Stans språkrøveriet!

«Hele byen, hele laget, hele veien» er Sportsklubben Branns historiske slagord. Det står det i boken Lise vs. Gianni, utgitt av Cappelen Damm med Niels Røine oppført som forfatter. Jeg er Brann-supporter og bergenser, men jeg kan ikke huske å ha hørt dette slagordet. Det betyr ikke at det ikke finnes eller at det ikke har eksistert historisk. Jeg er ikke av de mest innbitte supporterne, så jeg kan ha gått glipp av det.

Når jeg søker på «hele byen, hele laget, hele veien» på Google, er den kunstige intelligensen Gemini rask med å fortelle meg at dette er «et populært slagord og en kamprop-satsing som brukes av Sportsklubben Brann for å bygge samhold mellom fotballklubben, innbyggerne og regionen i Bergen.» Det følger med en lenke til Branns hjemmeside. Der står det ingenting om dette slagordet, men om lanseringen av filmen Byen é laget – Bergen é Brann, som spiller på det historiske slagordet «Byen é Bergen, og laget é Brann», som alle kjenner.

Cappelen Damm besluttet i går å trekke Lise vs. Gianni fra markedet etter at NRK fant tydelige spor av kunstig intelligens i teksten. Det er utrolig hva som har passert forlagets kontroller – at hverken redaktør, språkvasker eller korrekturleser har fanget opp dette.

Det mest påfallende eksempelet var at selve dialogen med chatboten var blitt med i teksten:

Selvfølgelig – her får du teksten om kunstgressbaner og ballbinger i Norge, skrevet i samme litterære og drøftende stil som resten av prosjektet ditt. (s. 101).

Burde KI’en heller ha skrevet «prosjektet mitt»? Den «litterære og drøftende stilen» er tidvis høystemt, men samtidig underlig og fremmed:

Hver høst kan man se de oransje vestene i skumringen, ungdom som løper under flomlys og puster i dampende rytme. (s. 101)

Når de taper, suser regnet litt tyngre mot Fløyfjellstunnelen (s. 79).

Noe er ikke lett å forstå: Mer digitale mesterskap der fans deltar globalt via utvidet virkelighet (s. 223, min kursivering). Hva er en utvidet virkelighet? Det er noe science fiction-aktig over å bla i denne boken.

Noen formuleringer er upresise: «Verdensmesterskapet er fotballens høyeste scene» (s. 222). Det er vel heller den største scenen. Det er fort gjort å skrive slikt, men det lukes som regel ut redaksjonelt.

Noen setninger er kanskje bare alminnelig dårlige setninger som ikke har vært korrekturlest:

Etter alt vi har vært igjennom i denne boken, problematiserer seks sentrale utfordringsfelt: organisasjonsmessige, verdimessige, menneskerettslige, økonomiske, demokratiske og eierskapsmessige. (s. 201)

Eksemplene fortsetter. Språket er noen steder maskinelt effektivt: korte setninger, ingen slinger i valsen, få adjektiver. Slik også mange skriver i dag. Andre steder er det mer, skal vi si, normalt. Det er et ekstremt tilfang av fotballmetaforer hele kampen gjennom, det er rart og påtvungent, men overlessing av metaforer kan jo også (uredigerte) mennesker finne på.

Det er en rekke strømlinjeformede punktlister og oppsummeringer – som den om Brann og andre fotballklubber. Bokens nest siste avsnitt rommer det meste av rariteter på en gang:

Det blir med andre ord både ekstraomganger og straffespark for oss som elsker fotballen, men er litt utrolige [sic].
Etter kampens siste fløyte – hva står igjen?
Når vi ser langt fremover, vil ikke fotballen være den samme. Men mennesker vil fortsatt sparke ball i sand, snø, jord – og kanskje på gress. Fordi spillet er menneskets evige språk. (s. 223)

Foreløpig ser det helt utrolig ut at denne boken kan ha passert alle forlagets kontroller. De vil foreløpig ikke uttale seg noe mer om saken. Vi får se om de kommer med en god forklaring etter hvert.

NFFO har sammen med Oversetterforeningen krevd merking av bøker der det er brukt KI til oversettelse og illustrasjoner. De to foreningene påpeker også at litteraturpolitiske virkemidler som momsfritak og innkjøpsordninger er ment å videreutvikle norsk språk og norsk litteratur. Nå er det åpenbart at problemstillingen er vel så aktuell for brødteksten til den allmenne sakprosaen: Det er ingen grunn til at maskinkalkulert babbel skal motta offentlig støtte.

Det finnes ikke en uendelig appetitt på norsk litteratur, dessverre. Hvis man slipper til språkrøvere som ikke gjør jobben selv – og der sluttresultatet i tillegg er upålitelig – spiser man opp livsgrunnlaget til alle forfattere som jobber ærlig og redelig. I tillegg mister de offentlige støtteordningene legitimitet.

KI-merking kan være et viktig skritt, men det vil ikke være nok.

Når man leser noe i et medium man har tillit til, som strider mot det man trodde fra før – for eksempel hva gjelder Branns historiske slagord – begynner man å tenke og å tvile. Det er nettopp noe av poenget med sakprosaen: å fortelle oss noe ikke visste og få oss til å reflektere. Hvis vi ikke kan ha tillit til sakprosaboken som institusjon, kan vi bare la den bli stående på hyllen. Denne tilliten må forlagene kollektivt kunne garantere.

Trygve Riiser Gundersen, redaktør for sakprosa i Press, taler forbilledlig klart om dette i Klassekampen:

«Forlag er tillitsinstitusjoner i offentligheten – hvis ikke forlagene har tillit, har de egentlig ingen funksjon. (…) Vi risikerer å bli helt stemmeløse hvis det ikke finnes instanser som skjelner mellom maskinspråk og mennesker»

Det er selvfølgelig et ekstra problem at denne boken også mangler kildeliste. Det gjør det helt umulig å ettergå noen ting. Uansett må et manus av denne karakter være nærmest umulig å forholde seg til redaksjonelt. Med en utstrakt bruk av kunstig intelligens i tilvirkingen av tekst, er det ekstremt krevende å kontrollere opplysninger og kilder, og se hvor forfatteren slutter og KI begynner. Hvem er «Niels Røine», maskin eller menneske? Do authors dream of electric sheep?

Det er faktisk bare én ting som fortsatt er sikkert: Byen é Bergen, og laget é Brann!

For å opprettholde tilliten til sakprosaen, respektere de seriøse språkarbeiderne og verne om det norske språket, må forlagene si nei takk til manus som ser ut slik som Lise vs. Gianni. I det minste trengs det klare og strenge retningslinjer for bruk av KI og redegjørelser for hvordan det er brukt. Store norske leksikon har et absolutt forbud mot tekst generert av KI, et regelverk alle forlag og publikasjoner kan vurdere å kopiere:

Store norske leksikon er et oppslagsverk som utelukkende har innhold som er skrevet og kvalitetssikret av fagpersoner. Leksikonet har svært høy tillit i befolkningen, og det er viktig å gjøre oss fortjent til fortsatt tillit. Derfor er det et absolutt forbud mot å publisere innhold som er skapt av eller med kunstig intelligens (KI) i leksikonet.