Madman in the cellar?

På grunn av frihet og uavhengighet. Jeg skal komme tilbake til det.

Først må jeg bare si at det som har slått meg etter noen måneder i jobben, er at det er påfallende mye tekst involvert. Ubegrensede mengder tekst, faktisk. Altså, jeg sier til skribentene at maks lengde er så og så mange tegn, men det går inn det ene øret og ut av ræven. Det er ikke det at de ikke leser det jeg skriver til dem, de får med seg hvor mye penger de skal ha, for eksempel, så det er ikke det. Og de skriver bra. Veldig bra! Veldig mye, bra.

I tillegg til bidragene må jeg lese all verdens sakprosa. Krigshistorie, krigshistorie, bruksanvisninger og hele pakken. Det er ganske mye tekst, altså.

Og i tillegg er det veldig mye sjanger. Er det egentlig en e-post eller er det et epos jeg har fått i innboksen min nå? Er denne teksten en artikkel, et essay, et bokessay, jeg vet ikke, kanskje en bokartikkel? Eller en bokanmeldelse, eller bokomtale eller kritikk, et kritisk innspill, kanskje en kommentar? Er det sakprosa eller faglitteratur eller skjønnlitteratur, og hva er nå egentlig forskjellen på disse tingene uansett, ja, det kan sikkert noen finne på å diskutere!

Jeg vil bare ha kvalitet, jeg, er det så vanskelig å skjønne seg på, da?

Men nok om det. Grunnen til at jeg har blitt Prosa-redaktør, er redaksjonell frihet og uavhengighet. Det er viktig.

NFFO er utgiver av Prosa, men redaktøren har redaksjonell frihet og uavhengighet. Det er så viktig at i huset der vi sitter, er den redaksjonelle uavhengigheten fysisk manifestert med et betongskille mellom etasjene. NFFO sitter i første etasje, Fritt Ord er oppi skyene over der igjen, og Prosa-redaktøren sitter i kjelleren.

La oss se på dette ved hjelp av noen mer eller mindre populærkulturelle – kanskje litterære, hva vet jeg – referanser. «A room of one’s own» er det noe som heter, et essay av den skjønnlitterære forfatteren Virginia Woolf. Det har jeg fått, kontoret mitt er et eget rom nedi kjelleren vegg i vegg med bøttekottet til Fritt Ord. Riktignok har det en glassdør som sørger for en viss transparens og hindrer at jeg faller for fristelsen til å ta en liten hvil på trebenken under reolen. Den ene dagen jeg tok sjansen på å sitte litt henslengt i lenestolen som jeg tror skal feire 30-årsjubileum sammen med Prosa neste år, toget sjefene mine Ranveig og Arne forbi etter ca. to minutter. Men et eget rom er det altså.

A room with a view – for å alludere til en skjønnlitterær film – er det så avgjort, med utsikt mot hagen, som jeg kan nyte hvis jeg står oppå pulten og strekker meg bort til fengselsgluggen oppe under taket. Hadde vinduet derimot vendt mot bakgården, hadde det selvfølgelig vært tale om en helt annen filmsjanger.

Men der sitter jeg i hvert fall, i full frihet, og redigerer opptegnelser, fra kjellerdypet, og lurer på om ikke det Dostojevskijske kjellermennesket fikk en aktualisering med reality-serien Spillet på TV 2. Og hva er nå egentlig forholdet mellom reality-TV og virkelighetslitteratur? Eller, for å trekke frem en sakprosabok basert på en romanfigur: Hvem er egentlig friest av Madwoman in the attic og Madman in the cellar, og hvem har den beste utsikten?

Svaret kommer i neste nummer.