Leserinnlegg fra Svein Hammer:
Jeg er bokanmelder, og får ofte høre at jeg leser andres bøker presist og etterrettelig. Det legger jeg stor vekt på, for: Det er ingen god følelse å se at boka en er stolt av, blir framstilt på feilaktig vis. Ekstra viktig er dette fordi forfatterskapet for de fleste av oss er et stort løft, som krever mye arbeid – og gjerne ender med færre omtaler enn vi hadde håpet.
Av den grunn gledet jeg meg veldig til å lese hva Prosa 1/2019 hadde å melde om den grønne litteraturen, i artikkelen «Den ukrivelige virkeligheten» av Gunn Hild Lem. Det ble dessverre en nedtur. Framtidens Norge er framstilt feil, på en helt grunnleggende måte.
«Vekst/vern-elven er Hammers egen visjon» påstås det. Nei, overhode ikke. Det er faktisk helt motsatt. Boka er skrevet med sikte på å kritisere og åpne en vei bort fra vekst/vern-elva, eller det vi med faglige termer gjerne omtaler som økologisk modernisering. Dette er nemlig vår tids dominerende løsningsspor – det rommet AP, Høyre og omtrent alle andre politikere og fagfolk tenker innenfor, når de søker løsninger på miljøproblemene.
Mitt prosjekt er å undersøke muligheten for et mer radikalt grønt rom, der vi tenker politikken og former løsninger langs et mer økologisk, vekstkritisk spor enn hva Norge og verden klarer per nå – men; uten å bli så radikale at ingen bryr seg om hva en sier. Det at jeg på dette viset forsøker å være kritisk uten å skrive meg ut av diskusjonen, medfører at teksten i sin helhet er nedtonet og reflektert i formen. Boka er skrevet langsomt, og er ikke ment for kjapp lesing. Det er en tekst leseren bør dvele ved, la seg synke inn i.
Alle som har anmeldt den, alle leserne som har gitt tilbakemelding, har forstått dette. Men i Prosa blir det feil, og det føles ikke så veldig greit.
Framtidens Norge er en forlengelse av Fra evig vekst til grønn politikk. Gjennom disse to bøkene har jeg forsøkt å etablere en særpreget, grønn stemme. Alle som bare vil at alt skal løses ved å gå rett fram og gjøre det rette, burde tenke over at politikerne prater med styrke om det grønne skiftet, samtidig som de sier ja til oljeboring i nordområdene og gruveavfall i norske fjorder. Det vi er i berøring med her, er mer vidtfavnende og komplekst enn handlingene i seg selv.
Bøkene mine tilbyr økt forståelse av den grønne tankens rom. De forteller at et genuint grønt skifte vil betinge at vi justerer hvordan vi tenker, at vi kanaliserer samfunnets tenkemåte i en annerledes retning. Jeg har brukt fem år på å skrive meg inn i dette rommet og alle dimensjonene og nyansene det er så fullt av. Den som ikke forstår hvor viktig dette er, ser kanskje heller ikke hvorfor en bør ta seg tid til å stanse opp, tenke og reflektere underveis i leseprosessen?
