Antikken blir til mens vi går

Da Barack Obama holdt sin takketale på demokratenes landsmøte i 2008, etter å ha blitt valgt som partiets presidentkandidat, gjorde han det foran en kulisse som kunne minne om det greske Pergamon-alteret fra 100-tallet f.Kr. Dette alteret blir omtalt i Johannes’ åpenbaring som Satans trone. De kristenkonservative så umiddelbart sammenhengen. Obama er Antikrist.

Pergamon-alteret befinner seg ikke lenger i Pergamon i dagens Tyrkia, men i Berlin. Der har det stått siden 1930, i Pergamonmuseet, for å markere Tysklands åndelige nærhet til den greske kulturen. Berlin er Spree-Athen, Athen ved elva Spree. Slik ville tyskerne markere seg som en dypsindig kultur, som dikternes og tenkernes land, i motsetning til den latinske, rasjonalistiske franske sivilisasjonen, for ikke å snakke om den overfladiske britiske kremmerånden.

TRANSLATIO

Dette er eksempler på det man i middelalderen kalte translatio, altså en oversettelse eller overføring av en kultur til en annen. Man tar det man trenger fra en tidligere kultur, og oversetter det til sin egen. Den kan arte seg som maktoverføring, translatio imperii, hvor man tenkte seg at den politiske makten ble overført, for eksempel fra de romerske keiserne til den kristne keiseren Karl den store på 800-tallet. At Romerriket i mellomtiden hadde gått under med dunder og brak, og at det var fint lite som forbandt åttehundretallets germanere med antikkens romere, spilte mindre rolle; hovedpoenget var å legitimere politisk makt gjennom overføringen.

En annen form for overføring er translatio studii, det vil si oversettelse av kunnskapsinnhold. Dagens norske skolebarn lærer at Sokrates var en mann som stilte spørsmål ved det meste og var åpensinnet og nysgjerrig, en talsmann for demokratiet. At han i virkeligheten tilhørte det antidemokratiske partiet i Athen, er mindre viktig, hovedsaken er at han framstår en av oss, en moderne demokrat. Amadou kan fortelle at på 1700-tallet var det annerledes. Den franske filosofen Montesquieu oppfattet Athens demokrati som irrelevant, han var mer opptatt av Sparta og Roma, som var forbilder når det gjaldt viktigere ting, som likestilthet, fellesskapsløsninger og militære dyder.

I det hele tatt hadde det athenske demokratiet, med sine «enorme og endeløse folkeforsamlinger», rykte på seg for å være et pøbelvelde helt siden senantikken. Under den franske revolusjonen var det Spartas nøysomhet, barskhet og militarisering som stod høyest i kurs. Napoleon var mer fascinert av Romerriket; han tok den gamle romerske tittelen førstekonsul, lot seg portrettere som keiser Augustus og anla en romersk frisyre: kort i nakken og med lange lokker i pannen. Athens storhetstid kom først på attenhundretallet, med framveksten av nasjonale og demokratiske bevegelser.

Antikken har ikke bare preget vår vestlige kultur på politikkens område, men på utallige andre felter – framfor alt i filosofien, litteraturen, teologien og arkitekturen. Men er det noe grunnlag i virkelighetens «antikken» for alle disse projeksjonene? Amadou lurer også på dette:

En epoke med et sammensurium av guder, med uavlatelige og blodige kriger, med klassedelte samfunn, slavehold, plump humor, med utsetting av spedbarn i villmarka, spådommer fra dyreinnvoller, drap som underholdning i arenaene, støyende folkeforsamlinger og despotiske herskere – hvordan var den blitt et uoppnåelig mål på opphøyd skjønnhet og harmoni?

Amadou sender spørsmålet videre til den tyske filosofen Friedrich Schlegel (1772–1829), som mente at «i antikken kan enhver finne hva han trenger, først og fremst seg selv». Projeksjoner, med andre ord.

HAR ALDRI EKSISTERT

Den jevnaldrende dikteren Novalis (1772–1801) overgikk Schlegels utsagn med denne kraftsalven:

Det er en stor feiltakelse å tro at antikken har eksistert. […] det samme gjelder nemlig den antikke diktningen som antikken; den er ikke gitt til oss, den eksisterer ikke, den må først bli skapt av oss. Bare gjennom kloke studier av de gamle blir en klassisk litteratur til for oss – en litteratur som de gamle ikke selv hadde.

Til støtte for dette kan man i det minste si at antikkens mennesker ikke selv ante at de levde i antikken; de levde bare i Athen, Sparta, Roma og så videre. Det var først på 1400-tallet at de italienske humanistene begynte å bruke begrepet all’antica – «på gamlemåten». Med det siktet de til bruken av antikke modeller som forbilder, for eksempel i litteraturen, bildekunsten og arkitekturen.

Men det at vi konstruerer og alltid har konstruert antikken, betyr ikke at anything goes. Det finnes mer eller mindre rimelige konstruksjoner. Biskop Isidor av Sevilla (560–636) ville samle all verdens kunnskap i verket Etymologier, som for en stor del besto av sitater fra antikkens litteratur. Men ettersom antikkens kultur ikke lenger ble praktisert, fikk han problemer med å forklare hva det greske teatret var. Han hadde de dramatiske tekstene og kunne se de fysiske restene av de gamle teatrene, men han hadde aldri sett et teaterstykke oppført. Han forklarte derfor teatret som «en form der forfatteren sto og leste teksten høyt, mens skuespillerne mimet handlingen foran publikum». Tanken på denne mimingen må tydeligvis ha vekket noen helt spesielle assosiasjoner hos ham, for Isidor «fordømte alt som hadde med teatret å gjøre, og mente det var uløselig forbundet med umoral og prostitusjon».

At noen konstruksjoner er dårlige, betyr imidlertid ikke at det finnes et «antikken» som ikke er konstruert. Som Amadou sier:

Antikken er ingen fast størrelse. Tolkningene av den sier mer om fortolkeren enn om antikken selv, og i denne sammenhengen er det viktigste å få øynene opp for nettopp de forskjellige antikkfortolkernes fotavtrykk. Så kan vi i neste runde diskutere om det faktisk finnes objektive, humanistiske verdier i antikken, eller om også de bare er ettertidens konstruksjoner, først og fremst etablert av opplysningsfilosofene.

SYNKENDE BETYDNING

Hvis vi ser på antikkfortolkningenes historie, er det lett å se antikkens synkende betydning fra renessansehumanistenes all’antica til i dag. Til tross for at man i opplysningstiden på 1700-tallet trodde på framskrittet og fornuften, var latin universitetsspråket i Norge helt fram til 1845. Men da begynte nedgangen. Dette året holdt greskprofessor Vibe sin siste tale på latin (om det greske demokratiets utskeielser), i 1857 forsvant artiumsstilen på latin, og fra 1867 kunne man komme inn på universitetet uten latin. Men antikken var likevel en felles referanseramme for alle med universitetsutdanning.

Noen eksempler kan vise dette. Kommunismens far Karl Marx (1818–1883) hadde åtte skoletimer latin i uka i sju år og formulerte sin kritikk av det konservative skolevesenet med et sitat fra filosofen Seneca: «Non scholae sed vitae discimus» (Vi lærer ikke for skolen, men for livet). Den minst like samfunnskritiske filosofen Friedrich Nietzsche (1844–1900) tok utgangspunkt i skillet mellom det dionysiske og det apollinske, som man finner i den greske gudeverdenen, når han forkastet det moderne liberale samfunnet. Og Sigmund Freuds (1856–1939) revolusjonerende psykologiske teorier var inspirert av de greske tragediene, særlig Sofokles’ Kong Ødipus.

Men i dag er ikke antikken lenger en referanseramme for «de dannede». Helten Ajax er – som Amadou sier – mer kjent som skuremiddel, og gudene Hermes og Nike er blitt merkevarer. Samtidig er antikken fremdeles nærværende på mange måter, for eksempel i filmer som Troy og Gladiator, og i dataspill som Rome: Total War. Og antikkens tekster blir stadig oversatt og nyoversatt.

Amadous forklaring på antikkens slitestyrke er at den «aldri går tom, men kan brukes om og om igjen». Antikkens iboende fortolkningsmangfold gjør at den har godt av å bli «fjernet fra tradisjonen og gjenvunnet i helt nye sammenhenger, som når afrikanske og australske urfolk setter opp greske tragedier, river dem løs fra klassiserende tradisjonen og i stedet kobler dem til ikke-vestlige tradisjoner».

Dette er interessante perspektiver. Det kristne Europa, som oppfant antikken, har nå passert høydepunktet. Det meste tyder på at de neste århundrene vil være dominert av andre kontinenter enn vårt. Men kanskje vil antikken leve videre på nye måter.

Lars Holm-Hansen (54) er filosof og oversetter.