Altmuligmenn fra en svunnen tid

På side 44 i Vitenskap, diplomati og menneskerettigheter. Fridtjof Nansen og Niels Bohr (2023) finner man et bilde fra den russiske hungersnøden i 1920-årene. Det er et svart-hvitt-bilde som viser et lite barn som ligger i en seng, og som gråter og lider. Det er tydelig at barnet er offer for hungersnøden i sentrale deler av Russland, Ukraina og Nord-Kaukasus på den tiden.

Bildet, som er tatt av den norske altmuligmannen¹ Fridtjof Nansen, og som halvparten av kapitlene i boken er viet til, gir leseren et innblikk i en av de verste sultkatastrofene i menneskehetens historie. Hungersnøden rammet 30 millioner mennesker, og det antas at flere millioner døde. Bildet fanger essensen av Nansens livslange engasjement: både den vitenskapelige og det humanitære. Det foregår nå, hundre år senere, noe lignende i Gaza (Palestina) ifølge FN, men også i Kongo, Nord-Etiopia, Sudan og en rekke andre steder på kloden.

Det var dette bildet som satte spor hos meg da jeg leste boken. Jo mer jeg leser om Nansens polarforskning eller Bohrs vitenskapsdiplomati, går mine tanker tilbake til side 44. Jeg leser om Nansens forskning på sentralnervesystemet (Linda Hildegard Bergersen og Jon Storm-Mathisen), hans menneskerettsengasjement i juridisk perspektiv (Hans Petter Graver), hans polarekspedisjoner (Cecilie Mauritzen), og tankene mine går fortsatt tilbake til det bildet.

Nansens innsats mot hungersnøden i Russland er etter mitt syn et av hans største humanitære bidrag. Nansens historiske innsats viser oss at vi mennesker må gjøre vårt ytterste for at palestinere, etiopiere, kongolesere og andre som opplever noe lignende i vår tid, får den nødhjelpen de trenger. Hvis vi ikke reagerer mot hungersnød, risikerer ikke bare flere mennesker å miste livet – menneskeheten mister også sin humanitet. Eller som Nansen, Olaf Borch og H. Olsen skrev i et opprop i Aftenposten en julidag i 1926 om «Nøden i Russland» (s. 107): Det virkelige store målet for Norge og andre nasjoner bør være å komme ulykkelige medmennesker til unnsetning, og ikke bare sitte og se på andre menneskers lidelse – “doomscrolle”², som vi kaller det i dag. Det vil også være til heder for våre land, for å låne Nansens ord.

Dette er enklere sagt enn gjort når mange av disse landene (Norge ikke inkludert) har kuttet helt eller delvis i støtten til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA) etter Israels anklager tidligere i år mot noen av organisasjonens ansatte.³ Anklagene fra Israel gikk ut på at noen UNRWA-ansatte var involvert i 7. oktober-angrepet mot Israel hvor 1200 israelere og utenlandske borgere ble drept, skadd eller tatt som gisler.

Bredt og mangfoldig
Boken er redigert av Helle Porsdam og Jakob Lothe og samler en rekke foredrag av prominente fagpersoner fra Danmark og Norge og fra forskjellige fagfelt som fysikk, statsvitenskap og jus. Den ble utgitt i anledning av at det er hundre år siden Nansen og Bohr vant henholdsvis Nobels fredspris og nobelprisen i fysikk i 1922. Bredden og mangfoldet av perspektiver i bidragene er stort, og blant bidragsyterne, som er fra både Danmark og Norge, finner vi både historikere, fysikere, biologer, kommunikasjons- og medieforskere og slektninger av Bohr som er akademikere.

Forskeren og aktivisten Nansen
I vår tid er det nærmest en uting for en akademiker eller vitenskapsperson å både være aktivist og forsker. Det finnes eksempler på at akademikere blir uglesett av kolleger hvis de driver med aktivisme eller blir en såkalt samfunnsdebattant, en forsker som uttaler seg om mangt og ikke bare sitt eget fagområde. Det er forståelig at mange av dagens akademikere (ikke alle!) ønsker å skille så sterkt mellom sin akademiske virksomhet og sin aktivisme (for det ene eller andre).

Men som flere av bidragsytere i boken viser, er det nødvendig for vitenskapsfolk å bidra til samfunnet ikke bare i form av sin forskning (og dermed kunnskapsproduksjon), men også med sine verdier og syn på samfunnsutviklingen. Som redaktørene Lothe og Porsdam poengterer: «På både godt og ondt har vitenskapen fått en rolle i samfunnet som gjør det nesten uunngåelig at forskere må involvere seg og bidra til å formidle det som skjer i vitenskapens verden» (s. 30).

Det betyr selvsagt ikke at de verdiene eller politiske standpunktene en forsker har, er de riktige eller beste. Men uten en viss deltakelse vil akademia kanskje bli oppfattet som et elfenbenstårn hvor folk bare sysler med sitt og bidrar til den vitenskapelige utviklingen, men ikke mer enn det.

Nansens merittliste er for lang til at hele kan nevnes. Noen av hans forskningsbidrag, i starten av karrieren, er innenfor oseanografi, polarforskning og zoologi. Han foretok flere ekspedisjoner til Arktis og Grønland. Nansen var ellers direkte involvert i unionsoppløsningen med Sverige og i at Norge fikk hentet den danske prinsen (kong Haakon) og prinsessen (Maud) til Norge for å bli monarker her.

Nansen var også en dreven organisasjonsmann som var involvert i oppstarten av Den norske forening for Nationernes Liga, hvor han var den første formannen. Han var også den første høykommissæren for flyktninger. Mange vil også kjenne til Nansenpasset, et pass som hjalp hundretusener av mennesker, særlig statsløse, etter første verdenskrig. Som følge av Nansens arbeid for flyktninger fikk mange russere, armenere og andre folkegrupper flere rettigheter.

Bohr og vitenskapsdiplomatiet
Niels Bohr, som den andre halvdelen av boken handler om, var en generasjon yngre enn Nansen. Det kan argumenteres for at Bohrs bidrag til forskningen var minst like banebrytende som Nansens. Bohr revolusjonerte atomfysikken, blant annet gjennom forskningen på atomers strukturer og grunnstoffene, og han var senere med på å legge grunnlaget for kjernefysikken. Han bidro også aktivt til kvantemekanikken og var en habil vitenskapfilosof. Bohr var direkte involvert i opprettelsen av det multinasjonale forskningssenteret CERN i Sveits og en rekke forskningsinstitusjoner i Danmark.

På et humanitært plan var noe av det viktigste Bohr gjorde, å hjelpe tyske flyktninger, hvorav mange var jødiske vitenskapsfolk. Ved hjelp av sitt nettverk bidro Bohr til at forskere fra Tyskland fikk midlertidige eller faste opphold i blant annet Danmark og USA. Bohr, som selv hadde jødisk familiebakgrunn, måtte flykte med familien til Sverige. Han og sønnen Aage Bohr dro videre til USA – hvor Niels bidro til Manhattan-prosjektet – utviklingen av atombomben.

Bohr var rett og slett en mann med «mange ansigter» som Finn Aaserud og Christian Joas er inne på i sitt bidrag: «Efter vores mening er videnskabshistorien langt mere enn en opsummering af de mange videnskabelige resultater op igennem tiderne. […] For at forstå Niels Bohrs rolle i videnskabshistorien, er det nødvendigt at inkludere hans mange ansigter udenfor, så vel som indenfor, fysikken som disciplin» (s. 241).

Det Bohr kanskje er mest kjent for, er nettopp bidraget til utviklingen av atombomben.⁴ Men ulikt en del av sine kolleger, blant andre Albert Einstein, utviklet ikke Bohr et like negativt syn på våpenet. Bohr målbar i stedet en form for «vitenskapsdiplomati» som skulle sette søkelys på åpenhet, samarbeid og tillit på tvers av nasjoner og folkeslag, og han mente de vestlige landene også skulle involvere Sovjetunionen og østblokklandene i dette.

Synspunktene kommer frem i Bohrs åpne brev til FN (datert 1950), hvor han blant annet advarer om at mangelen på åpenhet og tillit mellom nasjoner i verste fall vil føre til sivilisasjonskollaps.

Jeg savner kritisk refleksjon rundt Bohrs vitenskapsdiplomati og bidraget hans til Manhattan-prosjektet. Jeg mener Bohr hadde et naivt syn på hvor mye fred og forbrødring vitenskapsdiplomatiet hans kunne skape på kloden vår. Vil for eksempel det at vestlige land er åpne om sin teknologi og vitenskap med land som Kina eller Russland være entydig positivt i dag? Det er også en ripe i lakken eller ettermælet til Bohr at han ikke gikk i dialog med de som jobbet for atomnedrustning.

Det er merkelig at Bohr ikke var aktivt kritisk til både bruken og produksjonen av våpenet, men trodde at åpenhet var tilstrekkelig for å hindre atomkrig. Det er noe kritikk av Bohrs tro på vitenskapsdiplomati i det avsluttende bidraget til redaktør Helle Porsdam. Hun understreker hvordan Bohrs brev fra 1950 var påvirket av den kalde krigen og at situasjonen i dag er annerledes. Hun påpeker også hvor viktig det er at stater legger til rette for å åpent dele fruktene av vitenskapen og respektere den akademiske og kulturelle friheten.

Brevet til FN gjennomgås også grundig i Stine Lomborgs bidrag, hvor hun også trekker linjer til dagens debatter om åpenhet og internett. Det er også morsomt, og man nikker i enighet, når Lomborg spekulerer i om Bohr ville lagt ut brevet på X (tidligere Twitter) hvis han levde i dag. Jeg tror Bohr – og Nansen – ville vært «influensere» i vår tid, men influensere som satte søkelys på vitenskapsformidling og humanitært engasjement.

Altmuligmenn
Å lese denne boken har på mange måter vært en øyeåpner, og det har vært lærerikt. Boken gir en grundig innføring i et helt spekter av forskjellige fagområder, noe som gjør at det er noe for enhver leser. Jeg savner imidlertid flere kritiske perspektiver på både forskningen til Bohr og Nansen, og dem som personer. Det er tilløp til kritikk av Nansens forskning på sentralnervesystemet i bidraget til Linda Hildegard Bergersen og Jon Storm-Mathisen, men ikke så mye ellers.

De få gangene bidragsytere prøver seg på kritikk av Bohr eller Nansen, ender det likevel opp med forsvar. Når for eksempel biologen Dag Hessen vurderer Nansens syn på raseteorier, ender han med å bagatellisere det med at Nansen bare delte samtidens oppfatning av disse teoriene. Det dreier seg her om teorier som hevdet at det eksisterer forskjellige «menneskeraser», og at det er et hierarki mellom dem. Det er i og for seg riktig at det var mange som trodde på slike teorier, men det var også flere i Nansens levetid som både forkastet dem og jobbet aktivt mot dem,⁵ både på vitenskapelig og humanitært grunnlag. Det er sannsynlig at en mann som Nansen kjente til de utbredte motforestillingene.⁶

På flere måter var Nansen og Bohr like. Den største likheten var nok at de, i alle fall i sin egen samtid, men også sett i ettertid, var altmuligmenn: menn som sjelden eller aldri trakk et sterkt skille mellom forskningsengasjementet og samfunnsengasjemenet sitt. Hvis det er noe vi trenger mer av i vår tid, er det at forskere og akademikere kommer ut fra sine støvete laboratorier og papirfylte kontorer og bidrar til samfunnsutviklingen på andre måter enn bare gjennom kunnskapsproduksjon.