Samfunnsforsker på flukt. Etterspill

Det er hyggelig at Håvard Friis Nilsen (HFN) avslutter sin anmeldelse av Stein Rokkan-biografien (Prosa 3/2019) med at boken tross alt gir et «vesentlig bidrag til å forstå flere sider ved en av våre sentrale samfunnsforskere». Men hvilke nye sider av Stein Rokkan synes HFN å ha lest seg frem til?

Jo, at Rokkan ikke var åpen om at faren hadde NS-sympatier under krigen. HFN griper tak i dette og psykologiserer seg frem til at Rokkan hele sitt liv må ha vært på flukt fra farens holdninger. HFN går enda lenger og ser for seg at Rokkan etter hvert må ha sett på historieprofessor Jens Arup Seip som den som kunne renvaske ham og gjøre ham stueren i Norge.

HFN skaper en klassisk historie om hvordan det fortrengte kan jage et menneske livet igjennom og prege dets gjøremål, og hvordan dette i stedet for forløsning (Seips anerkjennelse) fører til det motsatte.

Det finnes imidlertid ingen dokumentasjon på at Stein Rokkan var en slik person. Ingen som arbeidet sammen med ham eller kjente ham, oppfattet ham slik. Han mislikte sin far allerede fra tidlig ungdom og holdt ham på avstand slik han siden langt på vei gjorde med alle som distraherte ham i forskningen.

Enhver må selvsagt legge egen lesning til grunn for sine vurderinger. Et mål i min biografiskriving har i alle år vært å legge til rette alt tilgjengelig materiale på en slik måte at leseren så å si kan bli like kvalifisert som biografen, og slik kunne gi uttrykk for oppfatninger og vurderinger av den biografertes liv og virke. Enhver leser står selvsagt fritt i måten han eller hun velger å vektlegge sine inntrykk på. Men et ideelt krav til en anmelder må være at vedkommende har fått med seg den informasjon og de handlingstrådene boken inneholder. I Prosa 3/2019 mangler en slik innsiktsfull lesning.

HFNs tendensiøse sammenblanding av farens NS-sympatier og sønnens forhold til Jens Arup Seip krever en kortfattet faktabakgrunn (tydelig tegnet i materialet og biografien):

Allerede høsten 1951 ble Rokkan, av Arne Næss, gjort oppmerksom på Seips arbeider. Vårsemesteret 1952 holdt Rokkan forelesninger i politisk idéhistorie og la opp pensumliste i samråd med Seip. I de neste årene hadde de to jevnlig kontakt, og de møttes til seminarer og forelesninger. Seip ivret for at Rokkan skulle få det første dosenturet i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo (1956, uten å lykkes), de to utvekslet bøker og kommenterte hverandres artikler. De ga gjensidig uttrykk for respekt og faglig beundring, men gikk heller ikke av veien for krass kritikk. Da Rokkan (1966) syntes Seip i sin bok (1963) hadde gitt en altfor enkel fremstilling av de politiske partienes utvikling og dermed funnet sin plass mellom les terribles simplificateurs, repliserte Seip at Rokkan i sine arbeider i stor grad også hadde måttet forenkle og således også opptre som simplificateur.

Da Rokkan i 1970 utga en artikkelsamling med et utvalg artikler publisert på 1960-tallet, sendte han straks et eksemplar til Seip, som svarte at det var en glede å se så mange av Rokkans avhandlinger samlet, og som fortsatte: «Du [Rokkan] er alltid insiterende [sic] å lese, også for en historiker, og også når motforestillinger melder seg – hva de jo gjør.» To år senere skrev Seip: «Jeg har som du [Rokkan] vet lenge vært opptatt av dine teorier, som jeg – siden et seminar vi hadde her [Historisk institutt, UiO] for noen tid siden, ser på ikke uten skepsis.»

I juni 1974 møttes så de to på en nordisk metodekonferanse på Røros, en begivenhet og konfrontasjon som det har gått gjetord om, og der det i en uviss akademikertradisjon heter seg at Seip i denne duellen så å si tok livet av Rokkan. (Det siste spiller også på at Rokkan på vei hjem fra Røros til Bergen fikk sitt første hjerteinfarkt, og aldri helsemessig helt kom til hektene igjen. Han døde i 1979.)

Røros-møtet blir av HFN tolket og utlagt på en måte som gjør det hele nærmest til en farse med følgende ingredienser: Helt siden studietiden har Rokkan beundret Seip, og til tross for at Rokkan innen samfunnsforskningen etter hvert fikk et internasjonalt navn, higet han etter å innta Seips ledende rolle som fortolker av norsk historie. En slik rolle ville endelig ha frigjort Rokkan fra det NS-spøkelset som angivelig hadde ridd ham hele livet. Og Seip satt med nøkkelen til en slik frigjøring. Så kommer farsens peripeti: Seip reiste seg på Røros-konferansen, «satte foten ned», som det heter i anmeldelsen, og la ut om hvordan han nå tok et oppgjør med Rokkan, blant annet ved å karakterisere Rokkans metoder som modellenes tyranni. Dette må for Rokkan i HFNs tolkning ha kjentes som et kraftig «lyskespark», og Rokkans svar om at det kanskje kunne være nyttig å underkaste seg et kortvarig modelltyranni for å unngå det langt mer alvorlige detaljenes tyranni, blir bare ansett som et slag i luften. Og dagen etter fikk Rokkan «dessverre tilfeldigvis hjerteinfarkt».

Denne tabloide fremstillingen mangler så mye at det er fristende bare å si: Les biografien. Men for nå bare å peke på noen få punkter:

Før innlegget på Røros (1974) uttalte Seip at det han ville kommentere, nok dreide seg om et delvis tilbakelagt stadium i Rokkans tenkning, men tidligere arbeider var interessante fra et vitenskapshistorisk synspunkt. Seip kom sågar med enda et forbehold, idet han sa: «Min fremstilling kan sees på som et oppgjør med Stein Rokkans teorier. Den er også et oppgjør med meg selv.»

HFNs fremstilling motsies av kildene. Den yter hverken Rokkan eller Seip rettferdighet og gjør dem begge mindre som forskere og mennesker. Det fortjener ingen av dem.

Les svar fra Håvard Friis Nilsen her.