Gutta – på bærtur

Norge anno 2026 er et land som i likhet med resten av vesten synes å stå midt i et kulturelt skifte. Politikere med eksplisitte ønsker om å verne om den tradisjonelle familien, og kjønnsrollene som følger med dem, er unektelig i vinden igjen. Man skal ikke lete lenge for å finne spor av det: Støtten til likestilling har gått ned blant unge gutter, KrFU har tatt til orde i tradwife-debatten på tradwifens side, og FrP har på målinger blitt landets største parti samtidig som partiets representanter kritiserer både identitetspolitikk og woke-kultur.

Det er i dette nye landskapet Synnøve Vereide Trampe har skrevet Gutta. Den nye likestillingskampen (Kagge, 2026). Gutta tar ikke til orde for tradwives, men man kan likevel lure på om boka er et produkt av det samme kulturelle skiftet som har muliggjort tradwifens inntog. For boka, som handler om at likestillingens nye fokus burde være gutta, handler fortsatt i høyeste grad om kvinner og kvinnekamp. Eller kanskje heller at det er på tide at noen setter en bremse på kampen snart.

I Gutta skisserer Trampe et Norge der kvinnekampen, etter å ha fått rulle og gå ubestridt i noen tiår, har nådd sine mål og mer til. Hun viser til at kvinner utgjør halvparten (eller i hvert fall nesten halvparten) av mange av landets viktigste offentlige maktorganer, samt at forskning viser at det i flere europeiske land nå er menn som diskrimineres i ansettelsesprosesser til typiske kvinneyrker. Samtidig er den én gang sentrale kampen for likelønn nærmest vunnet, forteller forfatteren. Om man justerer for sektor, deltidsarbeid, stilling og arbeidstid, samt de ti høyeste lønningene (som tilhører menn med ikke-representativt høy inntekt), står vi igjen med en forskjell på skarve 3,4 prosent i mennenes favør.

Med dette argumenterer Trampe for at det ikke er stort for en kvinnebevegelse å kjempe for i 2026. Likestillingsvekten har tippet solid over til kvinnenes side, og menn har blitt forbigått på flere områder – ikke minst innen utdanning. Bare fire av ti studenter i høyere utdanning er menn, og flere gutter enn jenter dropper ut av videregående. Dermed er det ikke særlig rart, skriver Trampe, om statistikken viser at færre unge menn er positive til likestilling. De assosierer likestilling med kvinnekamp, noe som hverken angår dem, eller oppleves særlig konstruktivt i et samfunn der de allerede føler seg forbigått av kvinner.

Men stemmer det virkelig at samfunnet er «kvinnedominert», slik Trampe skal ha det til? Jeg er ikke så sikker. Når Gutta er på sitt beste, løfter boka frem forskning og statistikk som tydeliggjør hvor velferdsstaten kan gjøre en bedre jobb for gutter og menn. Der boka svikter, er når den kommer med generelle påstander om samfunnet som helhet – som at det er kvinnedominert – uten tilstrekkelig grunnlag.

Noen av Trampes hovedargumenter for at vi har et kvinnedominert samfunn – andelen kvinner i maktposisjoner, og at vi nærmest har oppnådd likelønn – skurrer flere steder. Kvinner utgjør blant annet kun 20% av styreledelsen i norske aksjeselskaper. Når forfatteren skal kommentere hvordan det kan være tilfellet, hopper hun videre til å diskutere at CORE-undersøkelsen fra 2022 viser at det i alle fall ikke skyldes at kvinner diskrimineres i ansettelsesprosesser i privat næringsliv, som mange har antatt. Trampe unnlater imidlertid å nevne at den samme studien har en klar teori om hvorfor kvinner ikke får plass i styrene til norske aksjeselskaper. Den såkalte doble forpliktelsen til både jobb og hjem, er mest merkbar hos kvinnelige deltakere i studien. Kvinner med barn rapporterer at de opplever det som vanskeligere å møte kravene til overtid og tilgjengelighet utenfor arbeidstiden, enn menn med like mange barn.

På flere punkter unngår Gutta å se med nok nysgjerrighet på statistikken. Når Trampe skriver om kjønnsforskjeller innen deltidsarbeid, viser hun ganske enkelt til at majoriteten av kvinnelige deltidsarbeidere ikke jobber ufrivillig deltid, men frivillig. «Likevel velger mange å jobbe deltid av hensyn til familien, egen helse og et ønske om mer fritid» (s. 26), skriver hun. Hun fortsetter med at en av grunnene til at vi ikke snakker om det frivillige deltidsarbeidet, er at vi vegrer oss fra å erkjenne at kvinner og menn rett og slett er forskjellige, ikke bare kulturelt, men biologisk.

Det er mange spørsmål man kan stille seg om kvinners deltidsarbeid. Et av dem er selvfølgelig om kvinner er biologisk disponert til å jobbe deltid. Et annet er: Føler kvinner i større grad enn menn at de bør jobbe deltid, av hensyn til familien? Forskning kan tyde på det: Studier viser at kvinner fortsatt i større grad tar ansvar for (og stresser over) administrative oppgaver i hjemmet.¹ Dette refereres til som «det tredje skiftet» (eller «trumfkortet», som Trampe kaller det). I Guttas diskusjon av det tredje skiftet, poengterer Trampe at også menn gjør usynlige oppgaver i hjemmet, spesifikt vedlikehold, og at dette er arbeid deres kvinnelige partnere forventer at de skal gjøre. Det stemmer kanskje, men vedlikehold (som å skifte dekk eller fikse duppeditter) er heller ikke de administrative husholdningsoppgavene det tredje skiftet handler om. Det handler snarere om det kontinuerlige, mentale planleggingsarbeidet.

Videre konkluderer Trampe også her med at det ikke alltid er nødvendig å stille spørsmål ved at kvinner og menn har lyst til å ta på seg ulike arbeidsoppgaver. Men spørsmål har jeg likevel: Er det virkelig så enkelt som at kvinner har lyst til å ta på seg brorparten av de evigvarende arbeidsoppgavene, som klesvask, eller det administrative arbeidet som stresser dem? Og hvorfor er det ikke flere menn som ønsker å jobbe deltid for å prioritere fritid og familie?

Kanskje er kjernen i det hele at det finnes perspektiver på mye av det Trampe diskuterer, som feminister har tatt til orde for lenge. Et slikt perspektiv vil blant annet vektlegge alle måtene kjønnet ditt er noe du gjør like mye som at det er noe du er. Hvordan kvinner og menn har operert historisk, kvinnens tradisjonelle ansvar for hjemmet og mannens for arbeidslivet, bidrar fortsatt til å forme ideene våre om hvordan man er kvinne og mann på best måte. Når kvinner tar det administrative ansvaret hjemme, er det delvis fordi de opplever at det forventes av dem. Når menn ikke tar det samme ansvaret, er det delvis fordi de er opplært til at det ikke er deres domene.

Det samme perspektivet kan man ta med seg i diskusjonen om vold og seksuelle overgrep som Trampe har i kapittelet «Mannen, den kollektive overgriperen… og kvinnen, det rettmessige offeret». Her poengterer Trampe at vi har en kollektiv idé om at et offer for vold og overgrep er en kvinne, mens en voldsutøver er en mann. Dette, skriver Trampe med rette, er skadelig for menn. Overgrepsutsatte menn marginaliseres og overses, fordi de ikke passer med vår felles idé om offeret.

Her bør man samtidig vektlegge at kvinner historisk ikke har blitt ansett som aktører med kontroll og ansvar for eget liv og kropp på lik linje som menn. Dette påvirker samtalen om vold og overgrep på flere nivåer. Omfangsundersøkelser viser at kvinner i større grad enn menn opplever seksuelle overgrep og alvorlig partnervold. Vold og overgrep mot kvinner muliggjøres i mine øyne delvis fordi det fortsatt finnes en slik idé om kvinner som ikke-aktører, som passive mottakere av det andre vil utføre mot dem. En slik kulturell forståelse skader også menn, som når de er utsatt for vold eller overgrep, kan overses eller skambelegges, fordi de skal være blant dem som gjør, og ikke de det blir gjort noe mot.

Selv om Trampe oppfordrer til agens og ber kvinnen «tre ut av sin offerrolle», er hun mer opptatt av å diskutere hvorfor kvinner kanskje velger å klamre seg til offerrollen. Hun bruker ordet offerrollefeminisme, et begrep hentet fra amerikansk post-feministisk diskurs, som viser til at kvinner kan ta på seg rollen som offer, for å få sympati og et sosialt overtak. Det er et vanskelig ord å svelge – spesielt når flere generasjoner av feminister har kritisert at overlevere av overgrep får status som offer, fordi det tar fra dem nettopp aktørskap.

Spørsmålet om hva en kvinne må gjøre for å ikke bli anklaget for å ta på seg offerrollen, melder seg også. Ikke si ifra når overgrep og trakassering skjer? Ikke rette oppmerksomhet mot seg selv når hun blir utsatt for noe? Selv om Trampe skriver at ikke alle kvinner ubevisst eller bevisst fremstiller seg selv som ofre, er det uklart hvor grensen går mellom de som sier ifra på den riktige måten, og de som gjør det feil.

Alt i alt er det lite utforskning av det feministiske perspektivet som fokuserer på hvordan historiske og tradisjonelle kjønnsroller legger føringer for hvordan vi forstår manns- og kvinnerollene i dag. Det er ikke det at Trampe ikke er bevisst på disse ideene, eller fullstendig ignorerer dem. Kanskje er det heller, som hun forklarer i kapittelet «Født mann eller blitt mann», at hun mener det har fått for mye fokus, og at vi på et vis har nådd grensen for hvor langt det kan ta oss. Inntrykket man sitter igjen med, er at hun er rett og slett er litt lei av det kulturelle perspektivet. Lei av å grave i fortiden etter svar, lei av å diskutere den kulturelle basillen som sitter et sted i bakhodet vårt og dytter oss i den ene retningen eller den andre. Lei av samtaler som bunner i at vi må tenke riktigere, gjøre det langtekkelige mentale arbeidet med å utvide vår forståelse av hva en mann og en kvinne er.

Trampe skriver at det å be gutta om å gråte mer, ikke kjennes hjelpsomt i møte med høye selvmordsstatistikker. Jeg tror hun rører ved følelser som mange sitter med. En del av det nevnte kulturelle skiftet er nok nettopp at den evinnelige sosiale granskningen, arbeidet med å identifisere og trosse internaliserte forventninger til eget og andres kjønn, ikke virker like transformativt og interessant i dag som det gjorde i 2018. Kanskje oppleves det som mer radikalt, og sannere, å se til biologi etter grunnene til at kvinner og menn er forskjellige, sosialt, i hjemmet og i arbeidslivet. Det finnes tross alt unektelige biologiske forskjeller, som Trampe påpeker i boka. Så kanskje menn rett og slett prosesserer følelser annerledes enn kvinner. Kanskje kvinner trives med å vaske klær. Er ikke det greit? Må man absolutt kjempe imot hele tiden?

Ja, spør du meg. Jeg tror ikke at vi kastes tilbake til 1960-årene det sekundet vi slutter å oppfordre menn til å gråte. Vi skal ikke ignorere alle biologiske forskjeller. Men jeg vil likevel poengtere at det neppe er tilfeldig at et økt fokus på menns og kvinners «naturlige» ulikheter kommer samtidig med en kulturell dreining mot et såkalt verdikonservativt høyre. Trampe er langt fra å argumentere for tradisjonelle kjønnsroller. Men det er verdt å spørre hvorfor Gutta, som har som hovedformål å diskutere tiltak for å hjelpe gutter og menn, velger å bruke teorier om et «feminisert» Norge, der likestillingen er et nullsumspill og kvinners fremskritt en slags trussel, som inngang til diskusjonen. Hvordan skal dette perspektivet tjene norsk likestilling, og hvilke kulturelle strømninger gagner egentlig disse ideene?

I Gutta argumenterer Trampe for at et likestilt samfunn ikke nødvendigvis er et samfunn der menn og kvinner gjør akkurat de samme tingene. Men det er uansett viktig å fortsette det kompliserte sosiale arbeidet som sikrer at både kvinner og menn vet at de kan gjøre det samme, hjemme og på arbeidsplassen. At begge kjønn, og alle individer, vet at ingen dører er lukket for dem. Spesielt viktig er det i dag, når mange unge blir eksponert for stadig smalere ideer om kjønn og kjønnspresentasjon online. Vi må fortsette å kjempe for ideen om at det finnes uendelig mange måter å være både kvinne og mann på. En del av kampen er å bevare nysgjerrigheten for de kulturelle årsakene til at vi gjør som vi gjør, og å stille spørsmål ved om de egentlig er til vårt beste. Det er et arbeid som i større grad kunne blitt gjort i Gutta.

Trampe trenger ikke å være enig i at kvinnekamp av natur også er en kamp for menn, og Guttas hovedsak – at menns problemer i velferdsstaten også bør tas på høyeste alvor – er viktig. Men i en tid der kjønnsroller får stadig nye dimensjoner (Incels! Tradwives! Techbros! Femcels! Stay-at-home-husbands!) må vi forstå likestillingskampen som noe mer komplekst enn to vektskåler som skal holdes i balanse.