Subjektivitet og sannhet

Alle har subjektive oppfatninger om verdispørsmål, egne vyer for fremtiden og bilder av fortiden. Dette gjør at vi lett kan bli stående og pukke på vårt. Subjektiveringen av sakprosaen er problematisk i en tid med fragmentering, destruktiv individualisering og erosjon av sosialt samhold. I verste fall blir subjektiveringen et symptom på samfunnsoppløsning: «Alle» skal skrive om egne opplevelser, inntrykk og meninger. Selfien blir det nye paradigmet. Dette kan minske evnen til å skille mellom person og sak. Men når vi får tilgang til andres indre og ytre liv, kan det også styrke de sosiale båndene. Dette skaper ambivalens overfor den subjektive bølgen.

«Saken» kan være egen person, som i selvbiografien. I de fire bøkene om forfatternes mødre (Heger, Westlie) og fedre (Halvorsen, Michelet) som er temaet for dette bokessayet, er det ikke bare snakk om en subjektiv vinkling av temaet. Fortellingene er også selvbiografier – særlig bøkene til Halvorsen, Westlie og Michelet. Heger figurerer stort sett i teksten når han intervjuer sin gamle mor. Siden handlingen slutter i 1945, har han ingen erindringer fra den tiden han skriver om.

Det ville være urettferdig å skjære alle subjektive historiefortellinger over én kam. Å skrive om noe man ikke på en eller annen måte kan identifisere seg med, er umulig. En historiker som ikke selv har opplevd den epoken han skriver om, må leve seg inn i aktørene for å forstå deres handlinger. Ved å skrive om nær familie får man tilsynelatende masse gratis. Forfatteren blir selv en kilde med privilegert tilgang ikke bare til egne følelser, tanker og opplevelser, men også til familiemedlemmenes.

Likevel opplever forfatterne at heller ikke de kjenner sine nærmeste. Som familiemedlem er man vant til deres handlingsmønster, det er blitt selvfølgelig. Alle som skriver om nær familie i disse bøkene, dokumenterer at de ikke bare har en fordel, men også et handikapp. Flere av dem kommenterer det. Michelet skriver: «Foreldre og barn kjenner ikke hverandre. De kan ikke egentlig kjenne hverandre, fordi de såreste tingene gjemmes og aldri omtales» (s. 180). Denne blindheten skaper også fordommer og ureflekterte klisjeer. Kritikken må blottlegge dette. Selv om leseren bare kjenner historien fra forfatterens fortelling, er det likevel mulig å få øye på ting som gjør leseren mistenksom.

Westlie om moren
Bjørn Westlie tegner et bilde av moren som sympatisk. Hun holdt hjemmet sammen. Faren var taus og tverr og ble aldri ferdig med den nazifortiden Westlie allerede beskrev i Fars krig (2008). Når ekteskapet går i oppløsning, begynner moren å drikke og blir innlagt flere ganger. Er grunnen bare at hun mistet mannen hun kranglet med? Hvordan ser bruddet ut fra farens perspektiv? Tommelfingerregelen er at en sak har minst to sider. Når man bare holder med den ene siden, vekker det mistenksomhet.

Moren til Westlie idealiseres, hun har «ofret alt» ved å gifte seg med en landssviker og må bære konsekvensene. Men har hun virkelig «ofret alt»? Agnes er åpenbart ikke på linje med mannen i synet på andre verdenskrig. Hun leser bøker og skriver dikt. Faren har Knut Hamsun som helt. Hvorfor ble ikke litteraturen et samlingspunkt i ekteskapet? Fordi Hamsun reduseres til nazist? Det får vi ikke vite.

At hun «ofret alt» er en klisjé som gjentas fire ganger i boken¹ uten kritikk. Hun foretrakk en nazist fremfor sin egen dominerende religiøse familie. Hva ligger bak alkoholismen bortsett fra depresjonen over å bli forlatt? Hvis det var et erotisk forhold mellom moren og den jødiske flyktningen Ruth Maier, hvordan preget dette moren senere i et heterofilt ekteskap? Hun ofret åpenbart ikke Ruth, som hun bevarte et bilde av.² (Ruth Maier nevner Agnes i sine opptegnelser fra tiden på Lillestrøm.³).

For Westlie ble moren en heltinne han klamret seg til i oppveksten. Hun beskyttet ham mot den innesluttede og bitre faren. Hele fortellingen stiliseres som en politisk motsetning mellom en nazist og en kvinne med en jødisk venninne som ble gasset i hjel i Nazi-Tyskland. Den psykologiske konflikten i ekteskapet blir dermed undereksponert. Flere anmeldere har også med rette påpekt at kildegrunnlaget for denne biografien – i motsetning til biografien om faren – er svært spinkelt.⁴ Dette åpner opp for vilkårlighet. Men mange har opplevd boken som engasjerende.⁵

Heger goes to Hollywood
Arbeidet med å kartlegge norske fanger i tyske fangeleire gjorde Wanda Heger til en motstandshelt og et ikon i kampen mot nazismen. Hegers 700 sider lange fortelling om moren har fått positiv mottakelse og er belønnet med terningkast 6 i flere anmeldelser.⁶ Kritikerne har latt seg fascinere av den dramatiske fortellingen, men berører knapt hvordan Heger har organisert stoffet. Boken slutter i Hollywood-stil med happy ending: De heroiske foreldrene gifter seg etter at motstandskampen er over. Denne stiliseringen er valgt av forfatteren. Han kryssklipper foreldrenes suksesshistorie med moren på sotteseng over 70 år senere. Bryllupet og livets begynnelse sammenstilles med døden og livets sluttfase. Koblingen mellom kjærligheten og døden frir til leserens sentimentalitet. Det er allerede tegnet kontrakt om en TV-serie basert på boken i regi av Vibeke Idsøe.⁷

Heger har privilegert tilgang til materialet: Det viktigste grunnlaget for boken har vært de mange primærkildene. «Store deler av det befinner seg i mitt eie» (s. 682). Som Geir Pollen har påpekt, er kjærlighetshistorien mellom Wanda og Bjørn Heger det egentlig nye i denne boken. Ellers er det meste av stoffet for en stor del fremstilt av mange andre tidligere, inkludert Wanda selv.⁸

Et viktig fortellergrep er de kronologiske sprangene mellom intervjuene med moren på sykehjemmet og hendelsene under krigen. Anders Heger trer selv inn i historien på side 39. Etter dette kommer godt over 70 innskudd satt med andre typer enn hovedfortellingen om morens liv frem til 1945. Ca. 20 prosent av teksten består av samtaler på sykehjemmet, prosalyriske tanker om historieskrivning og erindring og til og med forfatterens egen reise til konsentrasjonsleiren Natzweiler i morens fotspor. Møtene med moren er ustrukturerte og kunne vært forberedt bedre. Bare unntaksvis konfronteres moren med skriftlige kilder, og det blir mange beskrivelser av morens dagsform og helsetilstand. NRK-intervjuet med Wanda av Kjell Pihlstrøm fra 2016, under et halvt år før hun døde, er langt mer strukturert og informasjonstett.⁹ Selv om samtalene med moren har en verdi i seg selv, kan det være et handikapp å være i nær slekt med intervjuobjektet – fordi distansen mangler.

I et intervju med Bjørgulv Braanen sier Heger at Ivo de Figueiredo ikke gikk langt nok i biografien om hans morfar Johan Bernhard Hjort. «Han var den synligste og mest typiske eksponenten for hvordan den norske overklassen var villig til å kaste seg i armene på fascismen».¹⁰ Heger legger ikke skjul på morfarens aktiviteter før krigen. Men advokat Hjort blir merkelig fraværende senere. Etter bruddet med Quisling og NS, ble han internert på godset i Groß Kreutz utenfor Berlin sammen med familien. Hvordan kommenterte han nå politikken, og hva slags diskusjoner hadde han med datteren Wanda? Heger kritiserer Wanda fordi hun aldri tok et oppgjør med faren, men ble stående ved at «han ville det gode» (s. 165). Likevel får vi knapt vite noe om Hjorts politiske utvikling etter interneringen, selv om den forhenværende hirdsjefen er med på å redde de norske fangene.

Oppga Bernhard Hjort pangermanismen og jødehatet? Hvordan sto han nå i forhold til den nasjonalsosialistiske Ragnarok-kretsen, og hvordan ble han oppfattet av denne etter interneringen i Tyskland? I et norgeshistorisk perspektiv er dette langt viktigere å få avklart enn detaljene i foreldrenes kjærlighetshistorie. Men Heger kommer ikke lenger enn Figueiredo gjorde i biografien om Hjort, der han konstaterte: «Selv tok han [advokat Hjort] ingen initiativ til å analysere sin fascistiske løpebane, selv ikke for sine egne barn – noe de fant svært problematisk for sin egen del.»¹¹ Her er det fortsatt upløyd mark for faghistorikerne!

Tommy Halvorsen om faren som bortadoptert tyskerunge
Halvorsen er sønn av et bortadoptert barn av en norsk kvinne og en tysk soldat. Faren hadde i likhet med Westlies far problemer med bakgrunnen fra krigen. Halvorsens far er imidlertid uskyldig, barnet kan selvsagt ikke noe for at faren var tysk soldat. Omgivelsene gjør ham likevel til en outsider. NS-barn og avkom av tyske soldater ble frosset ut og sanksjonert etter krigen. Dette har nå vært et tema i over tretti år, i hvert fall siden Eystein Eggens Gutten fra Gimle (Aschehoug, 1993). Halvorsens far vokste ikke opp i en familie med NS-bakgrunn, men ble likevel traumatisert av omgivelsene. 15 år gammel fikk han vite at han var et adoptivbarn. Han ble også en outsider i egen familie fordi han ikke lignet på søsknene, uavhengig av farens tyske bakgrunn.

Forfatteren arver traumene fra faren. Han kan avlese farens problemer på sine egne. I tredje og siste del av boken tar han opp generasjonstraumene som fenomen. Når traumer går i arv fra far til sønn, har forfatteren en privilegert tilgang til den han skriver om. Halvorsen er hos psykolog for første gang i september 2024, og boken er publisert under ett år etterpå. Dette er for kort tid til å gå i dybden med dette temaet. Forenklingene tipper derfor av og til over i det ufrivillig parodiske:

Uten tapstraumene som preget Hitlers mor, uten Hitlers egne tilknytningstraumer – ingen andre verdenskrig. Ingen Hans Harmel som ble beordret ut i krigen og havnet i Norge. Ingen fars fødsel. Ingen meg! (s. 236)

Tapstraumet til Halvorsen blir begrunnelsen for å skrive boken. Et par timer hos psykolog, så har han funnet fasiten: «Det er en rar, nesten overveldende tanke, når jeg ser livet mitt i dette perspektivet» (s. 236).

Vi får generell informasjon om antall bortadopterte tyskerbarn og en kritikk av behandlingen av de såkalte tyskertøsene. Men Halvorsen lykkes ikke å komme i kontakt med bestemoren, og reisen til Berlin for å finne mer informasjon om den tyske farfaren mislykkes også. Når det gjelder forståelse av traumer og soldatbarnas situasjon, klarer han å løfte fremstillingen opp på et allment nivå. Andre ganger butter det, spesielt i den uklare identifikasjonen med farens skjebne. Han demonstrerer det generelle problemet med denne typen biografier. Distansen blir vanskelig å bevare, og fortellingen blir uforløst. Dette forhindrer ikke at mange har gitt ham positiv respons på boken, særlig i hjembyen Risør.¹²

Marte Michelets laiving av faren
Marte Michelet eksperimenterer bevisst ved å «laive» faren gjennom improvisert rollespill. Hun går ut på byen for å kjenne på hvordan det er å være Jon Michelet. Hva ville Jon Michelet ha gjort? Mange synes dette er morsomt. Morgenbladets anmelder var imidlertid skeptisk: Marte gjengir en mannsstereotypi, men går ikke dypt nok i den angivelige levemannens psykologi.¹³ Laivingen sier mer om henne enn om faren. Kommer hun egentlig under huden på ham? Eller blir Jon Michelet stående som et medieikon: Norges mest tiltrekkende mann, radikaleren som sjarmerte alle? Laivingen skaper likevel morsomme situasjoner som oppstår når man forsøker å spille en annen.

Forfatteren er født i 1975. Egne erindringer for å forstå farens politiske utvikling er dermed fraværende i 1970-årene. Alle som har opplevd dette tiåret, husker striden om medlemskap i EEC. Denne konflikten blir overhodet ikke nevnt av forfatteren. Farens tid i Afrika beskrives bedre. Da var datteren også eldre og kan støtte seg på selvopplevde erfaringer. Boken karakteriseres som et «minnearbeid der hun selv er primærkilden» (s. 275). I tillegg benytter hun skriftlige kilder om ml-bevegelsen, men de muntlige kildene forblir anonyme: «Dere veit hvem dere er», skriver hun om dem hun har snakket med.

Forholdet mellom selvbiografi og biografi er glidende. Boken kunne ha begrenset seg til hva faren betydde for Marte Michelet. Den handler imidlertid om mer enn «scener fra et farskap», som er undertittelen. Hun veksler mellom selvbiografi og fortelling om faren, uten at det alltid er klart hvorfor hun velger det ene eller andre. Biografien blir derfor fragmentarisk.

Sjangerforvirringen hos anmelderne avspeiler dette. Hun ble anmeldt under etiketten «faglitteratur» i Dagbladet,¹⁴ noe som bør få varsellampene til å blinke hos NFFOs medlemmer. Morgenbladet plasserte boken under kategorien «memoar».¹⁵ Aftenposten berømmet Michelet for å «slå seg løs i et overskuddspreget språk fullt av lattervekkende kuriosa, selvironi, politisk historie og turbulent familieliv», i «et underholdende og lystbetont dobbeltportrett».¹⁶ Dagens Næringsliv roste boken som «et rørende minnearbeid over relasjonen mellom far og datter». Michelet ble betegnet som en «drivende god historieforteller», hun hadde skrevet «bokhøstens foreløpige høydepunkt».¹⁷ Klassekampen var mer tilbakeholden og mente at Michelets «famling med formen», «bokas mange refleksjoner over framstillingsmåten blir for dominerende».¹⁸

Michelet skriver påfallende lite om moren. Hun «skjærer grimasen sin» (s. 147) og blir dermed noen steder redusert til en klisjé. Til gjengjeld blir faren idealisert:

Jeg vil høre til, ha noens oppmerksomhet. Så jeg legger sjela mi i å lage god stemning og holde på hans gunst. Dermed blir en skakk og selvforsterkende dynamikk etablert mellom oss, som skal vise seg å være nesten umulig å bryte. (s. 152)

Dette begrenser bokens perspektiv.

Subjektiviteten og sannheten
Et av filosofen Søren Kierkegaards mange pseudonymer formulerte slagordet: «Subjektiviteten er sannheten!» Dette var ingen oppfordring til å skrive selvbiografisk sakprosa eller faglitteratur, tvert imot. Sentensen var rettet mot historisk viten som utgangspunkt for valg og handling. Eksistensielle avgjørelser er noe annet enn historisk viten. Thorleif Boman brukte eksemplet med å bedømme en fallskjerm.¹⁹ Subjektiv sannhet er synsing: «Fallskjermen ser OK ut!» Objektiv sannhet får en ved å teste ut fallskjermen, studere den grundig eller bruke andre som forsøkskaniner. Eksistensiell sannhet oppstår når en selv tar på seg fallskjermen og faktisk hopper ut fra flyet. Dette krever mer enn synsing, kildesjekking og arkivstudier.

Alle har privilegert tilgang til egne følelser og erfaringer: Ingen annen kan oppleve akkurat det samme som en selv. Subjektiv erfaring blir dermed også vanskelig å kritisere; i noen tilfeller er den uantastelig. Man må bøye seg for andres sorg, ulykke, heltemot og sterke og skjellsettende opplevelser. Kritiserer en slike ting, virker det surmaget og ufølsomt. Man fremstår lett som en ond person uten empati.

Ingen av de fire forfatterne som skriver om foreldrene sine, berører spørsmålet om habilitet. Hvis man er i nær slekt med noen, er man i henhold til forvaltningsloven «ugild» eller inhabil. Dette prinsippet er også nedfelt i pressens Vær varsom-plakat:

2.2. Redaktøren og den enkelte redaksjonelle medarbeider skal verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet. Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet.

Når det gjelder å skrive om nær familie, virker det som om slektskapet ikke skaper inhabilitet – tvert imot! Flere og flere foretar et dristig sprang ut i offentligheten og utvisker forskjellen mellom subjektiv, historisk-objektiv og eksistensiell sannhet. Formålet i dette bokessayet har vært å problematisere denne tendensen – selv om jeg hadde glede av alle de fire bøkene som er omtalt. Straffeprosesslovens § 118 kan frita nære slektninger for å vitne mot tiltalte. Man burde diskutere om ikke en lignende dispensasjon i enkelte tilfeller burde gjøres gjeldende for barn som publiserer vitnemål om sine foreldre i form av uklare blandinger av memoar, selvbiografi og biografi.