De gamle spørsmålene er de viktigste. Det var en erkjennelse jeg fikk da jeg skrev min mastergrad i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo i 2007. Da jeg leste opp igjen pensum fra vitenskapsteori og examen facultatum, ble det åpenbart for meg at dette var det desidert viktigste jeg leste på universitetet. Hva er vitenskap? Hva er samfunnsvitenskapenes oppgave? Hvordan kan vi avdekke årsakssammenhenger i samfunnet? Og: Hvordan kan samfunnsvitenskapene beskrive, forklare og kanskje til og med predikere sosiale fenomener?
Hvor delikat og problematisk nettopp årsakssammenhenger er i samfunnsvitenskapene, har vi sett en rekke eksempler på de siste årene. Under koronapandemien ble for eksempel trangboddhet og økt smitte i enkelte bydeler i Oslo en stor debatt. Og nylig har Oslo-politiet engasjert seg i byutvikling og hevdet både at man ikke bør «tegne åsteder», og at sammensetningen av leiligheter i nye boligprosjekter har betydning for kriminaliteten.
I begge tilfeller er det høyst diskutabelt hva som faktisk er årsaken(e) til utfallet. Det er ikke selvsagt at det er leilighetssammensetning eller trangboddhet som er årsaken til kriminalitet og smitte. Senest har det også i Morgenbladet gått en debatt om metodene i NOU 2024: 3 Felles innsats mot ekstremisme: Bedre vilkår for det forebyggende arbeidet. Professor i statsvitenskap Tore Wig hevder kommisjonen har et uklart forhold til årsak–virkning-dynamikken. De er bare opptatt av ekstremisme der det faktisk forekommer, og ikke der risikoen for ekstremisme er til stede, mener han.
Denne debatten er viktig og noe vi ser for sjelden i offentligheten. Ikke minst viser den at NOU-er og stortingsmeldinger ofte bør ha et høyere faglig nivå. Dette er dokumenter som er svært viktige som faglig og politisk grunnlag for beslutninger i Norge. Stiller man feil diagnose, gir man feil medisin. Derfor passer det godt at Cappelen Damm Akademisk i år utgir tre nye bøker i serien forskningsmetoder.
Den bredest anlagte av bøkene er Årsaksforklaringer i kvalitativ analyse, skrevet av førstelektor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo Øivind Bratberg, som tar for seg et vidt spekter av forskningsstrategier på kvalitative data og utvalgte metoder.
Bratberg tar for seg forskningsstrategiene prosessporing, kongruensanalyse og komparativ analyse, og han beskriver utviklingen i samfunnsvitenskapene de siste tiårene. Trenden har gått fra å predikere og generalisere sosiale fenomener til å beskrive årsakssammenhenger om mer avgrensede fenomener. Der statistiske metoder måler samvariasjonen mellom variabler for å kunne tolke om det er kausalitet, har kvalitative metoder ambisjon om å avdekke et handlingsforløp eller forstå et sosialt fenomen. Bratberg beskriver også forskjeller og likheter mellom tradisjonell hypotesetesting og fortolkning, og det er en diskusjon som også statistikere kan ha nytte av.
Prosessporing er spesielt egnet til å avdekke bestemte politiske utfall og beslutninger, ofte gjennom såkalte årsakskjeder som leder frem mot et utfall, som et lov- eller budsjettvedtak. Dens fetter er kongruensanalyse, hvor man i stedet søker å avdekke ideer og teorier bak sosiale bevegelser. Et godt eksempel, som Bratberg bare nevner i en note, er Sveriges raske brudd med nøytralitetslinjen i utenriks- og forsvarspolitikken til Nato-medlemskap i kjølvannet av Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i februar 2022.
Her finner det sted en klar politisk endring (medlemskap) og endringer i tenkningen bak politikken. Eksempelet viser også at prosessporing og kongruensanalyse kan være overlappende. Her er det både en årsakskjede som leder frem til et utfall, og endring i ideer som kan avdekkes gjennom analyser av tekster, politiske taler og debatter.
Den tredje forskningsstrategien Bratberg beskriver, er komparativ politikk, en paradegren innen statsvitenskapen, og også kanskje fagets essens. Komparativ analyse ligger nærmere kvantitative metoder enn de andre metodene, og her vil forskeren ifølge Bratberg søke å finne årsaksforklaringer gjennom likheter og forskjeller i systemer, for å avdekke hvorfor et utfall skjer eller ikke. Dette er et kapittel mange som er i befatning med samfunnsforskning, kan ha nytte av, da sammenligner av sosiale fenomener ofte gjøres med for stor letthet.
De to andre bøkene i serien er betydelig mer spissede enn Bratbergs bok. Den ene omhandler bruk av fokusgrupper og er skrevet av David Jordhus-Lier, som er professor i samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Den andre omhandler intervjumetodikk og er skrevet av sosialantropolog Bengt Andersen ved Arbeidsforskningsinstituttet ved Oslomet og sosiolog Joar Skrede ved Norsk institutt for kulturminneforskning.
Sistnevnte bok viser hvordan intervjuer i motsetning til statistiske analyser av studieobjekter kan gi annen, eller supplerende, innsikt om samme tema. Antropologien og deler av sosiologien er «mykere» enn annen samfunnsvitenskap i den forstand at den ikke eksplisitt søker årsaksforklaringer. Snarere handler det om «å finne ut», «kartlegge», «skape innsikt», «forstå» eller «prøve å skjønne» et sosialt fenomen – alle begreper Andersen og Skrede benytter som eksempler på forskningsspørsmål med intervju som metode.
Etter mitt syn kunne forfatterne hatt flere drøftinger om årsak–virkning-problematikk og intervjuets evne til å avdekke nettopp det sosiale utfallet. Mange av eksemplene de nevner, er også klare kandidater for nettopp årsak–virkning-mekanismer, som skilsmisseutbredelse og flyttemønstre. Her er det klare utfall med bakenforliggende årsaker.
Når det er sagt, er antropologien i hvert fall tradisjonelt mer opptatt av å avdekke mening og motivasjon for handling, enn årsak–virkning-forhold, og her er intervjuet i dets ulike former en meget god metode. Det har de siste årene vært metodedebatter innen antropologi og sosiologi om intervjumetodens evne til å være både representativ og etterprøvbar. Dette er en viktig metodedebatt som Andersen og Skrede skriver godt om.
Boken er rik på eksempler, men dessverre fattig på teori og metodiske drøftelser. Etter mitt skjønn er en av utfordringene ved antropologenes feltarbeid og deltakende observasjon at de i for stor grad lar sine egne synspunkter felle dom over studieobjektet. Det er en tendens til at forskerne selv blir aktører, og at forskningen kan bli politisert. Det er godt illustrert i kapittelet hvor vanskelig det kan være å rekruttere informanter til slike undersøkelser, hvor nettopp informantene er skeptiske til å bli informanter.
Intervju som metode er et viktig tema innenfor mange samfunnsfag, også humaniora. Andersen og Skredes bok mangler imidlertid et teoretisk fundament. Diskusjon om tolkningslære er eksempelvis fraværende. Dette er en vesentlig svakhet sammenlignet med Bratbergs utlegning av samme tema.
Fokusgrupper som metode av David Jordhus-Lier er langt bredere anlagt. Fokusgrupper er også en intervjumetode, og den brukes innenfor mange fag – fra antropologi, psykologi, sosiologi og statsvitenskap til økonomi og markedsføring. Og det er jo nettopp fra sistnevnte denne metoden har ett av sine utspring i form av undersøkelser av hvordan forbrukere oppfatter et gitt produkt. Som Jordhus-Lier påpeker, var bruk av denne metoden også utslagsgivende for Tony Blairs gode valgresultater som Labour-leder i Storbritannia fra 1997 til 2007.
En vesensforskjell fra intervjumetoden i Andersens og Skredes bok er at fokusgrupper skaper en rekke praktiske utfordringer, nettopp fordi det er mange (typisk seks til åtte deltakere) som intervjues på samme tid. En vesentlig del av Jordhus-Liers bok handler nettopp om slike problemer. Å rekruttere deltakere til fokusgrupper kan være tidkrevende, vanskelig og kostbart. Selve intervjuteknikken er også vesensforskjellig fra et informantintervju. Moderering av fokusgrupper krever grundige forberedelser og en klart definert intervjuguide. Som Jordhus-Lier humoristisk formulerer det, krever det også «kunsten å holde kjeft», fordi diskusjon og gruppedynamikk kan være et poeng i seg selv.
En fokusgruppe befinner seg et sted mellom kvantitativ og kvalitativ metode. Dette er fordi fokusgruppesamtalen kan bearbeides både kvantitativt og kvalitativt. Man teller eller tolker, eller begge deler i kombinasjon. Ifølge Jordhus-Lier er den norske samfunnsvitenskapelige tradisjonen «kvalitativt fortolkende» ved bruk av fokusgrupper.
Spørsmålet er hva slags forskningsspørsmål fokusgrupper er egnet til å opplyse. Jordhus-Lier skriver utdypende om dette og skisserer at metoden er mer egnet til utforskende analyser, hypoteseutvikling og klargjøring av mening, og mindre egnet til å avdekke årsaksforhold og generaliseringer av større populasjoner. Dette fremstår rart når et av metodens utspring er nettopp markedsundersøkelser. I markedsundersøkelser vil årsak og virkning typisk kunne tallfestes ved salg og økonomisk verdi i etterkant av produktevalueringer i fokusgrupper. Dette kunne vært drøftet mer.
Samfunnsvitenskapene bør etterstrebe å beskrive, forklare, generalisere og kanskje også predikere sosiale fenomener. Fordi samfunnsvitenskapene har en sentral rolle som premissleverandør for juridiske og økonomiske beslutninger i samfunnet, bør ambisjonsnivået være høyt, noe debatten om Ekstremismekommisjonen illustrerer.
Det tradisjonelle mindreverdighetskomplekset kvalitative metoder har overfor de kvantitative, gjør også at de «mykere» metodene trenger et høyt refleksjonsnivå for å ha troverdighet. Her skiller Bratberg seg positivt ut. Dessuten viser den siste tidens avsløring av omfattende plagiat i to statsråders masteroppgaver at metodespørsmål, som strengt tatt kanskje er det viktigste man lærer gjennom en akademisk utdannelse, bør lenger frem i bevisstheten hos mange. Disse tre bøkene bidrar til slik bevisstgjøring.
