Som far, så datter?

I sommer ble jeg spurt av en mannlig venn om forskjeller i menn og kvinners lesevaner siden jeg hadde fordypet meg noe i dette temaet. Litt spøkefullt, men ikke helt uten alvor, svarte jeg at som unge leser menn de store klassikerne – Dostojevskij, Hamsun, Hemingway – før de senere beveger seg over i sakprosa og særlig biografier – om menn. Min venn var ikke mer selvhøytidelig enn at han flirte gjenkjennende til dette. Biografien er da også historisk sett en mannsdominert sjanger, ikke nødvendigvis av natur, men av statistisk nødvendighet: Det er menn som i størst grad har hatt tilgang til makta og offentligheten, og som i størst grad har etterlatt seg dokumentasjon.

På sitt beste rommer biografien både rivende eventyr og historieskriving. Ett enkelt menneskeliv fungerer som et forstørrelsesglass mot sin tid: Det unike blir inngang til det allmenne. Slik kan biografien samtidig vise fram både unntaket og strukturen det springer ut av. En del av sjangerens kraft ligger nettopp i denne dobbeltheten – følelsen av å tenke: Tenk at dette skjedde, hvordan var det mulig?

Mann skriver om mann, kvinne om kvinne
Det er vanskelig å komme utenom at kjente kvinner i historien ofte er uløselig knyttet til en mann: som kone, mor eller datter. Dette preger også biografisjangeren. Kvinners liv har i mindre grad blitt dokumentert, arkivert og anerkjent som historisk betydningsfulle på egne premisser.
Et interessant case i så måte ga Orkana forlag oss i 2025 da de ga ut biografier om både Richard With og hans datter Nanna With: Richard With. Hurtigrutens far av Gjermund Andreassen og Undervegs med Nanna With. Globetrottar og samfunnsbyggar av Aud Farstad. Far og datter, begge med usedvanlige liv, formet av – og på sett og vis representative for – sin tid.

Richard Bernhard With (1846–1930) ble født inn i en lang rekke med sjømenn og vokste opp i Tromsø. Som faren, farfaren og forfedre før dem igjen, dro han tidlig til sjøs, og reiste verden rundt. Etter mange år til sjøs giftet han seg og bosatte seg som forretningsmann i Vesterålen. Der startet han i 1881 Vesteraalens Dampskibsselskab, og i 1891 grunnla han altså Hurtigruta. Eller: foreslo Hurtigruta. At et skip skulle kunne seile hele året, døgnet rundt i all slags vær, ble sett på som umulig. At Richard With fikk dette til, og at det første hurtigruteskipet seilte fra Trondheim mot Tromsø i 1893, var en enorm prestasjon i navigasjon. Richard With var altså sjømann, kaptein, handelsmann, i tillegg til politiker (både lokalt og nasjonalt) og en ledende samfunnsbygger i Nord-Norge.

Datteren Nanna (1874–1965) var pianist, musikklærer, journalist og redaktør – blant annet. Hun var (sannsynligvis) første kvinne på Svalbard og første norske kvinne til å reise jorda rundt alene. Nærmest ved en tilfeldighet ble hun redaktør i Vesteraalens Avis (uten noen tidligere journalistisk erfaring) og bygde avisen opp over flere år. Senere startet hun kvinnebladet Hver 14de dag, som ganske raskt ble til Hver 8. dag. Hun eide eget forlag og trykkeri, og hadde på det meste 50 ansatte – før hun solgte det hele og reiste jorda rundt. Hun var også en viktig kvinnesaksforkjemper.

Her har vi altså en biografi av en mann om en mann, og av en kvinne om en kvinne som var datter av nevnte mann. Hva er forskjellene og likhetene mellom disse to biografiene?

Allerede i omtalen av bøkene på forlagets nettside møter vi kjønnede forskjeller:

Om Richard: «Med sterk tro på egne krefter, en velutviklet sans for å gripe sjansen når den viste seg, og mot til å gå foran, ble han visjonæren og gründeren som startet virksomheter der andre ikke så muligheter og reiste dit andre ikke turte.»

Så om Nanna: «Lesaren er med henne på reisa jorda rundt åleine, som den første norske kvinna i historia. Vi får innsikt i hennar breie og brennande samfunnsengasjement, eit engasjement som kosta kamp og mot, og som sette varige spor etter seg.»

Richard With beskrives som en mann med «sterk tro på egne krefter», «velutviklet sans for å gripe sjansen» og «mot til å gå foran». Han er «visjonær» og «gründeren» – handlekraftig og medro på seg selv. Omtalen av Nanna With er annerledes: Leseren er «med henne på reisa», vi får «innsikt i hennar brennande samfunnsengasjement», et engasjement som «kosta kamp og mot». Språket appellerer til nærhet og gjenkjennelse snarere enn beundring på avstand.

Begge Withene er på reise, men reisene får ulik verdi/funksjon: Richards reise skaper, etablerer og forandrer; Nannas reise framstår i større grad som personlig og erfaringsbasert, selv når handlingene objektivt sett er både banebrytende og historisk unike. Samtidig er det symptomatisk at det som gjør henne banebrytende og historisk, er knyttet til kjønn: Hun er første norske kvinne til å reise jorda rundt aleine samt sannsynligvis første kvinne på Svalbard. Men før henne har det altså vært menn.

Kilder til problemer
Det er sjelden man leser biografier der det er gjort et så nitid kildearbeid. Forfatterne har sporet opp hovedpersonene rundt omkring i verden. Men også i kildearbeidet kommer de kjønnede forskjellene til syne, for forfatterne har møtt to diametralt motsatte utfordringer: Der Gjermund Andreassen i forordet slår fast at det har vært en utfordring å avgrense det enorme kildematerialet, har Aud Farstads problem vært å finne nok kilder.

Med unntak av Nannas egne memoarer – Underveis. Tidsminner og minner (1954) og Noe å leve for. Tidsbilder fra mange land (1960) – etterlot hun seg ingen korrespondanse eller dagbøker (selv om vi vet at de har eksistert). Som Farstad skriver: «Det er svært få personlege kjelder å finne etter henne i offentlege arkiv. Det er i seg sjølv talande for kjeldesituasjonen når ein skal skrive om kvinner. Det finst til dømes svært få brevsamlingar etter kvinner i arkiva.»

Farstad støtter seg i hovedsak på avisinnlegg og artikler Nanna selv skrev eller redigerte, et omfattende, men samtidig uklart kildemateriale, ettersom mye redaksjonelt stoff er usignert. I tillegg bruker hun Nannas memoarer, som er uvurderlige, men ikke nøytrale og skrevet sent i livet. Likevel er det imponerende hva Farstad har fått til med et så begrenset kildegrunnlag, noe også Brageprisen trakk fram i sin nominasjon av Undervegs i klassen sakprosa.

Farstad har gjennom hele sitt forfatterskap arbeidet med sosial- og kvinnehistorie, og har tidligere gitt ut blant annet På liv og død. Distriktsjordmødrenes historie (Samlaget, 2016) og Amanda. Journalist og pionér (utgitt av Sunnmørsposten i 2017). Biografien om Nanna With kan derfor leses inn i et tydelig politisk og historiografisk prosjekt: å skrive kvinner inn i historien.

Andreassens biografi om Richard With springer i større grad ut av interesse, fascinasjon og lokalhistorisk stolthet i Vesterålen. Paradoksalt nok gjør dette at alvoret i prosjektet ligger tyngre over boka om Nanna enn over boka om mannen hvis navn fortsatt er synlig langs kysten, der det seiler opp og ned på hurtigruta oppkalt etter ham. Å fortelle Nannas historie handler ikke først og fremst om nysgjerrighet, men om nødvendighet.

De nære ting
Selv om begge bøkene har den sedvanlige kronologiske oppbyggingen, der vi følger de biograferte fra vugge til grav, virker beskrivelsen av Nanna nærere. Det kommer nok ikke bare av at hun er yngre enn sin far og levde nærmere vår tid, men at vi i boka får følge Nanna i et hverdagslig, vanlig liv vi gjenkjenner: skolegang, finne relevant arbeid, organisasjonsliv. Beskrivelsen av at «vi er med henne på reisa», nærmest som en følgesvenn, er ganske presis.

Richards oppvekst i Tromsø, hans opplæring til sjøs og sjømannstilværelse fremstår derimot eksotisk og fjern. Det er dessuten gjennomgående mer fokus på Nannas familie og relasjoner enn Richards, der det er forretningsliv heller enn familieliv som er i fokus. Selv det som må ha vært et av hans livs store tragedier, nevnes i to relativt korte avsnitt under titlene «En trefoldig livskrise» og «Nytt ekteskap og flere barn». Livskrisene det skrives om her, er at Richard og kona Olines første sønn Sofus Regnor døde bare få måneder gammel i oktober 1878. Noen dager senere døde også Oline (som også er Nannas mor). I samme avsnitt fortelles det at Richard slås konkurs på grunn av krise i sildefisket. Neste avsnitt nevner, i like korte ordelag, at Richard gifter seg med Olines søster Augusta. De får snart et barn, som tragisk nok også dør få måneder gammel. Neste avsnitt heter da symptomatisk «Husmannsplassen Hamarøya og flere barn». Det er på tolv linjer.

Sin fars datter
Selv om Nanna With i aller høyeste grad er en selvstendig kvinne, blir hun og hennes liv uløselig knyttet til faren. Han er en alltid tilstedeværende skikkelse i hennes historie, ikke bare rent praktisk, men ved at hans tiltro til henne må ha vært formende og avgjørende for alt hun gjorde i livet. Richard må ha hatt et for sin tid progressivt kvinnesyn. Det ga Nanna en tro på egne evner og følelsen av rett til å ta plass, noe som var uvanlig for kvinner i hennes samtid – og til en viss grad fortsatt i dag. Riktignok er det fraværet av en sønn som gjør at det er eldstedatteren som får følge med i lære, på reiser og i samtaler.

Det tydeligste fellestrekket mellom Richard og Nanna er at de får ting til å skje. Et eksempel er hvordan Richard kort tid etter at familien kommer til Risøyhavn, setter i gang et initiativ for å få mudret sundet mellom Andøya og Hindøya for at større båter lettere skal komme fram, med støtte fra Stortinget. På liknende vis virker det som Nanna gjennom hele livet plutselig snubler inn i noe, hun oppdager et behov og bestemmer seg for å fylle det. Hun er, i likhet med Richard, et usedvanlig foretaksomt menneske.

Men selv om hennes ettermæle langt overgår det de fleste av oss ender opp med, slipper aldri følelsen taket i meg, i hvert fall når jeg har lest biografien om faren til sammenlikning, hva hennes biografi kunne rommet dersom hun var mann. For selv om hun har gått foran og banet sin egen veg, har hun holdt seg innenfor tidens konvensjoner. Hun er unektelig en kvinnesakskvinne. En sanitetskvinne. En organisasjonskvinne. Leder av Oslo kvinnelige handelsstandsforening. Det minner oss om dobbeltheten som alltid hviler over feministiske prosjekter og lesninger: De er alltid en påminnelse om kvinnen som den andre. Det er ikke til å komme utenom at det gir feiringen av en svært foretaksom og suksessfull kvinne en viss trist bismak.