Machiavelli vender tilbake

Og nå er en ny og bearbeidet versjon av Jon Bingens oversettelse og utmerkede introduksjon til verket på trappene.¹ Den vedvarende fascinasjonen for Fyrsten har aldri handlet bare om verket som tekst, men i stor grad om bokens negative omdømme, som et forsvar for eneherskerens uhemmede maktutøvelse. Fyrsten har vært et «forbudt» verk, som virker frastøtende og tiltrekkende som et farlig motstykke til en akseptert flertallskonsensus. Etter 1945 ga Fyrsten assosiasjoner til autoritære statsledere av typen Hitler eller Stalin, noe som igjen førte til at verket fikk et tabubelagt preg, og «machiavellisme» ble betegnelsen på det demoniske forsvaret av uinnskrenket makt.

Fyrsten antas dermed gjerne å gi støtte til despoter. Troen på at boken hyller den maskuline potentatens iscenesettelse av sin egenvilje som folkevilje, har vært seiglivet. Men den antagelsen gir et misvisende bilde av hvem Machiavelli var, og hva han sto for. Machiavelli skrev Fyrsten til Lorenzo de’ Medici som et uttrykk for lojalitet og et synlig bevis på at han kunne være til nytte som rådgiver. Men aldri i denne boken bruker Machiavelli ordet politicus – som var begrepet om det politiske feltet for lover og regler. Politikken er feltet for å skape det gode liv og det gode samfunn i fellesskap. Fyrsten handler om noe annet, nemlig om prinsipater, om de domenene som var regjert av en fyrste som nærmest et privat anliggende. Machiavelli er klar på skillet mellom et prinsipat og et politisk fellesskapsprosjekt.

Britiske historikere gjenoppdaget Machiavelli i 1960-årene, ikke som forsvarer av eneveldet, men som talsmann for å gjøre politikken mer folkestyrt. De oppdaget at Machiavelli var prinsipiell motstander av at en statsleder kunne utøve vilkårlig makt, og sette sin vilje igjennom uten at andre kunne motsette seg det, selv om det var på tvers av deres interesser. Mens Fyrsten er skrevet i en situasjon der det var lite håp om noen oppblomstring for det republikanske folkestyret, var hovedverket Discorsi, som ble skrevet på samme tid, et uttrykk for Machiavellis egne politiske idealer knyttet til republikken og folkestyret som prinsipp, med idealet om frihet som uavhengighet av vilkårlig makt.

Cambridge-historikeren J.G.A. Pocock hevdet i sin banebrytende bok The Machiavellian Moment. Florentine Thought and the Atlantic Tradition (Princeton UP, 1975), at USAs grunnleggelse var direkte inspirert av Machiavellis formidling av antikke politiske tekster på 1500-tallet. Machiavelli var et brohode for overføringen av antikkens republikanske politiske idealer som spredte seg til England på 1600-tallet og Amerika på 1700-tallet. Pocock viste at Machiavellis tekster var skrevet i en krisetid for Firenzes bystat på begynnelsen av 1500-tallet, og han forsøkte å vekke til live antikke idealer om ærerike, frie borgere i en fri forfatning som motvekt mot krisen. Machiavelli var helt sentral i å formidle dette republikanske idealet for en ny tidsalder i Vest-Europa. Gamle romerske politiske tekster ble oversatt og spredte seg blant unge mennesker som lot seg begeistre av Romerrikets republikanisme som oppskrift på det gode samfunn.

Den opprinnelige motsetningen mellom «venstreside» og «høyreside» i antikken sto mellom republikanerne på den ene siden og keiseren med sine tilhengere på den andre. Republikanerne ønsket et lovverk for å begrense keiserens makt eller helt og holdent folkestyre og republikk. En konsekvent republikaner var en prinsipiell motstander av makt sprunget ut av familie eller arverekkefølge, fordi det privatiserte politikkens offentlige dimensjon. Vilkårlig makt som ikke var forankret i lov, skulle ikke finne sted. Politikkens mål og ideal var å se utover egeninteressen og skape et rom for felles løsninger til det felles beste. Å være opptatt av allmennviljen for fellesskapet ble et ideal om ærerik fremferd for adelen og statens fremste menn.

Pocock viser at Machiavellis tekster ble gjenoppdaget og formidlet i England av den politiske filosofen James Harrington på 1600-tallet. En lignende situasjon – det Pocock kalte et «machiavellisk øyeblikk» – oppsto mot slutten av 1700-tallet i Amerika, da de stabile strukturene ble truet av Englands overmakt under Georg III og de gjenoppdaget de klassiske republikanske tekstene for å yte politisk motstand, prinsipielt og forfatningsmessig og senere også militært, mot kongen. Pococks kollega Quentin Skinner var også en av de første som viste at Machiavelli snarere enn å være en forsvarer av despotier var en markant forkjemper for republikken, med rettsstat og lovverk, og for et ideal om en fri offentlighet. Den uselviske, frie og selvbevisste statstjenestemannen som la sin ære i å arbeide for høyere mål enn egeninteressen, var et ideal for Machiavelli.

Republikanismens ideal for et fritt menneske var å styrke og utvikle sine beste egenskaper og talenter for dermed å kunne gi noe tilbake til fellesskapet. Ethvert menneske skulle først og fremst lære å passe sin ære, som familiemedlem og borger. Å lære sivile dyder handlet om å utvikle mot, styrke, intellekt, kunnskap, samt ærlighet og åpenhet. Feighet, sluhet, servilitet, baksnakking og intriger, hadde republikaneren bare forakt til overs for. Man skulle ta til orde for egne synspunkter uten å inngå i eller la seg påvirke av hemmelige allianser. Åpenhet var en dyd, hemmelighold kunne man ha i familien, men ikke i politikken. Politikken skulle være en sfære for åpen diskusjon, om man ikke skulle havne tilbake i enevelde og cæsarisme.

Skinner er i disse dager ute med en ny bok om det republikanske frihetsbegrepets historie på 1600- og 1700-tallet, med tittelen Liberty as Independence. The Making and Unmaking of a Political Ideal (Cambridge UP, 2024). Skinner formidler her fortellingen om det frihetsbegrepet Machiavelli formidlet i Firenze: Du er fri bare om du er uavhengig av andres vilkårlige makt, ellers er du en slave. Om noen utsetter deg for vilkårlig makt, gjør de deg til slave, og da har du rett til å kjempe imot. Dette prinsippet vant frem i England på 1600-tallet, og førte til argumentet om at kong Karl I regjerte vilkårlig, og dermed gjorde borgerne til slaver. At borgerne opplevde seg umyndiggjort og fratatt sin frihet, førte til revolusjon. Og etter revolusjonen og henrettelsen av kong Karl I i 1649 ble frihetsbegrepet motarbeidet av kongetro tilhengere av eneveldet, påpeker Skinner.

På vegne av de kongetro utviklet filosofen Thomas Hobbes et alternativt frihetsbegrep: at du er fri «om ingen blander seg i dine saker». Dette frihetsbegrepet, som ligger i kjernen av hva som ble «den liberale» tradisjon fra Hobbes til Friedrich Hayek og Isaiah Berlin, fører til et snevrere fokus, der maktrelasjoner og avhengighetsbånd er usynlige, og åpner for frihet til å hylle lederen. Republikanerens forakt for servilitet og smisking for makthavere forsvinner i den liberale tradisjonen.

Fyrsten og Discorsi viser Machiavellis to ansikter, og politikkens to hovedtyper: på den ene siden eneveldets logikk, på den andre republikken eller folkestyrets. Det er bøker for vår tid, for vi er i dag på ny konfrontert med disse to logikkene i stort format: USA, den første store republikk i moderne tid og modell for de senere demokratiske revolusjoner i Europa så vel som vår egen Grunnlov, viser tegn på republikansk svikt, der den nye («republikanske») presidenten blir oppfattet som impulsiv og vilkårlig. I 1776 kunne Thomas Paine skrive spottende om alle som krøp og smisket for den britiske monarken. I dag er den amerikanske presidenten nærmest som en slags verdensmonark, og synes påpasselig med hvem som viser ham respekt – og alle besøkende er påfallende servile. På den annen side er han valgt og ønsket velkommen med begeistring av et demokratisk flertall.

Kanskje er det ikke så rart som det kan synes. For det er verdt å merke seg at «de sterke menns» gjenkomst, der det finner sted, i dag er forankret i nasjonale idealer om et forent folk og en styrking av en felles stat. Da republikanismen ble fortrengt og glemt etter 1945, var det delvis fordi både nazismen og kommunismen hadde vist at de republikanske, «folkelige» idealer kunne bidra til å konsentrere makten i hendene på en despot. Både Hitler og Stalin kom til makten gjennom idealer om å styrke staten og beskytte folket. Dermed fikk vi en varig «liberal motstand», først i opposisjon i perioden 1945–1980, da de fleste vestlige land inkludert USA hadde varianter av hva man kan kalle sosialliberale eller sosialdemokratiske kompromissregjeringer. Så kom liberalismen i posisjon, da den fikk et gjennombrudd med Thatcher og Reagans omfavnelse av de nyliberale ideene fra Hayek, Milton Friedman og Ludwig von Mises.

Gjennom flere tiår med nyliberalisme har både staten og folket vært suspekte størrelser som ikke var gyldig mynt i det politiske ordskiftet. Enkelte forsøk på å vitalisere venstresiden med nyrepublikanisme som svar på nyliberalismen vant ikke bred appell² – og nå ser vi at en republikansk reaksjon i stedet kommer fra ytre høyre. De nyere formene for despotier slår an i brede lag ved at de er republikanske i sin fremtoning, om enn fra høyre, og erklærer seg som forsvarere av folk og stat. Om man ikke ser dette, men navigerer ut fra en politisk blinklysmodell mellom det «liberale» og det «illiberale», vil man ikke forstå de store politiske endringene i vår samtid. Machiavelli er nå som før et godt utgangspunkt for å lære det politiske alfabetet.