Madman kaster opp

I forrige spalte hintet jeg til at det klimakset man gjerne ser for seg, aldri kommer, selv om det annonseres og utbasuneres, for eksempel i overskrifter, reklameplakater eller instagrammer. Har du noen gang klart å faktisk holde fast i et vakkert øyeblikk uten at det sklir forbi og skylles ut i Heraklits avløpsrør? Livet kan være herlig, ja visst, men det flyter forbi, og godt er det når man har omgangssyken. Lovnaden om det fullendte er trolig innskrevet i sjelen, av noen eller noe. Det er en lovnad ingen kan stilles til ansvar for. Men det er denne skriften i sjelen som er grunnlaget for både klikkagn og scrolling og dermed etter hvert hele menneskehetens undergang.

Uansett var det ikke Gorgon vaktmester som lusket rundt i kjelleren og mumlet «biografere, referere, arkivere», det var slett ingen vaktmester i det hele tatt. Det var noe så tilforlatelig som en biograf. Det har flyttet en biograf inn på mitt gamle kontor i kjelleren. Jeg har tidligere påpekt at vinduet ikke vender mot bakgården, og det er enda mer upassende nå når Alfred sitter der.

I møte med noe så tilforlatelig som en biograf – især hvis denne sitter på ens eget tidligere kontor – vil enhver mann spørre seg: Skal han biografere meg?

Det er først og fremst menn dette gjelder: Menn skriver biografier om menn. Men hvorfor? Jeg tror det kommer av at den moderne mannen etter opplysningstiden ble dogmatisk rasjonalist og mistet troen på etterlivet.

Vi menn, som ikke kan bli noe mer enn det vi er, beundrer og blir fengslet av menn som har blitt og gjort noe langt mer. Hvis vi ikke kan bli udødelige selv, kan vi ofre vårt liv i et arkiv og udødeliggjøre noen andre.

Og noen tenker kanskje at hvis jeg skriver en biografi om noen andre, vil noen andre skrive en biografi om meg? Det store eksistensielle spørsmålet den moderne mannen stiller seg, er altså: Finnes det en bok etter døden?

Når jeg først har biografen Alfred Fidjestøl her i kjelleren, kan jeg like greit spørre ham om saken:

– Skriver du biografier for at noen en dag skal skrive en biografi om deg?

Nei.

– Hvorfor må biografier på død og liv … jeg mener, på liv og død være så kronologiske?

Fordi alle som snakker om alle andre strukturerende prinsipp, rett og slett ikke har peiling. Det er hendelsenes rekkefølge som er selve poenget.

– Ok. Går det an å fange sannheten om et liv på papir, ja eller nei?

Nei, ikke hele sannheten, men kanskje et glimt, en dogg eller et fjom. Kanskje helst et fjom.

– Hva er den siste biografien du leste?

Tore Skeies om Harald Hardråde.

– Fint! Da har vi fått omtalt den også her i bladet, det skulle bare mangle. Hva er den siste biografien du skrev?

Innerst i hjertet har jeg min forstand. Om Georg Johannesen.

– Hva gjør du her på mitt gamle kontor?

Jeg prøver å skrive NFFOs historie til 50-årsjubileet i 2028.

– Jaså. Har du tenkt på at det du driver med her nede, er opptegnelser fra et kjellerdyp, og synes du det er NFFO verdig?

Ja, og det passer perfekt. Sakprosa må skrives nedenfra. Det er dessuten lurt med litt avstand til folka oppe i første etasje som skal latterliggjøres i boka.

– Du er bergenser, heldigvis. Men er du gal også?

Hakke gal, men ganske halvhjertet bergenser.

– Ja, da blir det jo dårligere plass til forstanden. Men takk skal du ha, Alfred, og lykke til!

Han skal ikke biografere meg. Ikke deg heller. Noen av oss blir kanskje både nevnt og latterliggjort i NFFOs historie, før vi uansett blir glemt.

Biografien kan være nødvendig, men neppe nok. Vi trenger noe mer, og her er det faktisk noe positivt å si om den nyreligiøse bølgen blant unge mennesker her til lands.

Den moderne mannen er død. Nå er det den post- eller post-post-moderne eller snarere den litt infantile post-partum-mannen som inntrer scenen, han er kristen og han gulper mye, mot likestilling, transfobe gulp, usolidariske gulp.

Ja, det er til å bli kvalm av. Likevel er det faktisk noe positivt ved denne komplett irrasjonelle religiøse vekkelsen blant unge mennesker i den grad den faktisk finner sted. At det trengs en åndelig dreining, kan det ikke være noen tvil om. Det er ikke mer å hente fra materien for oss mennesker. Ånden må bare fylles med ekte, og ikke selektiv, nestekjærlighet. Åndsverkene vil florere.

Ikke minst vil troen på etterlivet gjenoppstå, og vi vil gudskjelov få langt færre formelpregede dødskampskrifter der livet liksom skal fanges og foreviges. Og da har vi noe å holde fast ved, nemlig de gode biografiene, som Alfred Fidjestøls – som med kritisk distanse skildrer livet til de menn som faktisk beveger verden, nemlig bergenserne!