Madman rykker opp

Etter at jeg i forrige nummer fortalte om arbeidsforholdene i kjelleren, godt hjulpet av at styrtregnet flommet inn gjennom fengselsgluggen og forringet habitatet for både maur og menneske, besluttet NFFO å løslate meg fra cellen og plassere meg i første etasje i villaen.

Her er det lys og luft, panelovn, parkett og stukkatur, telefondekning og visstnok noe eller noen de kaller en «stumtjener», som jeg ikke har lokalisert ennå. I tillegg er det en praktisk frittstående knaggrekke jeg kan henge jakken min på. Det er folk rundt meg. Kan den redaksjonelle friheten bevares under slike arbeidsvilkår? Vi får se.

Det viktigste er at jeg nå har rykket en etasje nærmere Madwoman, min uimotståelige og umulige sjelevenn, mitt speilbilde? Hva ser et vrengebilde når det ser seg i speilet? Konfrontasjonen, krisen, nærmer seg.

«Krisen består i at det gamle er døende, mens det nye ennå ikke kan bli født», skrev Antonio Gramsci fra sin fengselscelle, sitert i en av høstens sakprosautgivelser, Audun Lysbakkens memoarer. Det er på tide med en kritisk oppsummering av bokhøsten.

Høstens bøker viste først og fremst at vi, stakkars menn, ikke bare har én, men to trettiårskriser – og den andre kan føre med seg tvangsmessige bokutgivelser:
– Audun Lysbakken har altså skrevet sine tilbakeblikk på 30 år i norsk politikk, hvor han spør hvordan de har forandret Norge – og ham selv.
– Tore Rem har valgt ut tekster fra om lag 30 års virke i skrift. Tekstene handler om alt fra Shakespeare til sjekketriks, osv.
– Fredrik Græsvik innser i sin bok, etter 30 år med å dekke krigssoner verden over, at det har blitt for mye.
– Kjetil Alstadheim stemte nei til EU for 30 år siden. Hvordan kunne han og alle andre ta så feil, spør han i sin bok.
– Freddy André Øvstegård har derimot bare vanlig 30-årskrise, for han ble født samme år som EU-avstemningen og har skrevet bok om at han ikke fikk lov å stemme den gangen.
– Arne Nævra overgår de andre når han etter 40 år som naturfotograf gir ut en bok om naturkjærlighet, prydet med sine slående fotografier.

Det er påfallende at ingen av dem som rammes av krise, er kvinner – og for øvrig at hele 50 prosent er SV-politikere! Jeg har forresten vært rådgiver for disse folkene, men jeg sa ingenting om å skrive bøker.

Ellers har «etikk i sakprosa» vært et prominent tema i høst. Redaktøren har sikkert skrevet en snusfornuftig lederartikkel om at folk må skjerpe seg. Kjeften på deg, din jævla posør! Jeg husker ennå at du myrdet en møll av ren lyst da du var tolv år gammel, sparket Espen i hodet. Du var bare et barn, sier du? Hva skal det bety? Har du i det hele tatt lest tekstene i dette nummeret?

Prosa fyller 30 år neste år. Det kommer helt sikkert et tvangsmessig selvhøytidelig jubileumsnummer. Men i denne spalten gjør jeg som jeg vil, og det jeg skal gjøre neste gang, er å bruke telefondekningen på det nye kontoret. Det ville vært intriguing å ringe Språkrådet for å chitchatte litt. Men jeg kommer nok heller til å ringe en annen galning.