Økologisk økonomi uten økologi og med fint lite økonomi

Både lokalt og globalt sliter menneskeheten med uvettig bruk av ressurser og prosesser som ikke er forenlig med en bærekraftig samfunnsutvikling eller en sunn natur. Det er på sin plass med en systemkritisk analyse av hvordan vi organiserer økonomien og hvordan økonomi og økologi påvirker hverandre. Dersom en kunne etablere alternative prinsipper for økonomiens virkemåte slik at miljømessige behov og sosiale ulikheter kunne håndteres på en god måte, ville det vært uvurderlig.

For å få til dette må representanter for ulike vitenskaper og fag samarbeide, lære av hverandre og i fellesskap utvikle ikke bare teorier om hvordan verden fungerer, men også realistiske visjoner, eller utopier, om hvordan verden kan se ut om vi setter oss høye nok mål og samarbeider om å oppnå dem. Utopier har både en oppdragende og en klargjørende effekt. De forteller hva vi kan oppnå og hvordan vi bør handle for å oppnå dette, selv om det kanskje ikke er i vår umiddelbare interesse.

Dette er et syn på vitenskapens og økonomiens rolle i samfunnet som jeg helhjertet deler. Det er også en kortfattet oppsummering av premissene for Ove Jakobsens bok Økologisk økonomi. Det er derfor så synd at boken kun demonstrerer at Jakobsen har lite kunnskap om både økologi og økonomi.

Trivielle ideer

Boken har fire deler. Del 1 består av to tynne metodekapitler på totalt 11 sider. Siden metode og metodekritikk er viktige deler av fundamentet for boken, ville det vært naturlig med en grundig diskusjon av metoden. Det man får er noen påstander om hvordan vitenskap fungerer og hvordan den bør fungere. Det vi ifølge Jakobsen trenger, er transdisiplinær forskning. Det eneste vi får vite om transdisiplinær vitenskap er at det er interdisiplinær forskning som også trekker med seg praksis og kunst/kultur. En god del av sidene er fylt opp med trivielle figurer som skal illustrere enda mer trivielle ideer. Figurene er av den typen en gjerne forbinder med powerpoint-presentasjoner gitt av ledelseskonsulenter.

Del 2 «stiller spørsmål ved sammenhengene mellom dagens utfordringer og markedsøkonomi som økonomisk system». Her er det nødvendig at jeg skriver litt om meg selv for å klargjøre mitt perspektiv på Jakobsens analyse.

Undertegnede er samfunnsøkonom med doktorgrad i miljø- og ressursøkonomi fra 2000. Siden har jeg arbeidet med integrasjon av naturvitenskapelige og økonomiske modeller. Jeg har samarbeidet med meteorologer, oseanografer, fysikere, etologer og økologer og mottatt input fra mange andre vitenskaper. Dette har resultert i arbeider der jeg analyserer bl.a. fiskerier, klima, eutrofiering, darwinistisk evolusjon og hierarkisk atferd hos domestiserte griser. Kort sagt, jeg er en økologisk økonom, og jeg er ikke alene.

Siden Colin Clark publiserte klassikeren Mathematical Bioeconomics i 1975, har det vært umulig for en økonom å uttale seg om forvaltning av økologiske ressurser uten å basere analysen på en solid forståelse av økologiske systemer og deres dynamiske egenskaper. Økologisk økonomi slik det praktiseres på økonomiinstitutter over hele kloden er i høyeste grad et levende fagfelt som for lengst har internalisert mye av den kritikken en tidligere rettet mot økonomifaget. At Jakobsen og en del andre kommentatorer ikke har fått med seg denne endringen er beklagelig, men siden lærelysten ser ut til å være begrenset, er det lite å gjøre med.

Men rett skal være rett. De færreste økologiske økonomer, meg selv inkludert, forsker mye sammen med poeter. Dette er muligens en transdisiplinær begrensning i kvaliteten av vårt arbeid, og kanskje min egen forskning på effekten av maskevidde i torskefiskerier hadde hatt godt av litt poetisk input. Det kan være verdt et forsøk.

Dårlig fundert kritikk

Jeg mener ikke på noen som helst måte at økonomifaget er hevet over kritikk. En relevant kritikk hadde vært å påpeke at vi ikke har klart å bidra til at viktige problemer har blitt løst. Det er lenge siden man i grove trekk visste hvordan en burde løse klimakrisen, men mitt fag har likevel ikke klart å få gjennomslag for en internasjonal karbonskatt og mangler en klar formening om hvordan man skal overbevise verden om at en slik skatt bør gjennomføres.

Det er på denne bakgrunn at del 2 i Jakobsens bok gjør meg nokså irritert. Det er ingenting i Jakobsens beskrivelse av økonomifaget som indikerer at han har forstått noe som helst av hvordan man der analyserer naturressurser. Det er faktisk intet tegn på at han engang har forsøkt. Han kaster ut den ene feilaktige observasjonen om samfunnsøkonomifaget etter den andre og siterer, så langt jeg kan se, ingen økonomisk litteratur. Han siterer riktig nok en masse kritikere av samfunnsøkonomi, men det virker nå litt amatørmessig å skrive 100 sider om hvor feilaktig samfunnsøkonomien er uten å demonstrere at man faktisk skjønner noe av den.

Begrepsforvirringen hos Jakobsen er i denne sammenheng uheldig. Begrepene kapitalisme, markedsøkonomi og samfunnsøkonomi brukes tilnærmet synonymt. Det første er en måte å organisere produksjon på, det andre er en måte å organisere handel på og det tredje er et fag som, blant annet, studerer de to første fenomenene fra både normative og positive perspektiver.

Etter å ha gitt dagens økonomi og økonomifag en uinformert skyllebøtte, beskriver Jakobsen det teoretiske grunnlaget for en alternativ økonomi. Her ramser han opp en mengde ideologier og tenkere som blandes sammen nokså ukritisk. Det vil gå for langt å gjengi denne lapskausen i detalj, men det eneste faglige økologiske utsagn jeg har klart å finne, er dette, på side 133 i kapittel 7: I en bok fra 1909 (!) viser anarkisten og zoologen Pjotr Kropotkin hvordan evolusjonen er forankret i samarbeid mer enn i konkurranse. Men hadde Jakobsen hatt noe som helst greie på økologi og evolusjon, ville han visst at et nesten samstemt biologifag anser konkurranse som den viktigste driveren i evolusjonen og er meget skeptisk til tanken om at evolusjon kan drives frem av samarbeid.

Skisse til utopi

Del 3 er kanskje noe av det merkeligste jeg har lest. En mildt sagt eklektisk gruppe tenkere får sin biografi og sine ideer presentert. Førstemann på lista er Rudolf Steiner! På dette følger relevante tenkere som Amartya Sen og Naomi Klein, men også noen merkelige innslag som eksponenter for buddhistisk økonomi, entropibevisst miljøpolitikk og økonomi innenfor en holistisk virkelighetsoppfattelse. Alle disse tenkerne blir presentert gjennom fem kapitler, med i snitt åtte tenkere per kapittel. Deres ideer blir så oppsummert og syntetisert på én til to sider, noe som i seg selv fremstår som snodig. Hvorfor lage et stort nummer av alle disse tenkerne når deres bidrag kan sauses sammen på et par intetsigende sider?

I bokens fjerde og siste del skal ideene settes ut i praksis i en lærerik utopi som viser oss kraften i Jakobsens tankeverden. Det han presenterer er en skisse til en utopi. Etter at man har lest 194 sider med tekst som skal lede frem til dette, virker det nesten fornærmende at forfatteren bruker bare 15 sider på selve utopien. Det vi får er en liste over gode hensikter og mer eller mindre godt funderte organisasjonsformer. Det er vel utopiens natur, men det virker klart utilfredsstillende. Hadde han i det minste presentert en grundig utarbeidet utopi med en realistisk diskusjon av problemene med implementering, kunne boken kanskje vært et bidrag av betydning, men dette får vi altså ikke.

Det lille vi får er veldig flytende. Jakobsen er for eksempel glad i desentraliserte nettverk av folk og bedrifter. Han er lite spesifikk på hvordan slike nettverk skal organiseres og hvordan de skal kommunisere med hverandre. Hans forestilling om at slike nettverk på en eller annen måte vil bidra til løsningen på globale miljøproblemer gjennom «sokratisk dialog, open space, refleksiv dialog og ulike varianter av ‘world café’», virker håpløst naiv. Enda verre er det at selv om en godtar alle Jakobsens anbefalinger, så vil en slik total transformasjon av samfunnet ta lang tid. Dette er tid vi ikke har. Vi har kanskje 20–30 år på oss før klimaendringene har ført til uopprettelig skade på samfunn og natur. Frem til den tid er vi nødt til å basere oss på at dagens markedsøkonomi setter premissene for de løsningene vi eventuelt finner.

Pseudofaglige fraser

Også rent håndverksmessig er boken mangelfull. Formålet skal være, i det minste delvis, å påvirke forskningen til å endre hvordan hensynet til økologi og økonomi vektes i forsking og samfunnsorganisering. Men om ambisjonen for denne boken har vært at den skal ha forskningsmessige kvaliteter, så burde den, som et minimum, ha et stikkordregister. Jeg forventer i grunnen også at underkapitler er nummererte. Flere steder i boken står det fraser som «studier viser at …» og «forskning viser at …» uten at disse studiene er referert, noe som gjør frasene verdiløse hvis hensikten er å underbygge viktige argumenter. Boken minner meg i stil og presentasjonsform om den typen pseudofaglige lærebøker i ledelsesteori en finner på flyplasser.

Les svar fra forfatter Ove Jakobsen her.