Madmen eter bolle

Sist sa jeg at jeg skulle bruke telefondekningen på det nye kontoret til å ringe en annen galning. Slå på tråden, se om noen plukker opp røret i andre enden.

Prosa var ikke det eneste av de store norske kulturtidsskriftene som fikk ny redaktør i fjor. Et av de andre var Syn og Segn. Dette kan virke tilfeldig. I virkeligheten er det et resultat av en lenge planlagt maktovertakelse.

Jeg møtte Martin Årseth, den nye redaktøren for Syn og Segn – det ærverdige nynorsktidsskriftet grunnlagt av Arne Garborg og Rasmus Flo – på en spasertur på Nordhordlandsbroen – Nord-Europas største et-eller-annet-bro, som forbinder mitt hjemrike, Åsane, med hans, Strilelandet – for 20 år siden. Vi kom raskt i snakk, og det viste seg at vi begge var radikale sosialister, elsket Brann og hatet Oslo. Ikke minst foraktet vi den kulturelitistiske kultureliten i «hovedstaden».

Vi la en slagplan for å infiltrere kultureliten, ved å overta styringen over dens sentrale institusjoner – de mektige allmennkulturelle tidsskriftene – der de dekadente, småborgerlige, eleverte avløpsfrasene om kunst og litteratur når sine laveste postmoderne uttrykksformer.

De kunne vi bruke til noe.

For ikke å bli avslørt har vi ikke hatt så mye kontakt siden. Men vi har hatt en plan. Og nå har vi tatt over. Jeg ringer Martin, min madman accomplice, for å planlegge neste skritt.

– Hei, Martin! Gratulerer med jobben! Vi møttes jo på Nordhordlandsbroen for 20 år siden, og …

– På brua.

– Ja?

– Du sa broen, ho heiter Nordhordlandsbrua.

– Du husker at vi møttes på Nordhordlandsbrua for 20 år siden og planla infiltrasjonen av …

– Nei.

– … kultureliten i Oslo gjennom overtakelse av dens aller sentraleste institusjoner …

– Såg du kampen i går?

– Når flytter du til Oslo, så vi kan møtes og planlegge litt?

– Ikkje faen om eg skal flytte til Oslo, eg skal flytte redaksjonen til Bergen.

– Å, men du kommer vel snart en tur til Oslo, så vi kan planlegge litt?

– Eg har allereie lagt planar.

– Men hva med kulturrevolusjonen vår?

– Kulturen er den han er. Oppgåva er å beskrive han.

– Hen.

– Hæ?

– Ja, få nå høre litt om planene dine, da!

– No når det offentlege ordskiftet ròtnar på rot, ligg alt til rette for at Syn og Segn kan ta kontrollen over plattformer som TikTok og slikt, der ungdomen får all kunnskapen sin frå. Der skal vi lære dei om arkitekturen til Connie Henden, bøkene til Edvard Hoem, stille dei store spørsmåla som kva for mindreverdskompleks det er sunnhordlendingane har når dei kallar Ragnar Hovland ein sunnhordlandsforfattar.

– Nettopp. Hvordan bør vi forholde oss til Musks nazihilsen og tech-oligarkenes kontroll over livet vårt og kommunikasjonen vår? Vi må vel utvide de rommene for offentlighet vi fremdeles har?

– Ein lyt vel møte big-tech med low-tech. Lese gamle Syn og Segn, drikke raudvin og kanskje byrje med våtplatefotografering. Slik går verda bakover. Kinesarane kjem nok til å utvikle nazihelsingar som er mykje billegare enn den til Musk, og dessutan er heilt middelmåtige chatbotar alt på eit høgare nynorsknivå enn den jamne byråsjefen på eit departementskontor i Oslo. Slik går verda framover.

– Prosa fyller 30 år i år, vil du gratulere?

– Haha! Syn og Segn fylte 130 i fjor.

– Hvor stort opplag har dere, da?

– Kor mange betalande abonnentar har de?

– Kan du ikke komme til Oslo – vi kan spise en bolle på Rustadsaga i inngangsporten til Østmarka. Det var der Solan Gundersen kom fra. Dette er bra stoff for Syn og Segn! Dessuten er det siste sjanse til å smake de legendariske skolebollene der, for neste uke skal bestyrerne gi seg, etter tretti år. Dette er bra stoff for Syn og Segn!

– Du har ikkje peiling på tidsskrift, madman. Men eg skal kome ein tur, så vi kan ete ein bolle. Eg likar bolle. Det blir bra stoff for Prosa, med bilete og det heile.

---

PS. Vi dro til Litteraturhuset etterpå