotikabruken er nemlig advarslene om at bakteriene tilpasser seg. Martiniussen presenterer rapport etter rapport og studie etter studie som viser at overforbruk av antibiotika fører til utvikling av resistente bakterier. Landbruksinteresser har hele tiden kjempet mot endringer og tiltak, storforbrukere som de er av vekstfremmende og bakteriedrepende antibiotika. Martiniussen trekker paralleller til tobakksindustrien, og det er naturlig å tenke på oljeindustriens motstand mot klimaforskningen i samme slengen. Det ser ikke pent ut.

Så hva skal vi gjøre for å komme oss ut av krisen? Det første og viktigste er å få ned bruken av antibiotika både i helsevesenet og i landbruket. Martiniussen snakker også med forskere som leter etter helt nye kilder til antibiotika. Bakteriefloraen i tarmen får betydelig omtale, men det er ikke helt klart hvordan Martiniussen mener den skal løse problemet med antibiotikaresistens. Som en av kildene sier, er dette en veldig ung vitenskap, og det er kanskje litt tidlig å skru opp forventningene.

Det er bakteriofagene, små virus som dreper bakterier, som får mest oppmerksomhet blant de mulige løsningene. Her er Martiniussen på sitt beste. Det er medrivende nesten som en kriminalfortelling der vi tas med til Tbilisi i Georgia og Wroclaw i Polen. Den kalde krigen og oppløsningen av Sovjetunionen er viktige ingredienser. Fordelen med bakteriofager er at de dreper bakteriene selv om de skulle være antibiotikaresistente, og de er tilsynelatende uten bivirkninger. Ulempen er at du må ha én bestemt bakteriofag for hver eneste variant av bakterier, mens et antibiotikum gjerne tar hele grupper av dem.

Så hvorfor bruker vi ikke bakteriofager? Hvorfor forskes det ikke mer? Her går ikke Martiniussen så mye lenger enn til å antyde at regelverket for utvikling av nye legemidler ikke er egnet for bakteriofager. Det burde han gjort. Eksemplene i boka blir ikke mer enn anekdotiske bevis så lenge det ikke finnes større og mer omfattende studier.

«Selv om det kan knyttes håp til slik behandling, bør vi avvente skikkelig kunnskap», skriver lege Ketil Slagstad i sin anmeldelse i Morgenbladet. Denne kritikken kunne Martiniussen unngått ved å fullføre den spennende historien om bakteriofagene og også fortelle om svakhetene ved denne forskningen der den står nå. Det er neppe tilfeldig at det er en lege som tar tak i dette der andre anmeldere blir med på Martiniussens optimisme på bakteriofagenes vegne. Uten at jeg vil «ta en Gunnar Aakvaag» og hevde at de ikke-akademiske kritikernes manglende fagkunnskap svekker samfunnets intellektuelle beredskap.

Konsekvens av forbrukersamfunnet

Etter å ha lagt fra seg denne boka er det vanskelig å ikke føle seg oppgitt over konsekvensene av forbrukssamfunnets krav om stadig billigere mat, over politikere, helsevesen og kjøttprodusenter som ikke tar grep selv om de er kjent med farene. Norge er ikke blant de verste. Vi har innført tiltak for å redusere bruken av antibiotika de siste tiårene, men også vi kan kutte mer. Nå har koronapandemien vist oss hvor sårbare vi er, og det er ingen grunn til å tro at en tilsvarende spredning av en resistent bakterie vil bli lettere å hanskes med. Erik Martiniussen lar meg sitte igjen med spørsmålet: Hva om svartedauden-bakterien Yersinia pestis blir resistent mot antibiotika? Og: Hvordan i all verden kunne vi tro at vi skulle vinne over bakteriene? De var jo her milliarder av år før oss.

Erik Martiniussen mener anmelderens faglige innvendinger ikke er riktige. Les hans svar her