Ahistorisk, sneversynt og ideologisk

Formen kan gjerne være assosiativ og personlig, men man slipper ikke unna krav om refleksjon, presentasjon av ulike syn og saklig argumentasjon. Hovedidéen er allikevel klar: Essayet er et fordekt angrep på Bjarte Brulands bok Holocaust i Norge.

Fire bøker med tema krig og okkupasjon omtales under den underlige tittelen «En øvelse i ansvarsfraskrivelse?». En bok blir vurdert ut fra Hems egen «mal». Ifølge Hem våknet det norske folk i 1995 opp til ny erkjennelse om ansvaret for jødeforfølgelsene i Norge. Oppvåkningen tok tid: «Mer enn femti år etter» verdenskrigens slutt resulterte det i en ny erkjennelse og at det ble tatt et oppgjør med nordmenns delaktighet i holocaust. Det er uklart hva som menes med dette. Skjedde det i forbindelse med at Skarpnes-utvalget leverte en delt innstilling i 1997, i forbindelse med at St.prp. nr. 82 ble fremmet i 1998, eller i forbindelse med sluttbehandlingen i 1999? Begynte oppvåkningen med Westlies artikkelserie i 1995? Hem antyder at det «moralske imperativ» knesatt av mindretallet inngikk som ett av premissene for det moralske oppgjøret.

MORALSK OPPGJØR

Utvalgets betydning dras vel langt. Det la grunnlaget for et historisk og moralsk oppgjør med det norske samfunnets behandling av den økonomiske likvidasjonen den jødiske minoriteten ble utsatt for under andre verdenskrig, men neppe grunnlaget for et nasjonalt oppgjør om nordmenns delaktighet.

Hem feller dommer over bøkene til Hans Fredrik Dahl, Bodil Stenseth og Herman Willis, uten å vise rødt kort til forfatterne. Ingen av disse forholder seg til «den norske debatten», og alle slipper unna spørsmålet om ansvarsfraskrivelse. Omtalene fungerer som lokkefugler for større vilt. Tesen om «en øvelse i ansvarsfraskrivelse» er reservert for Bjarte Brulands Holocaust i Norge.

Hem kritiserer Bruland på tre punkter. Han liker ikke uttrykket «inndragning av eiendom» (boken bruker betegnelsen «økonomisk likvidasjon»), han mener boken blir dårligere av å kritisere Michelets bok på flere punkter, og en angivelig kritikk av Søbyes opplysninger om NS’ statistiske kontor ansees som uholdbar. Leseren blir imidlertid ikke informert om de eventuelle saklige uenigheter som ligger bak innvendingene. Skribentene Bjørn Westlie, Espen Søbye og Marte Michelet tildeles en posisjon som sentrale referansepunkter i den norske debatten om ansvar. Forsvaret av denne posisjonen gjør Hem blind for forsknings- og formidlingskvalitetene i verket som omtales.

ONDSKAPENS ROLLE

Konklusjonen er at boken ikke kan ansees som standardverket om holocaust i Norge. Hem er «overrasket» over Brulands tidsavgrensning og savner en redegjørelse for historiske forutsetninger for at overgrepene også kunne hende her. Han har ikke fått med seg redegjørelsen om den tyske okkupasjonen som grunnbetingelse for forfølgelsene og analysen av endringer i nazistenes antijødiske politikk i 1941.

Han etterlyser drøfting av norsk fremmedpolitikk, antisemittismens rolle, idéhistoriske strømninger knyttet til rasetenkning samt en holocausthistoriografi. Han forholder seg ikke til at forfatteren har gjort grundig rede for bokens perspektiv og tematiske behandling.

Hem savner en analyse av eksistensielle spørsmål om hvordan holocaust var mulig, og en drøfting av ondskapens rolle i verden. Verkets gjennomgang av nazistisk tilintetgjørelsespolitikk og destruksjonsprosesser blir uinteressante detaljer for en filosofisk søkende essayist. Bruland blir kritisert for ikke å ha skrevet den boken Hem trenger for å komme til bunns i forståelsen av holocaust.

PERFID PERSONANGREP

Kjernen i kritikken kommer tydelig fram i slutten av essayet. Hem er uenig i Brulands analyse av sentrale overgripere og deres ansvar. Brulands konklusjoner blir plassert i en konstruksjon av en «pre-skarpnesutvalgiansk» tilstand av inadekvat innsikt. En vel 600 siders veldokumentert, saklig og analytisk behandling av nazistenes forsøk på å tilintetgjøre jødene i Norge rokker ikke ved essayistens perspektiv – en ahistorisk, sneversynt og ideologisk posisjon, basert på etterpåklokskapens uutholdelige letthet og kunnskapsløshet. Tolkningen av et utvalgsmedlem som i 1997 viste «modig» forskning, men som 20 år senere feiger ut ved å innta «et klart smalere perspektiv» og med det rammes av karakteristikken «ansvarsfraskrivelse», faller på sin egen urimelighet – og blir et perfid personangrep. Hems forsøk på å frata verket til Bruland status som standardverket om holocaust i Norge, lykkes ikke.

Den som skal anmelde Brulands verk, må etter min mening ha et videre utsyn enn Hems innadvendte perspektiv. Vedkommende må kunne vurdere verket seriøst i lys av relevante forskningsfronter og må kunne sette verket inn i en større, historiefaglig sammenheng som inkluderer den internasjonale holocaustlitteraturen.

Frode Sæland (63) er konservator og historiker.

TIDLIGERE INNLEGG:

Prosa 6/2017

PER EIVIND HEM

«En øvelse i ansvarsfraskrivelse?»