Folk har sine grunner

Bjørn Stærk har endret mening og meningsfellesskap en rekke ganger. I 2000-årene var han høyrepopulistisk blogger, i dag er han medlem i MDG. Det er et godt utgangspunkt for å skrive om temaet som har resultert i boken Ingen tenker alene. En bok om å skifte mening.

Da Stærk leste Anders Behring Breiviks manifest i 2011, frøs han til da han kjente igjen skribentene og nettstedene terroristen oppga som inspirasjoner og siterte fra; de hadde en gang hengt i samme nettmiljø. Han og Breivik gikk helt ulike veier senere, mens andre som vanket i samme nettmiljø, har endt opp helt andre steder igjen. Hva er det som staker ut kursen for disse reisene?

For å svare på det forteller han historiene til personer som har hatt drastiske meningsendringer, fordi vi først og fremst må se folks verdensbilder fra deres egen synsvinkel. Vi bør ikke møte meninger vi ikke liker eller forstår, med avsky, eller avskrive andre som dumme. Folk har sine grunner, mener Stærk.

I første kapittel møter vi NRKs tidligere Midtøsten-korrespondent Sidsel Wold, som gikk fra å være hardbarka Israel-venn til i dag å være svært kritisk til Israels behandling av palestinerne. Wold, som før hadde bodd i Israel og jobbet på kibbutzer, måtte for å få jobben i NRK dra til de palestinske områdene for å øke sin kompetanse. Palestinere hun møtte, fortalte om overgrepene de ble utsatt for, og hun så med egne øyne mennesker som var skutt av israelske skarpskyttere. Hun kunne ikke lenger benekte at det hun hadde hørt om fra sine meningsmotstandere, var sant. De tjue foregående årene med krasse motargumenter fra dem hadde ikke hatt effekt. Klart det, sier Stærk. Man endrer ikke mening av fordømmelse, men førstehåndserfaring er vanskelig å fornekte. I dag synes Wold det vi kan kalle Israel-siden, er like frustrerende å snakke med som hun syntes Palestina-siden var i sin tid. Det er visst ikke lettere å forstå dem på den andre siden selv om man har vært der selv.

I boka møter vi også Tania Michelet, datter av forfatteren Jon Michelet, som vokste opp i en dedikert AKP (m-l)-familie. Hun brøt gradvis med det hun opplevde som et strengt og lukka miljø. I dag er hun sterkt troende kristen og aktiv i Åpen folkekirke. Vi hører også historien til tidligere KrFU-leder Emil André Erstad om hvordan han gikk fra å være svært kristenkonservativ og kategorisk imot abort og homofili til å bli homovennlig, liberal kristen.

Intervjuene med folk som har hatt en drastisk meningsendring, er et bra grep fordi det gir dybde og forståelse på et annet nivå enn teoretisering kan. Med dette gir boka interessante kvalitative bidrag til feltet.

Stærk presenterer vanlige oppfatninger av hvordan mennesker former sine meninger, blant annet at folk flest er lettlurte, at vi er dypt irrasjonelle, og at diskusjoner er nyttesløse. Han sier at disse påstandene ikke er helt feil, men at de «misforstår den sosiale siden av meninger». Meninger følger ofte med på kjøpet når man går inn i nye miljøer. Derfor: «Løsningen er ikke å tenke bedre alene, men å finne bedre grupper å tenke sammen med.»

Forfatteren argumenterer mot at det er så viktig å «tenke selv» og følge sin egen fornuft. Det kan til og med og med være direkte dumt å for eksempel ikke tro på klimaforskerne. Vi tenker best i grupper hvor flere deltar med sine perspektiver. Hvordan man kan finne de gode gruppene, er litt uklart, men det sentrale med dem er at det må finnes en åpenhet der som gjør at det ikke er flaut å endre mening. De som tilhører gruppa, bør ha ulik praktisk erfaring og litt ulike meninger, uten at de spriker for mye. Dette, understreker han, må ikke forveksles med en «idéenes markedsplass», som «ytringsfrihetsliberalister» ofte forfekter.

Et svakt punkt i boka handler om påvirkningens makt. Stærk viser til forskning som viser at effekten av påvirkning, som reklame i amerikanske valgkamper, er omtrent null. Man kan påvirkes, skriver Stærk, men bare på sine egne premisser. Det er greit nok at en milliardær neppe lar seg friste av Rødt, men hva med dem som ikke har så klare utgangspunkter, kan ikke de påvirkes?

Forfatteren er heller ikke så bekymret for sosiale mediers påvirkning på oss. Disse refleksjonene fremstår litt naive og kontekstblinde. Markedsføring mot barn og unge er i noen tilfeller forbudt, og påvirkning er en milliardindustri. Er det ikke en grunn til det? Vel, sier Stærk, slikt påvirkningsarbeid kan ha en effekt, men bare kortvarig. Det å skape sterk følelse av frykt før en valgkamp, for eksempel, kan vippe valgresultatet, men det gir ingen varige og dype endringer. Men kan ikke mange små dytt, som de kortvarige påvirkningene er, være små steg på veien til den varige endringen? Var det ikke litt slik det var for ham selv, med musesteg fra ytre høyre til MDG?

I underkapittelet «Mennesker er ikke godtroende» siteres psykologen Hugo Mercier fra boka Not born Yesterday (2020): «selv Hitler hadde begrenset evne til å forme tyskernes meninger» og «fulgte opinionen mer enn han formet den». Massene hengir seg ikke til kollektivet, og massesuggesjon og hjernevasking er ikke mulig. Men hvem formet da opinionen i Nazi-Tyskland? Stærk skriver: «Verdensbildet som får pogromer […] eller folkemord til å fremstå riktig for folk, er irrasjonelt, men sitter dypt og lar seg ikke skape gjennom kortvarige propagandakampanjer.» Mercier igjen: «Intuisjonen kommer først, begrunnelsen etterpå.» Men hvorfor føler vi som vi føler, hvor kommer intuisjonen fra?

Kronikklange kommentarer på Facebook har ingen nytte, sier Stærk, samtidig som Trump og Musk spammer ned sosiale medier. Man endrer mening om man selv vil, på sin egen måte. Løsningen Stærk skisserer, er innoverretta: «Det viktigste er hva vi gjør med oss selv og gruppene vi velger å tilhøre». Samtidig som han argumenterer mot at vi er så rasjonelle når vi skal endre mening, stiller han store krav til enkeltmennesket i denne setningen. Det er kanskje ikke så mange som tenker at de aktivt bestemmer seg for å tilhøre en gruppe, sammenlignet med de som bare gjør det. Og er det ikke paradoksalt å fremheve det sosiale som så viktig, samtidig som det sosiale ikke kan gi noen løsning, annet enn for de som selv oppsøker det?

Er det ingenting å gjøre med at et økende antall mennesker i vestlige land aksepterer hat mot minoriteter og omfavner autoritære ledere?

Jeg savner at diskusjonen løftes opp på et større nivå. Tankene mine vandrer til boka What white people can do next. From allyship to coalition (2021) av den irske forfatteren og feministen Emma Dabiri, hvor hun forteller om hvordan svarte arbeidere i Sørstatene gikk frem for å få de hvite arbeiderne til å organisere seg sammen med dem. De godtok at de hvite arbeiderne brukte det rasistiske sørstatsflagget, da de innså at de ville nekte å bli med hvis ikke. De jobbet i fellesskap og ble kjent. Etter en stund besluttet de hvite arbeiderne selv å slutte å bruke flagget. De var endret. Noen slike eksempler kunne vist at Stærks syn på meningsendring faktisk rommer muligheten for endring i stor skala.

Stærk gaper over mye. Det gjør strukturen litt rotete og gjentakende. Boka hevdes å basere seg på en mangfoldig forskningslitteratur, men det er ingen grundig gjennomgang av forskningen på området. Det kan virke litt som om forfatteren plukker det som passer for å underbygge konklusjonene, som er litt bastante. Stærk er utdannet innen IT og jobber som programmerer, og har slik sett ingen fagbakgrunn på feltet. Det er viktig å merke seg at han skriver og konkluderer ut fra egne erfaringer. Boka er uansett et verdifullt og godt tilskudd til litteraturen på feltet.

Det er bra å få løfta opp hvor mye det sosiale har å si for våre meninger. Vi må lære oss å være åpne for at vi kan ta feil, og oppsøke det Stærk kaller «den gode uroen». Hvis noe skurrer i deg i møte med noe, utforsk det.

Som han skriver: «Lurt blir vi stadig vekk, men problemet vårt er oftere at vi lukker oss for nye idéer og perspektiver, enn at vi er for åpne.»