Forfatter Arild Stubhaug kaller min anmeldelse av hans biografi om Stein Rokkan «tendensiøs», «tabloid», «psykologiserende» og «en farse», uten på noe punkt å diskutere det substansielle i min kritikk. Noen feil påviser han ikke, det dreier som smaksvalg og irritasjon over min lesning.

Stubhaug er matematiker og har tidligere skrevet flere biografier om matematikere, bl.a. den prisbelønte om 1800-tallsmatematikeren Nils Henrik Abel.  Med Rokkan-biografien har han begitt seg inn på det 20. århundrets samfunnsforskning for første gang.

Man merker boken igjennom mangel på vilje til å sette Rokkans liv og forskning i kontekst, og til å vurdere hans bidrag og varige betydning. Leseren blir servert funn fra arkiver og referat fra brev, reiser og foredrag uten en tydelig stemme som vurderer styrker og svakheter i de ulike bidrag, eller gir nøkler til å forstå Rokkans prosjekt sammenlignet med andre mulige prosjekt i samfunnsforskningen.

Stubhaug later ikke til å ønske å diskutere den nyhet han fremlegger, at Rokkan var NS-barn. Det nevnes, men legges til side. Biografen viser mindre vilje til å drøfte makt, politikk og sosiale konflikter enn Rokkan selv.

Som eksempel på et møte som i boken er en kort episode, men som i Rokkans liv kan ha hatt større betydning, ga jeg en tolkning av den faglige duellen med Seip i 1974. Jeg påpeker at for Rokkan kan Seips anklage om modelltyranni ha vært opplevd som en hard avvisning. At NS-barn ofte opplevde avvisninger og kunne ta det hardt er ikke noen «psykologisering» men en sosial kjensgjerning. Slike vurderinger glimrer med sitt fravær i boken, men Stubhaug reagerer sterkt på min tekst.

Mens min tekst er en kritisk men oppriktig lesning av hans bok, er hans innlegg en raljering over mitt, som vris på usaklig vis. Det finnes ikke en tøddel «freudianisme» eller henvisning til «ubevisste drifter» i min artikkel, så når Stubhaug påstår slikt viser det at han enten skaper en stråmann eller overfortolker der han ellers er forsiktig med nettopp det.

Stubhaug hevder at hans ideal som biograf er «å legge til rette alt tilgjengelig materiale (sic) så leseren så å si kan bli like kvalifisert som biografen, og slik kunne gi uttrykk for oppfatninger og vurderinger av den biografertes liv og virke.» Han vil altså overlate til leseren å tolke. Da kan man lure på hva han hisser seg opp over, det er jo akkurat det jeg har gjort.

Om han ikke vil ta ansvar for tolkningene men la dem være opp til leseren, er det pussig når han i neste omgang skriver lange innlegg om at tolkningen ikke er slik han ønsker.  Men mer alvorlig er det at et slikt stilideal er nettopp hva jeg kritiserte, fordi jeg mener det er et umulig ideal.

En biograf kan ikke gi leseren «alt tilgjengelig materiale», det vil sprenge rammene for boka, og selv om han skulle kunne laste opp alt materiale han finner, skriver ikke fortellingen seg selv. En forfatter må velge, sette i kontekst og vurdere underveis, og det er her Rokkan-boken svikter. Rokkan fanges i det detaljenes tyranni han selv advarte mot. At en anmelder påpeker det er ikke mer enn en forfatter må tåle.

Les Arild Stubhaugs svar på dette innlegget her.

Les Arild Stubhaugs første innlegg her.