Demokratiet er vårt

I løpet av de første månedene av 2025 har temaet for boken Makta er vår. Politikk og påvirkning i det norske demokratiet blitt betydelig mer aktuelt. Med Donald Trump tilbake som president har det amerikanske demokratiet blitt satt på prøve gjennom hans tvetydige uttalelser om valg og domstoler, samt Elon Musks merkverdige rolle som «etatsleder» utenfor staten og uten formell myndighet. Det amerikanske demokratiet knaker i sammenføyningene.

Makta er vår, skrevet av kommunikasjonssjefene Thea Joramo Lysne (Tankesmien Agenda) og Ida Helene Rosenqvist (Politihøgskolen), er derfor viktig. Internasjonalt har det, som forfatterne skriver, vært et tilbakeslag for demokratier, og de trues gjerne innenfra av ledere med autoritære trekk. De underliggende spørsmålene i boken er derfor: Hvordan fungerer det norske demokratiet? Og: Hvor solid er demokratiet vårt i møte med antidemokratiske strømninger?

Boken tar sikte på å være en slags innføringsbok i det norske politiske systemet, men det er noe uklart hvem som er målgruppen. Er den ment som en innføringsbok for studenter eller for de med allerede store kunnskaper om det politiske systemet? Mange vil nok finne deler av boken vel lett, selv om den også har flere styrker. Blant annet er formen god ved at den blander formidling av tradisjonell statsvitenskapelig og historisk fagkunnskap med praktisk erfaring fra informanter og aktører innen politikk og organisasjonsliv.

Særlig bokens siste del om deltagelse i demokratiet er god. Her kombineres politisk historie med praktiske eksempler og intervjuer med politikere, akademikere og lobbyister. Forfatterne tar for seg aktuelle debatter om velgernes innflytelse på partienes nominasjoner, lobby- og PR-makt og medienes rolle. Særlig nyansert skriver forfatterne om lobbyismen, som tross sitt noe negative rykte er en viktig del av demokratiet både formelt (for eksempel trepartssamarbeidet i arbeidslivet) og gjennom mer uformelle kanaler. Den organiserte lobbyismen bidrar som regel til bedre prosesser og mer kunnskap i aktuelle saker. De utskjelte PR-byråene er på sin side mindre viktige enn statusen skulle tilsi. Dette understreker en av informantene i boken, tidligere stortingsrepresentant og Venstre-leder Trine Skei Grande: Hun oppgir for eksempel å ha blitt kontaktet av PR-byråer bare tre ganger gjennom sine 15 år som folkevalgt på nasjonalt nivå. Vanlige borgere og organisasjoner ble hun derimot kontaktet av ukentlig, om ikke daglig.

Slike gode poenger til tross: En av flere blindsoner i boken, særlig i delen om demokratisk deltagelse, er det skjeve utvalget av informanter. Politikeren lengst til høyre blant dem er Høyres Bent Høie, og han er som kjent ikke veldig langt til høyre. Her er ingen til høyre i Høyre eller FrP representert.

Den første delen om det norske demokratiets byggesteiner er den svakeste. Her beskrives Grunnloven og funksjonsdelingen i det norske politiske systemet mellom kommunene, Stortinget, regjeringen og domstolene, samt hvordan lover og statsbudsjettet blir til. Stilen her er ganske oppramsende. Siden rammene for politikken er demokratiets viktigste bestanddeler, som forfatterne kaller det, burde dette vært viet mer kritisk oppmerksomhet. Ikke minst fordi det nettopp er demokratiets konstitusjonelle rammeverk Trump utfordrer i USA og Orbán delvis har avviklet i Ungarn.

Særlig mangelfulle er utlegningene om Grunnloven. I Norge har de formelle rammene for styringen av landet vært preget av uskrevne regler, såkalt konstitusjonell sedvanerett. Men de siste tjue årene er Grunnloven blitt et viktigere dokument i takt med at den er blitt oppdatert og fornyet på mange områder. Forfatterne burde utbrodert den norske grunnlovstradisjonen og vår konstitusjonelle utvikling, hvor Grunnloven har vært mer et nasjonalt symbol enn et kraftig styringsredskap.

Dessuten er Grunnloven de senere årene blitt gjenstand for en viss aktivisme. Dels gjennom stadig flere velferdsrettigheter i Grunnloven, dels gjennom det som kalles rettsliggjøring av politikken. Spørsmål som i utgangspunktet er politiske, blir blant annet gjort til spørsmål for domstolene fordi nyere og uklare bestemmelser i Grunnloven åpner for det. Dette innskrenker det frie ordskiftet og legitime beslutninger.

Rettsliggjøring er kanskje et av de viktigste utviklingstrekkene i det norske politiske systemet siden 1990-årene og kan bidra til å svekke demokratiets legitimitet og funksjon. I dag heter det for eksempel i paragraf 110 at «Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring» og i 112 at «Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten». Hvordan det skal skje i praksis, er ikke helt åpenbart, og bestemmelsene var grunnlaget for at miljøorganisasjonene Greenpeace og Natur og Ungdom saksøkte staten for å bryte Grunnloven ved å gi nye tillatelser til oljeutvinning i Arktis.

Dette er bare en av mange debatter om demokratiske utviklingstrekk som burde vært tematisert. Og eksemplene er tallrike, som at Erna Solbergs regjering ifølge koronakommisjonen faktisk brøt Grunnloven da de stengte ned landet i mars 2020 (det motsatte av rettsliggjøring) eller debatten om gradvis suverenitetsavståelse til EU gjennom EØS-avtalen uten grunnlovsendringer. En bok som har ambisjoner om å ta for seg utfordringene for demokratiet, burde problematisert slike spørsmål.

En annen betydelig svakhet er kapittelet om hvordan statsbudsjettet blir til, som er svært overfladisk, litt som en oppskrift: Slik lages statsbudsjett. Akkurat her kunne det gjort seg med informanter, for eksempel tidligere statsråder. De kunne opplyst om budsjettprosessenes mer uformelle side. For selv om budsjettprosessen er formell, er den preget av mye uformell tautrekking mellom ulike interesser i partiene, regjeringen og embetsverket. Den økonomiske utviklingen både i norsk økonomi og globalt har også mye å si og legger premissene for budsjettet. Forfatterne overdriver betydningen av handlingsregelen, som som ikke er en bindende regel, slik boken gir inntrykk av.

Når det gjelder norsk finanspolitikk, er imidlertid ikke forfatterne alene om ha en blindsone om den norske pengerikeligheten gjennom oljefondet, som gjør våre budsjettprosesser til noe ganske annet enn i land vi ligner. Etter min vurdering er det ikke mulig å si noe fornuftig om norske budsjettprosesser uten å sette oljerikdommen i perspektiv, for i år kommer nesten hver fjerde krone på statsbudsjettet fra oljefondet. Oljepengene gjør i realiteten at norske politikere er fri for en del problemstillinger som andre land har, fordi vi har minimalt med statsgjeld og ikke må foreta like tøffe prioriteringer som for eksempel våre nordiske naboer. Dette burde vært utbrodert. Det samme gjelder at arbeidet med budsjettet vil se forskjellig ut med ulike regjeringskonstellasjoner og den parlamentariske situasjonen i Stortinget. De siste tjue årene har vi hatt ganske avklarte flertall i Stortinget, enten på rødgrønn eller borgerlig side. Den parlamentariske situasjonen kan endre seg, og hvilke flertall som fins, er helt avgjørende for hvordan budsjettprosessen blir, men det er ikke nevnt i boken.

Alt i alt er Makta er vår en grei innføring i det norske politiske systemet, men forfatterne har hatt vel mange blindsoner i arbeidet med den.

Les forfatternes svar på kritikken.