Å lære å lære bort livsmestring

Fra høsten 2020 skal «folkehelse og livsmestring» inn som tverrfaglig tema i skolen. Noen lærere vil hevde at dette er noe vi alltid har drevet med, mens andre frykter rollen som hobbypsykolog. Andre igjen er redde for å ikke være kompetente nok, og faktisk gjøre mer skade enn nytte når elevene skal lære å håndtere alle sider av livet.

I diskusjonen om det nye tverrfaglige temaet har jeg merket meg tendensen til å utelate «folkehelse», slik også redaktørene Audun Myskja og Camilla Fikse har gjort i tittelen til antologien Perspektiver på livsmestring i skolen (2020). Det kan være fordi «livsmestring» er et mindre etablert begrep, men der sammenhengen ikke problematiseres, kommer den politiske agendaen om å forebygge utenforskap heller ikke klart frem. I de tekstene der forfatterne lykkes med å vise sammenhengen mellom folkehelse og livsmestring, ved å peke på at elevene har ulike vilkår for livsmestring, treffer de på en mer autentisk måte en skolehverdag jeg kjenner meg igjen i. Med det styrkes også troverdigheten i de tiltakene og metodene som blir presentert.

Med undervisningserfaring i norsk, samfunnsfag og psykologi leser jeg antologien med stor interesse, og blir på samme tid entusiastisk og skeptisk til hvordan temaet skal implementeres i skolen.

Flere spørsmål enn svar

Audun Myskja er overlege og fagveileder på Nasjonalt kompetansesenter for kultur, helse og omsorg (Nord universitet), Camilla Fikse er førsteamanuensis på Institutt for pedagogikk og livslang læring (NTNU). De har samlet åtte artikler fra forskere med ulike perspektiver. Det spenner vidt, fra Bjørn Grindes biologiske perspektiv til Toril Moens casestudie av «lille Tom», med mange fagfelter representert. Selv bidrar redaktørene med henholdsvis «Mestringsmedisin: Lære å regulere stress og oppmerksomhet» og «Relasjonell kapasitetsbygging for samskaping», begge med konkrete metoder jeg mener kan ha stor overføringsverdi til klasserommet.

I Dina von Heimburg og Ottar Næss’ forord påpekes sammenhengen mellom folkehelse og livsmestring når det understrekes at skolen alltid har hatt et helsepolitisk mål om å gjøre elevene til «gagns mennesker», men at skolen og individet nå blir stilt mer direkte til ansvar. Det økte fokuset på psykiske helseplager blant unge, som rapporteres i Ungdata-undersøkelsen og også påpekes av flere av forfatterne, ser blant annet ut til å være knyttet til skolen som prestasjonsarena (Bakken 2019). Å gjøre skolen og elevene mer ansvarlig for livsmestring kan ha sine fordeler, men da trengs en klarere forståelse av hva ansvaret egentlig innebærer.

Problemstillinger som ellers løftes frem i antologien, men som ikke besvares direkte, er hvem som er kompetente til å undervise i temaet, hvor direkte og indirekte det skal undervises i temaet, og hvordan forholdet mellom den overordnede planen og de enkelte kompetansemålene i fag, skal utøves i praksis. Og ikke minst hvor reell denne gjennomføringen er.

Jeg kan ikke finne at det sies direkte hvem forfatterne har hatt som målgrupper utover at man henvender seg til alle som jobber med barn og unge, som jo er åpenbart. På den annen side kommuniseres et helt klart mål om et helsefremmende bidrag, og da er vel mottakerne alle som kan påvirke dette bidraget. Jeg er likevel spent på hvordan teorien leses og tolkes av ulike mottakergrupper som politikere, skoleeiere, ledelse, lærere og eventuelt elever.

Individ og samfunn

Psykolog og filosof Ole Jacob Madsen har vært åpen kritiker av det individualiserte fokuset på livsmestring, uttrykt blant annet i Generasjon prestasjon (2018) og Livsmestring på timeplanen. Rett medisin for elevene? (2020). Et kjernespørsmål er hvorfor vi ser på de utfordringene ungdom møter, særlig prestasjonspress og psykiske helseplager, som individuelle, ikke strukturelle, problemer.

Kritikken virker å være godt kjent for Marit Uthus, førsteamanuensis ved lærerutdanningen på NTNU, og i artikkelen «Prestasjonspresset – et individuelt eller kollektivt ansvar?» skriver hun om problematikken på en klargjørende måte. Hun slår et slag for det kollektive ansvaret uten å frata eller frita enkeltindividene for ansvar. Særlig er det befriende at hun peker på reelle problemstillinger som hvordan sårbare grupper, ofte preget av sosiale problemer, er særlig utsatt for utenforskap når prestasjon er «billetten inn i fellesskapet». Det snakkes mye om prestasjonspress i dag, men for disse elevene er det snarere levekårene som er roten til plagene, og hva gjør vi da når vi skal jobbe med livsmestring? Kanskje er det også her de mest alvorlige folkehelseproblemene gjør seg gjeldene.

Avslutningsvis konkluderer Uthus med at «Det vil ikke være tilstrekkelig å endre skolen alene, til å bli mindre prestasjonsorientert og mer helsefremmende. Også de mer overordnede strukturene må endres, slik at hele den mangfoldige befolkningen er sikret god helse, utdanning og deltakelse i fellesskapene». Når det avsluttes med at «løftet er så stort at det kan ta tid før vi lykkes», kan jeg ikke la være å bli litt skuffet, selv om jeg innser realiteten. Det er jo nettopp nå, med innføringen av fagfornyelsen at mange skoler er åpne for endring, og det gir akademia en gyllen mulighet til å påvirke.

Det terapeutiske klasserommet

En annen kritikk fra Madsen, og en bekymring mange deler, er faren for «det terapeutiske klasserommet». Flere av tekstene i antologien foreslår arbeidsmåter som kan minne om gruppeterapi. Mye fremstår både gjennomarbeidet og psykologifaglig forankret, og ikke minst fristende å bruke i undervisningssammenheng, men er det trygt å ta i bruk? Det reiser også spørsmålet om lærerne både er, og føler seg, kvalifisert for dette.

Anne Torild Klomsten skriver om Trondheimsprosjektet der et obligatorisk livsmestringsfag, Utdanning i psykisk helse (UPS), blir utprøvd og forsket på. Riktignok ledet av en psykiatrisk sykepleier, ikke en lærer. Til tross for en del positive funn finner prosjektet også at «gutter skårer signifikant høyere på psykiske plager sammenlignet med før UPS-prosjektet», særlig depresjon. Dette kan selvsagt tolkes på mange måter, og det kan ha positive konsekvenser at gutter blir mer bevisste på egen psykiske helse, men dette er funn man må ta på alvor, og skal vi undervise i livsmestring på en så direkte måte, må både lærere, elever og andre involverte kunne føle seg trygge på konsekvensene av opplegget. Det er viktig å understreke at disse utfordringene også blir fremhevet av Klomsten, men at min bekymring handler om alt det vi nå kan komme til å gjøre som viser seg å virke mot sin hensikt.

Nyttige innspill

Noen av bidragene har vært særlig givende å lese. Det første er Myskjas omtale av salutogenese som tilnærming, et perspektiv som vektlegger enkeltindividets opplevelse av sammenheng som sentralt for livsmestring. Han har fokus på konkrete øvelser for å regulere stress og oppmerksomhet, i det han omtaler som «mestringsmedisin». Tidvis grenser det kanskje mot en slik terapeutisk form som jeg har uttrykt skepsis til, men her er det likevel mye jeg tar med meg.

Det andre bidraget jeg vil trekke frem er Bjørn Grindes tekst om bevissthet. Gjennom enkle metaforer forklares sentrale biologiske prosesser innen evolusjonspsykologi og nevropsykologi. Denne kunnskapen kan bidra til å «påvirke de stimuli som bidrar til å forme hjernen», som ifølge Grinde er «nøkkelen til livsmestring». Man kan naturligvis spørre seg om elever kan bli for bevisste, og kanskje også for kritiske, noe som videre kan øke bekymring og stress, både for eget liv og samfunnet. Bevissthetsteknikkene er imidlertid knyttet til evnen til å trigge positive følelser og dempe negative, og det fremstår som nyttig hjelp til selvregulering.

Per Ingvar Haukelands økofilosofiske perspektiv viser hvordan natur og friluftsliv kan bidra i livsmestringsarbeidet. Mange elever har rett og slett ikke et nært forhold til natur og friluftsliv, og på samme måte som vi kan introdusere dem for kulturinstitusjoner som teater, konserter og forfattermøter og lar dem besøke politiske institusjoner og teknologi- og læringssentre i ulike fag, kan vi gi dem tilgang til steder der de får vekket bestemte interesser som kan bidra til livsmestring.

Hva nå?

Perspektiver på livsmestring i skolen har vært nyttig lesning for en som nå skal lære bort emnet. Jeg kan likevel ikke fri meg helt fra tanken om at det er fare for at elever, lærere og eksterne aktører har ulike forventninger til hva dette skal innebære, og at vi går inn i en periode med prøving og feiling, og uklare utfall. I en del av tekstene opplever jeg et gap mellom akademias teoretiske plan og skolehverdagen, og jeg har fremdeles mange spørsmål om hvordan livsmestring skal komme til uttrykk i fagene på et helt konkret nivå. På den annen side er det vel nettopp å fylle dette gapet som er lærerens profesjon, å tolke hvordan vi skal overføre forskningen til vår egen praksis. Der ligger jo også mye av den friheten vi gjerne vil ha. Jeg skulle likevel ønske at antologien kunne hjulpet oss mer konkret på vei.