Stockmann eller Strangelove?

Martin Bech Holte har rett i at det er noe stivbeint og ubevegelig både i norsk politikk og i den økonomifaglige ortodoksien. Hans soloraid mot det politiske og økonomiske etablissementet er et prisverdig foretak. Jeg vet ikke om han har lest John Maynard Keynes’ advarsel fra innledningen til Allmenn teori:

Forfatteren av en bok som denne tråkker opp ukjente stier; han er ytterst avhengig av kritikk og dialog for å unngå altfor mange feiltakelser. Det er forbausende hva slags tåpelige ting man kan komme til å mene når man tenker for lenge på egen hånd, særlig i økonomifaget.¹

Formålet med Bech Holtes nye bok Alternativt statsbudsjett er å detaljere et budsjett som kan vise veien ut av uføret for Landet som ble for rikt, som var tittelen på hans første bok som kom ut på starten av året. Diagnosen er omtrent denne: Den norske økonomien sitter fast i en sigemyr av ambisjonsløs middelmådighet, med et tilfang av oljepenger som hindrer politiske prioriteringer og budsjettdisiplin, noe som gjør at vi øser ut penger til alskens formål heller enn å konsentrere oss om en politikk som skaper vekst og velstand.

Tidlig i den nye boken blir vi eksponert for en rekke samfunnsøkonomiske begreper: prinsipal-agent-problemer, fangens dilemma, atferdsrisiko. For min del, som utdannet samfunnsøkonom, tilfører det ikke så mye – og jeg vil ikke tro det gjør det for ikke-økonomer heller. Det er mye faglig gnål som bare er staffasje. Det er også litt pussig at en forfatter som kommer med en sveipende bredside mot «Blindern-økonomene» velger å bygge hele sitt tankefundament på konvensjonelle og reduktive økonomiske modeller.

Som en bonus av eller straff for dette, blir leseren presentert for økonomifagets syn på verden og mennesket:

Atomet i samfunnet er enkeltmennesket. (s. 16)

Mennesker forfølger i stor grad sin egeninteresse (s. 16)

Men ikke bare, skynder forfatteren seg å legge til, før han utbroderer sitt eget syn på menneskets drivkrefter, formulert med akkurat de litterære evner han besitter:

Menneskets egenskaper er som strengene i en harpe. Samfunnets belønningssystem, slik det er skapt gjennom føringene fra statsbudsjettet, bestemmer hvilke strenger vi spiller på. Musikken som skapes, er samfunnskulturen vi opplever fra dag til dag, og den legger grunnlaget for hvor vital og sterk økonomien blir. (s. 16)

I det hele tatt er «samfunnskulturen» variabelen Bech Holte vil påvirke med sine virkemidler, som er «belønningssystemer». Senere i boken kommer det også frem at vi mangler både «samfunnslederskap» og «lederskapskultur». Som sosiolog har nok Bech Holte litt å gå på. Han sikter mot forklaringer på det hele. Man finner dessverre ikke dem med utgangspunkt i mikroøkonomiske begreper og prinsipal-agent-problemer.

Noen litterære referanser får vi også, som i den forrige boken, blant annet «tilværelsens uutholdelige letthet», som svever rundt på sidene uten at noe poeng blir vektlagt. Sammenligningen av samfunnsøkonomene med Pangloss fra Voltaires Candide, som mener at vi lever i den beste av alle mulige verdener, og at forslag til forbedring er fåfengt, er fortsatt frisk og litt treffende. Men han gjør det for enkelt for seg selv med Mor Nille-logikken: Jeg sa de var Pangloss og at de ville kritisere mine poenger i den forrige boken. Og siden de kritiserte mine poenger, hadde jeg rett!

Er Martin Bech Holte en stein? Han beveger seg i hvert fall ikke på grunn av motargumenter. For et detaljert svar på all kritikken han har fått, viser han til etterordet til pocketversjonen av Landet som ble for rikt. Den har ikke kommet ut ennå.

Etterretteligheten kunne vært bedre. Mange av figurene i boken er enten vanskelige å tyde eller dårlig forklart. Noen ser mest ut som tankekart som har forvillet seg inn i trykkpressen. Men tall og grafer skjenker autoritet til forfatteren. Bech Holte serverer en graf over «budsjettlekkasjen» (s. 20) i statsbudsjettet i senere år – hvor mye penger som har blitt brukt gjennom året utover det vedtatte statsbudsjettet – uten å nevne at dette har vært i år med pandemi, strømkrise og krig i Ukraina, som har ført til store ekstraordinære bevilgninger.

Mer krevende er det med figuren som skal vise produktivitetsutviklingen i Norge (s. 113). Den viser en oppsiktsvekkende nedgang i «den totale faktorproduktiviteten» de siste årene. Han forklarer metoden slik: «Total faktorproduktivitet er beregnet basert på årlig lønnsandel fra nasjonalregnskapet og en antagelse av Cobb-Douglas-produksjonsfunksjon».

Det er ikke nok for å forstå regnestykket. Det ser tilforlatelig ut, men nøkkelen til landets økonomiske misere ligger jo her. Produktivitetsfallet betyr 440 milliarder i tapte inntekter for landets innbyggere siden 2013, skriver forfatteren. Sigurd Bjørnestad i Aftenposten hevder påstanden strider mot offisiell statistikk. Jeg sjekker med et par Blindern-aktige økonomer som kan mer om dette enn meg. De forstår fremgangsmåten, men kommer frem til at den totale faktorproduktiviteten tvert imot har økt siden 2013.

Boken er full av originale figurer basert på forfatterens mer eller mindre ugjennomsiktige egne beregninger, og jeg skal ikke gå gjennom mer av det.

For den jevne leser er det uklart hvor stor betydning figurene har. De færreste vil sikkert oppdage at forlaget ved en inkurie har trykket den samme sørgelige figuren for produktivitetsutviklingen for Polen (s. 84) – som er bokens rollemodell – som for skrekkeksempelet Norge.

Noen kan nok synes det er ille at Bech Holte ikke holder seg til den samme statistikken som andre. Det synes jeg vi skal tåle – ja, heie fram! Både Dr. Stockmann og Dr. Strangelove må kjøre på med det de tror på, og produsere idiosynkratisk statistikk, kreative forklaringsmodeller og annet. Vi trenger anarkistiske impulser for å drive vitenskapen fremover. Men man må vise tydelig hva man gjør, så andre kan ettergå det. Ellers blir det fort bare fanteri.

Hvis vi skal ha fornuftige faglige debatter om bøker, må vi forstå grunnlaget for de faglige påstandene som fremkommer i dem. Leseren bør slippe detektivarbeid i bokens kildegrunnlag. Dette utsagnet gjelder flere av høstens bestselgere fra store norske forlag.

Budsjettet
Tross alle overdrivelsene har forfatteren grunnleggende rett i noe: Norske politikere tenker kortsiktig, prioriterer for lite, og oljeformuen er en sovepute som hindrer både visjoner og retning for politikken. Han har også rett i at Norge har et unikt utgangspunkt for å ha en vellykket økonomi, med våre naturressurser og høykompetente arbeidskraft. Det er heller ikke kontroversielt at vi bør satse på investering, forskning, teknologi, utdanning og høy sysselsetting om vi vil oppnå økonomisk vekst.

Jeg tror det foregående kunne holdt som innledende avsnitt til budsjettet. Når Bech Holte faktisk kommer til sitt alternative budsjett, litt over halvveis ut i boken med samme navn, er han mer nedpå og leverer relativt konkrete forslag til endringer i statsbudsjettet.

Det viktigste forslaget for Bech Holte er å kutte skattene betydelig, først og fremst inntektsskatten. For å få til dette, må han finne inndekning.

Jeg var veldig spent på hvordan han skulle finne de 300-400 milliardene i offentlige utgifter som han foreslo å kutte i den forrige boken. Det har nå blitt moderert til 225 milliarder. Faktisk er nærmere 50 mrd. av disse økninger av skatt og avgift, så om lag 175 milliarder er kutt i utgifter. Det er om lag tre ganger det et radikalt høyresideparti vil foreslå i et alternativt budsjett. Og siden Bech Holtes budsjett skal fases inn over fire år, er det egentlig ikke så radikalt forskjellig fra den politiske diskursen som han skal ha det til.

La oss ta en kikk på inndekningsforslagene:

Han vil redusere subsidier til husholdningene: avvikle stømstøtteordning/Norgespris, fjerne avgiftsfordelen for elbiler, øke pris på SFO og barnehage til det de var før forrige stortingsperiode, redusere subsidier til kollektivtrafikk, flyruter og ferger og innføre turistskatt.

Hva gjelder SFO, barnehage og transport, medfører det en reversering til slik det var for noen år siden. Elbilfordelene er allerede under utfasing, og her er det først og fremst tempoet i utfasingen som er det politiske stridsspørsmålet.

Han vil redusere subsidier til næringslivet: kutte i det næringsrettede virkemiddelapparatet, subsidier til landbruk og kraftkrevende industri, innføre full moms på overnatting, kjøreskoler og persontransport, og redusere skattefordelen til rederier.

Alt dette er slikt som Blindernøkonomer gjerne foreslår – ja, de går gjerne lengre, slik Torvik-utvalget gjorde da de foreslo full moms på alle varer og tjenester. Her er Bech Holte mer forstandig og besinnet, og ikke minst anerkjenner han momsfritaket på bøker som viktig.

Han vil også kutte 25 mrd. i bistand. Selv er jeg uenig i mange av forslagene. Men nesten alle disse sakene er aktuelle blant de politiske partiene i dag. Her er ingen nytenkning.

De to forslagene som skal spare mest, er de mest ulne. Bech Holte vil kutte 40 mrd. i offentlige innkjøp gjennom «et godt gammeldags innkjøpsprogram» og redusere kostnader i offentlige prosjekter med 60 mrd. Det fremstår plausibelt. Disse kostnadene har økt betraktelig i senere år; her dreier det seg om å returnere til en slags normal. Det kan være gode grunner til at disse har økt, som verken jeg eller Bech Holte er klar over, men det bør da være rom for betydelig reduksjon, ikke minst til nye store bygg og motorveier og annet?

Alle partier på Stortinget er nok i prinsippet interessert i disse kuttene. Men de forholder seg til de kostnadsanslagene de får fra Finansdepartementet, for å lage seriøse og realistiske budsjetter. Enhver privatpraktiserende budsjettsnekkerkonsulent kan foreslå å kutte 100 milliarder i byråkrati og byggeprosjekter. Spørsmålet er om det går i praksis. Senterpartiet – en sterk motstander av unødvendig byråkrati, pomp og prakt – hadde finansministeren i fire år uten å få til nevneverdige besparelser. Jeg er overbevist om at de prøvde.

I sum utgjør de av inndekningsforslagene som kan tallfestes, et ganske normalt høyresidebudsjett i norsk politikk – i hvert fall med en innfasing over fire år. Budsjettet er altså ikke særlig alternativt. Det er heller ikke et budsjett, til det er det for få detaljer. Og Bech Holtes i hovedsak Blindern-økonomiske forslag er neppe nok til å transformere «samfunnskulturen». I det hele tatt er det litt skuffende. Fanden er malt på veggen, men frelseren dukker aldri opp.

Skatt
Det radikale i Bech Holtes forslag er kuttet i inntektsskatten på 200 mrd. kroner. Det vil ha store konsekvenser. Progressiviteten i inntektsskatten bevares. De med lavest inntekt, får høyest prosentvis reduksjon i skatteregningen. De med høyest inntekt, får klart mest reduksjon målt i kroner. En person med inntekt på 525 000 kroner vil få redusert skatten med 62 000 kroner. En person med inntekt på 1,2 mill. kr. vil få redusert skatten med 140 000 kroner.

Bech Holte har rett i at boligbeskatningen er altfor lav, noe som fører til overinvestering og feilkanalisering av ressurser til eiendom. Han foreslår å avvikle formuesskatten og innføre en progressiv eiendomsskatt. Det er en interessant diskusjon, men det vil føre til at de aller rikeste betaler mindre skatt, som han selv viser. En vekker for meg var den høyst urimelige beskatningen av bankinnskudd som han påpeker.

Han mener at ulikhetene ikke bør øke ved de endringene som foreslås. Analysen hans av ulikhetsutviklingen i senere år overser imidlertid den nyere ulikhetsforskningen fra SSB, som viser langt større skjevheter enn det tradisjonelle målet han støtter seg på. Hvorfor han akkurat på dette punktet vil støtte seg på konvensjonell statistikk, er uklart. De rikeste er i alle fall langt rikere og mektigere enn han kommuniserer – og verre blir det hvis man fjerner formuesskatten.

Det vesentlige med inntektsskatteendringene er at de bare gjelder arbeidsinntekt. De skal motivere folk til å jobbe. Sykepenger og andre trygdeytelser reduseres ikke, men de skal beskattes på samme måte som nå.

Tenke selv
Bech Holte vil vise at vi kan gjøre store endringer i inntektsskatten uten at det går nevneverdig utover grunnleggende velferdstjenester. Han vil redusere «utenforskap» ved å motivere langt flere til å jobbe.

Modellen er Sveriges skattereform i 2006, som han mener var en suksess. Ali Esbati har tidligere problematisert tallbruken hans her. «Basert på erfaringer fra Sverige» anslår Bech Holte at hans skatteforslag vil føre til at arbeidsdeltakelsen i Norge øker noe helt enormt, og kan «kansellere konsekvensene av eldrebølgen» (s. 144). Men selv ikke Bech Holte kan vite sikkert om det er substitusjonseffekten eller inntektseffekten som dominerer i det fritidselskende Norge. (Hvis du får bedre betalt for jobben din: Vil du da jobbe mer for å tjene mer – eller ha mer fri, fordi du må jobbe mindre for å tjene det du trenger?) En slik antakelse bør på ingen måte være grunnlag for så store politiske endringer.

Men det betyr ikke at store kutt i inntektsskatten er galt: Det er rimelig at folk belønnes for sitt arbeid. Inntektsskatten bør først og fremst behandles som et ideologisk spørsmål, tror jeg – som blant annet avhenger av hvilket syn man har på balansen mellom offentlig og privat etterspørsel i økonomien – og ikke som en trylleformular for å øke sysselsettingen.

Hva så med alle de syke og uføre som ikke mangler motivasjon, men snarere helse, til å jobbe? Økt pris på SFO, barnehage, buss og strøm – uten noen redusert skatt til å hjelpe lommeboken deres – vil ikke redusere «utenforskapet» for dem, men snarere befeste og forsterke det.

Å avvikle elbilfordeler og grønne virkemidler og gjøre kollektivtransport dyrere er i strid med det etter mitt syn viktigste prosjektet for Norge: å nå klimamålene og få til grønn omstilling. Og om det er ett problem med den visjons- og retningsløse norske politikken i dag, der kortsiktigheten vinner og prioriteringene mangler, er det vår evneveike omgang med vår tids største utfordring: klima- og naturkrisen. Kanskje vi alle kan kjenne oss igjen i den tiltaksløse gjørmen Bech Holte beskriver, men at vi har vidt forskjellige visjoner vi savner?

Bokens siste del handler om gjennomføringen av planen. Vi får lese at alle elever i skolen vil få sin egen KI-agent som lærer. Vi kan også lese setningen: «Med disse to mekanismene kan prinsipal-agent-problemene strammes inn på en signifikant måte.» Men først og fremst får vi lese hvorfor Elon Musk mislyktes med å kutte de offentlige utgiftene i USA, og hvorfor den drakoniske budsjettkutteren Javier Milei – godt hjulpet av en Dr. Sturzenegger – i Argentina er et langt bedre forbilde.

Har Bech Holte tatt til seg advarselen fra Keynes som jeg nevnte i starten? Når det gjelder selve budsjettet, har han antakelig det. At samfunnskulturen skal transformeres om vi bare får bukt med prinsipal-agent-problemer og skuler litt til Argentina, tipper jeg han har klekket ut helt på egen hånd.