Beretningen om en tapt fremtid

«Å lese en bok er […] en investering i din hjernes nettverk av assosiasjoner», skriver den bokdebuterende tidligere McKinsey-toppen og samfunnsøkonomen Martin Bech Holte i forordet til den mye omtalte boka Landet som ble for rikt – hvordan Norge endte i Oljefondets felle. Det er en innledende deklarasjon som verken er spesielt velformulert eller presis – men desto mer effektiv som pitch. Her skal vi ut på suggestiv storytelling, der vi med enkle økonomiske begreper skal hjelpes til å tenke store tanker.

Som kommersiell og dagsordensettende innpakning har dette fungert utmerket. Boka er blitt en bestselgende suksess, har generert hundretalls omtaler i pressen og blitt tema for en hel episode av NRKs Debatten, der forfatteren først fikk presentere sin fortelling og noen utvalgte diagrammer, før økonomer og politikere kunne diskutere dem.

La meg for ordens skyld først gjenta bokas hovedfortelling. Norge er rikt på papiret, men egentlig en økonomi i forfall: «Mirakelet glipper ut av hendene på oss […] Hva skjedde egentlig med Norge?» Den strukturerende tanken hentes fra Amazon-bossen Jeff Bezos, som snakker om risikoen for at foretakets «Dag 1», preget av dynamikk og fremtidstro, erstattes av en statisk «Dag 2». Dette overfører Bech Holte til hele samfunnet: «Dag-1-samfunn kan skape økonomiske mirakler. Dag-2-samfunn vil ødelegge dem.»

Norges økonomiske historie deles så inn i distinkte perioder. Den sosialdemokratiske etterkrigstidens økonomi sammenfattes med at «[p]lanøkonomene og etterkrigstidens politikere hadde skapt en stivbent økonomi uten innovasjons- og vekstkraft». På 1980- og 90-tallet gjennomføres en rekke gode reformer for å etablere et markedsrettet regime. Dette fører til en periode med «mirakel» (1991–2013). Men fra og med 2013 preges norsk økonomi ifølge Holte av stagnasjon. Dette skyldes hovedsakelig at stadig flere midler fra Oljefondet kan brukes i de offentlige budsjettene. For å snu utviklingen må «politikernes frie disposisjonsrett til oljepengene […] erstattes av en ordning som sikrer at pengene skal komme befolkningen direkte til gode».

Ifølge Bech Holte trengs det da en «hestekur» som går ut på å skjære bort rundt 400 milliarder kroner i de årlige budsjettene, for å nå «en likevekt som på lang sikt er bedre for alle». Det blir ikke helt klart hva konkret som skal forsvinne, men «den irrasjonelle sykelønnsordningen» ligger i alle fall ikke godt an.

Problemene blir en styrke
En rekke innvendinger er blitt rettet mot bokas bruk, utvalg og tolkning av økonomisk statistikk, både av etablerte økonomer og andre grundige lesere. Jeg skal straks gjengi noen av dem. Men det må likevel påpekes at ingen detaljert og heldekkende kritikk av bokas innhold er mulig. Til det er frekvensen av tendensiøst presenterte tall og misvisende beskrivelser rett og slett for høy.

Fordi de problematiske påstandene i boka kommer så tett, samtidig som narrativet er så pretensiøst og selvsikkert fortalt, kan kritikken oppfattes som pirkete –man går glipp av det store bildet. En grunnleggende problematisk beretning kan på den måten nærmest forvandles til en kommunikativ styrke. Den som har «investert» i bokas opprinnelige appell og dens «nettverk av assosiasjoner», får høre dets narrativ gjentas i offentligheten, mens kritikken ikke er samlet rundt noe motnarrativ.

Det er typisk at mange som har påpekt grove feil i boka, samtidig har nevnt at det finnes noen «interessante» poenger i den, mens Holte har beskrevet de mange innvendingene som en etablissementsreaksjon, «preget av stolte mennesker som vil forsvare seg og sin innsats».

Men det er altså grunnlaget for hele beretningen som svaier. Professor i økonomisk historie Einar Lie har påpekt at beskrivelsen av de ulike økonomiske regimene er helt misvisende: «Jeg forstår virkelig ikke hvor Holte har denne historieforståelsen fra, men riktig er den ikke.» Steinar Holden, professor ved Økonomisk institutt på Universitetet i Oslo, konstaterte tidlig at påstandene om lavere norsk produktivitet som et «særnorsk» fenomen koblet til oljepengebruk knapt nok hadde rot i tilgjengelige fakta. Finansredaktør i Dagens Næringsliv Terje Erikstad har pekt på at norske produktivitetstall for fastlandsøkonomien – produsert markedsverdi per arbeidstime – snarere ligger i verdenstoppen.

I VG viste Magnus Marsdal i Manifest Media, basert på tall fra SSB, at produktivitetsøkningen i den perioden Holte refererer til som et «mirakel», var vesentlig lavere enn under den «sosialdemokratiske gullalderen», som han i stedet kaller «stivbent» og «ineffektiv». Olav Slettebø og Erling Holmøy ved SSB har så pekt på grove problemer med tallene for økonomisk vekst Holte har anvendt. Det gjelder sentrale figurer i boka, nettopp for den påstått mirakuløse perioden der liberalisering skal ha skapt en ekstrem suksess som Norge nå må forsøke å gjenskape. «Bech Holtes gullalder har aldri eksistert», er deres dom.

Bech Holtes svar på disse innvendingene er at han er opptatt av den relative posisjonen for norsk fastlands-BNP per innbygger i forhold til andre land. Han forsvarer også bruken av en tidslinje som delvis skiller seg fra de ordinære SSB-tallene (kjøpekraftjustert inntekt per innbygger i løpende priser, ifølge hans tilsvar), og mener å ha gjort en forsvarlig oppdeling av veksten i ulike bestanddeler. Det skiftende valget av målvariabler og forklaringsmodeller fremstår likevel som karakteristisk for bokas metode – cherry picking for å støtte opp om det narrativet han har konstruert.

Svenske tilstander
I Landet som ble for rikt spiller Sverige en fremtredende rolle. Dette har forståelig nok ikke fått den største oppmerksomheten i Norge, men det er på sin plass å si noe om det – for også her er det en rekke feil. Det vil også tydeliggjøre hvilken politisk oppskrift Bech Holte faktisk foreslår for Norge.

I Stockholm, der Bech Holte tok sin doktorgrad, var hans «viktigste læremester professorene som reddet Sverige fra krisen tidlig på 90-tallet». Særlig løfter Bech Holte frem Lindbeck-kommisjonen. Dette var en utredning som ble igangsatt av Carl Bildts høyreregjering, og som ble ledet av økonomiprofessor Assar Lindbeck. I mars 1993 presenterte kommisjonen 113 anbefalinger med dyptgripende markedsreformer. Mange kunne gjennomføres på grunn av den sjokktilstanden Sverige befant seg i. En stor eiendoms- og bankkrise hadde oppstått etter en periode med finansiell avregulering, og arbeidsløsheten hadde gått fra under to til over ti prosent. Markedsliberale vinder blåste. I Bech Holtes fortelling skyldtes de svenske problemene høye lønninger, høye skatter og for stor offentlig sektor. Og det var dette Lindbeck-kommisjonens forslag skulle gjøre noe med.

Bech Holte har rett i at de svenske strukturreformene stikker seg ut internasjonalt. Det var en slags institusjonalisering av nyliberalismen, som fikk et ekstraordinært gjennomslag ettersom det sosialdemokratiske partiet også gjorde politikken til sin egen og inkorporerte den i en historie om «ansvar» da de tok tilbake og beholdt regjeringsmakten i perioden 1994–2006.

Men å gjøre som Bech Holte gjør, og løfte frem dette som et «imponerende» forbilde i år 2025, er å gjøre seg til representant for et temmelig spesielt perspektiv. Sverige er i dag et land med betydelige økonomiske og sosiale problemer, med åpenbare røtter i nettopp 1990-tallets reformer og etterfølgende politikk i samme ånd.

Bare for å nevne noe: Sverige er et av de landene i verden der inntektsforskjellene har økt raskest. Formuesfordelingen er blant de mest ujevne i verden og ligner mer på oljerike sjeikdømmer enn på andre nordiske velferdsstater. Det stramme finanspolitiske rammeverket som Bech Holte hyller, har ført til underinvestering i infrastruktur som jernbane og avløpsnett og hardt pressede velferdstjenester. «Svensk nøkternhet er tilbake», er Bech Holtes vurdering av dette.

Bech Holte løfter med beundring frem Sveriges «incentiv for yrkesdeltagelse, det såkalte jobbskatteavdraget» – et skattefradrag for lønnsinntekt – som ble innført i 2007, som skal ha ført til at «utenforskapet har falt med hele 30 prosent». I virkeligheten konstaterte det statlige forskningsinstituttet IFAU i 2012 at effektene av reformen var umulige å vurdere. Den svenske riksrevisjonen mente i 2023 at regjeringen har gitt «et ufullstendig og delvis forskjønnet bilde» av reformen. I beste fall, under diskutable forutsetninger, kan skattekutt på 100 milliarder kroner per år «på lang sikt» føre til 30 000 flere i arbeid.

Bech Holte regner med at økningen i «yrkesdeltagelse» for svensker fra 2007 til 2023 skyldes disse skatteendringene. Han skriver at det svenske tallet er bedre enn det norske, og konkluderer dermed at «[s]kulle Norge fått til det samme som Sverige, tilsvarer det at 200 000 mennesker ville fått en sterkere tilhørighet til samfunnet». Men, foruten at det er tvilsomt å tillegge skatteendringer en så stor betydning for sysselsettingen, er selve målet helt misvisende. «Yrkesdeltagelse» måler andelen av befolkningen som er i arbeid pluss de arbeidsløse – det vil si de som søker arbeid, men ikke har arbeid. Gjennom Bech Holtes valg av statistikk vil altså en langtidssyk eller ufør person som tvinges til å søke arbeid, men ikke har funnet noe, regnes for å ha fått «en sterkere tilhørighet til samfunnet»!

En mer betimelig sammenligning ville være denne, med tall fra samme OECD-database som Bech Holte har brukt: Sverige har dobbelt så høy arbeidsledighet som Norge. Sverige har nesten dobbelt så høy ungdomsledighet som Norge, og har en høyere andel unge som er utenfor arbeid og utdanning. Sysselsettingsandelen er også så vidt høyere i Norge enn i Sverige. Likevel synes Bech Holte det er på sin plass å rose Sveriges arbeid mot «utenforskap», mens Norge svartmales.

De store skattekuttene ble presentert i Sverige sammen med drakoniske innskrenkninger i sykepenger og uføretrygd, nettopp som en måte å minske «utenforskapet» på. De svenskene som er blitt fratatt økonomisk sikkerhet ved sykdom og uførhet, har ikke latt seg «incentivere» inn på arbeidsmarkedet i hopetall. Derimot er i dag utgiftene ved offentlige utbetalinger til nevnte grupper i forhold til BNP mindre enn en tredjedel av det den var på begynnelsen av 1990-tallet.

Vil man på en mer realistisk måte enn Bech Holte fange inn den svenske utviklingen, kan man se på tittelen på en bok som forskerne Åsa Plesner og Niklas Altermark ga ut i 2024: Konsten att avveckla en välfärdstat – En granskning av det åtstramningspolitiska kretsloppet. Eller en kommende bok av Aftonbladets kulturredaktør (og tidligere politisk rådgiver i finansdepartementet) Karin Petterson: Förbannelsen: Hur Sverige fastnade i 90-talet och förlorade framtiden.

Landet som vil miste sin fremtid
Visse fremtidsutfordringer ser Bech Holte helt bort fra. Særlig gjelder det klimaomstillingen. Det finnes ikke noe utviklet resonnement om hvordan oljefondets finansielle styrke kunne bidratt til en slik omstilling. Når det gjelder fremtiden for velferdssystemet i Norge, vil det bli behov for at mer av de voksende ressursene anvendes til felles velferdstjenester.

En helt sentral del av Bech Holtes program er i stedet å reversere denne utviklingen. Når Bech Holte konstaterer at det ikke har gått an å «effektivisere» sykepleie på samme måte som dagligvarehandel, er hans konklusjon at dette er et «resultat av dårlige vaner», og at man må sørge for at velferdstjenester ikke gis «amnesti», men i stedet underkastes en markedsevangelistisk «kreativ ødeleggelse».

En slik forsert og bokstavelig talt reaksjonær utvikling ville medført at velferdstjenester både ble dyrere og tilgjengelige for færre. Men i bakgrunnen lurer en forvridd forestilling om at samfunnets ressurser økes gjennom – hovedsakelig mannlige – gründeres halvt guddommelige skaperkraft, mens den sløses bort av ineffektive – hovedsakelig kvinnelige – ansatte i stat og kommune. Denne forestillingen i seg selv gjør det vanskeligere å føre en vettug offentlig samtale om fremtidens økonomi og velferd.

Oversatt fra svensk av Kaja Rindal Bakkejord, MNFFO

Ali Esbati er Prosas politiske bok-kommentator. Han er skribent, forfatter, rådgiver i De Facto og tidligere representant for Vänsterpartiet i Riksdagen.