Familiehistorier i skyggen av katastrofer

Biografier er med en viss nødvendighet individfokusert: De handler ofte om en personlighet som gjør seg gjeldende i historien, eller et enkeltmenneske som vokser i kamp med dramatiske omstendigheter. 2025 ga oss to norske bøker om røtter i Midtøsten, der det biografiske elementet allerede i titlene er uttrykkelig kollektivt: familiehistorier. Det er nok ingen tilfeldighet. De store og rett og slett eksistensielle utfordringene palestinerne står overfor i dag – okkupasjon, massiv vold og politisk undertrykkelse – forsterker behovet for å fortelle og bevare nettopp slike fortellinger i dag.

Rima Iraki er et kjent ansikt for mange nordmenn gjennom en årrekke som nyhetsanker og programleder i NRK. I boka Flukten fra Palestina. Min norsk-palestinske familiehistorie skriver hun livshistorien til sine egne besteforeldre på mors- og farssiden, deretter foreldrenes og så sin egen og søsknenes. Rana Issa er forfatter og oversetter med doktorgrad i kulturhistorie fra Universitetet i Oslo, med en avhandling om bibeloversettelser. Hun har tidligere skrevet bøker på engelsk og arabisk, men debuterer på norsk med boka Tung tids tale. Et familieportrett.

Rana Issa skriver tidlig i boka at den handler om familie, politikk, arv og språk: «Men nå er også norsk mitt språk. Og historien jeg forteller i denne boka, er også en norsk historie.» Rima Iraki innleder sitt forord med å minne oss på at hun som norsk journalist lenge har rapportert om flyktninger og flyktningstrømmer, men at det er «som om jeg har fortrengt at jeg selv en gang var palestinsk flyktning, født statsløs».

Med sine familieberetninger skriver både Iraki og Issa frem en palestinsk historie som er uløselig knyttet til hundre år med regional og geopolitisk dramatikk. Når okkupasjon og flukt er en påtvunget realitet, medborgerskap en stadig kamp, og den nasjonale kulturens reproduksjon ikke kan underbygges av statlige institusjoner, blir overføring gjennom familiebånd – tradisjon – særlig viktig. Det akutte behovet for å informere og levendegjøre forsterkes på bakgrunn av folkemordet i Gaza og israelsk fortrengning av palestinske samfunn på den okkuperte Vestbredden. «Å være palestiner er et politisk valg», som Rana Issa sa i et intervju i Morgenbladet i forbindelse med utgivelsen. I dag innebærer det også en politisk overlevelseskamp.

Mottoet for Rima Irakis bok er «Fem land, tre generasjoner – et felles håp». De storpolitiske forviklingene gjenspeiles i generasjonene og grenseovergangene: Da farfar Ahmed blir født, er Palestina en del av det falleferdige osmanske riket. Da han skal få pass i februar 1945, er det det britiske mandatstyret (opprettet i 1922) som utsteder papirene. Han blir som ung motstander av den britiske kolonimakten. I 1948, etter andre verdenskrig og holocaust, blir staten Israel etablert, etterfulgt av fordrivelsen av hundretusener av palestinere – det palestinerne kaller nakbaen, katastrofen. Ahmed er en av dem som havner i flyktningleir i Libanon. Fødebyen Arab el-Raml nær Haifa er siden blitt utradert fra kartet.

Historien fortsetter så helt til Sovjetunionen, der Rimas far Yusif havner som medisinstudent. I begynnelsen av 1970-årene blir han der aktiv i den palestinske frigjøringsorganisasjonen Fatah, ledet av Yassir Arafat, med paraplyorganisasjonen PLO. Gjennom foreldrenes øyne skildres også borgerkrigens brutale virkelighet i Libanon i 1970- og 80-årene, med israelske invasjoner, maktspill over hodet på plagede folkegrupper og blodige sekteriske massakrer. Rimas mor, Fadia, er født i en flyktningleir i Libanon. Der jobber hun som sykepleier når den unge legen Yusif kommer for å tjenestegjøre. De blir et par. Av politiske og økonomiske årsaker drar de til DDR, der Rima blir født, og så til De forente arabiske emirater, der de får sitt neste barn. I begynnelsen av 1980-årene møter Yusif de norske legene Dag Sørlie og Mads Gilbert i forbindelse med nødhjelpsarbeid i Syria. Den kontakten bidrar senere til at familien kommer til Norge i 1988. Bokas siste del handler om å møte Norge og gjøre det til sitt eget land.

Rima Irakis bok er rik på rørende fortellinger der storpolitiske hendelser tvinger seg på og preger palestinsk hverdagsliv. Den er skrevet med driv og fungerer som en varm og menneskelig påminnelse om den dramatiske urett som har rammet palestinere i århundrer. Sterkest er boka når Iraki forsøker å sette ord på savn og tap over generasjoner. Litterært sett er teksten likevel noe mangelfull. Enkeltepisoder dras ut i detalj, enkelte interessante tråder blir aldri fulgt opp. Vi får vite at Oslo-avtalen ikke var populær hjemme – «Pappa kunne ikke fatte at Arafat hadde vært villig til å gå med på denne planen» – men ikke mye mer. Forfatteren skriver seg selv inn i familiehistorien, men stanser i bunn og grunn ved anekdoter om kulturkollisjon i barndommens Lørenskog. Lesingen forstyrres også av mange språklige og kulturelle klisjeer, som at «Gjestfrihet er en viktig del av den arabiske kulturen», eller «Sammen skapte vi et deilig kaos».

Det står i skarp kontrast til Rana Issas betydelig mer stramt fortalte og presist tegnede «familieportrett». Tung tids tale er en litterær bragd, med et særegent, lekent og effektivt språk. Det er en bok om Midtøsten, men også om å forholde seg til Norge, og ikke minst om språket som arena for liv og tanke. Teksten er krydret med tankevekkende – og iblant nærmest mystisk-spekulative – refleksjoner rundt enkeltords historiske anvendelser og felles røtter.

Boktittelen – som Issa for øvrig deler med en roman av Olaug Nilssen fra 2017 – er lånt fra et dikt fra 1945 av Halldis Moren Vesaas. «Det heiter ikkje: eg – no lenger. / Heretter heiter det: vi», slik innledes diktet – rader som fanger duften av en ny tid: den livsnødvendige solidariteten like etter krigen.

For den palestinske diasporaen finnes det ingen enkel og entydig etterkrigstid der det som er blitt rasert, kan bygges opp. Som for Iraki er også Issas palestinske historie koblet til flyktningleiren i Libanon, og boka er også en kommentar til libanesisk historie og samfunnsliv. Som mange andre flyktet Rana Issas mormor til Libanon i 1948, fra Nord-Galilea, området som siden da har utgjort den nordre delen av staten Israel. Issa gir impresjonistiske, men samtidig skarpe, beskrivelser av de politiske begivenhetene som ryster familielivet i bakgrunnen:

Hun flyktet i 1948, ved starten av vår nakba, katastrofen som fortsatt i dag herjer i palestinernes liv […].

Etter at PLO hadde mistet Libanon i kampen mot Israel, mistet pappa mye av styrken sin. Han gikk i stykker.

Når hun tegner opp livsbanene til mormor Izdihar eller tante Nuhad, fanger hun den nedbrytende effekten av strukturell undertrykkelse og politisk maktmisbruk på enkeltskjebner. Her gir Issa også plass til indre spenninger. At den skarpe og frimodige Nuhad begynner å støtte Hizbollah, beskrives med syrlighet og fortvilelse, men ikke som et eksotiserende, ubegripelig mysterium.

En slik nyanserende, dyp innsikt som Issa besitter, kommer ikke automatisk av de vekslende perspektivene eksilet nødvendigvis fører med seg. Samtidig er det åpenbart at grensekrysserens bearbeidede erfaringer også har med seg noe inn i det samfunnet der de lander og gjengis. Det må understrekes at begge disse familiebiografiene også må leses som bøker fra og om Norge. Gjennom konkrete menneskelige kropper og relasjoner er Midtøstens historie og samtid (også) en del av Norges historie og samtid. Det er ikke et slagord, men en materiell realitet. I dag endrer samtidig store deler av den vestlige verden – Norge inkludert – mulighetene til og forutsetningene for migrasjon og familiegjenforening: å kunne pleie sine røtter i et annet jordsmonn, se dem overleve, men også bli til noe nytt. For eksempelvis palestinere uten reell statstilhørighet får dette en ekstra dimensjon. Det forandrer vilkårene for kultur i diasporaen, og, vil jeg mene, gjør dermed også vestlige samfunn kaldere, mindre dynamiske og mer skadelig selvopptatt.

Issa og Irakis bøker har begge epiloger som kretser tilbake til Gaza. Bøkene ble påbegynt før terrorangrepet 7. oktober 2023 og det israelske totalangrepet som fulgte. Men selv om det ikke er dagens situasjon som er hovedtema for bøkene, blir den så klart umulig å forbigå i stillhet. Og det er vanskelig å la være å lese bøkene i et nytt mørke: skyggen av det som nå hender på bakken i Gaza, der hele storfamilier fysisk er blitt utslettet, og der levekårene for overlevende palestinere forblir umenneskelige, på de okkuperte palestinske områdene på Vestbredden, der den israelske staten med voldelige bosettergrupper som fortropp har intensivert fordrivelsen av palestinere, og på den brutaliserende verdenspolitikkens scene, der folkeretten forvitrer til fordel for ubetinget statlig vold. Det er vanskelig å slå fra seg tanken om at (også) litterær dokumentasjon av palestinske livshistorier blir viktigere i en tid da det virkelig er usikkert hva som kommer til å gjenstå av politiske, sosiale og kulturelle strukturer for det palestinske folket i det historiske Palestina. «Å utvandre er å øve seg på å dø», skriver Rana Issa. Det er et generelt utsagn om eksilets vilkår, men det får en mer smertefull resonansbunn i palestinsk realitet.

I takt med at diplomatiske løsninger innenfor fremdeles gjeldende folkerett fremstår som stadig mer avleggs, blir det paradoksalt nok også mer relevant å se tilbake til før seksdagerskrigen i 1967, da Israel okkuperte Vestbredden og Gaza. Palestinerne står i dag uten egentlige allierte blant regionale og globale makthavere, selv om det finnes empati og støtte å finne i verdensopinionen. I fraværet av politiske aktører som kan utfordre forholdene på den storpolitiske scenen, blir den kulturelle palestinske «skapelsesberetningen» igjen mer innrettet mot nakbaen, fordrivelsen i 1948 i forbindelse med at staten Israel ble til. Rana Issa fanger inn hvordan dette levde videre i flyktningleiren, gjennom «historier gjentatt i det uendelige om svunnen herlighet, rikdom, land, innflytelse og prestisje i kontrast til utvandringsøyeblikket: barføtte mennesker, gjenglemte tøfler og ingenting annet med seg enn klærne man sto og gikk i». Hun refererer til den libanesiske forfatteren Elias Khoury, som har beskrevet nakbaen som «ikke en svunnen tid, ett enkelt historisk øyeblikk, men en vedvarende struktur i erfaringen». Kanskje har palestinerne i dag dårligere forutsetninger enn noen gang for å bearbeide dette historiske traumet. Uten internasjonal solidaritet – «Heretter heiter det: vi» – og en erkjennelse av disse erfaringene og sårene, står veien blokkert.

Rima Iraki og Rana Issas bøker er gode bidrag til norsk kulturhistorie. Hvordan neste generasjons palestinske familiehistorier kommer til å slutte, er umulig å vite i dag. Men det er klart at vår felles forståelse av verden blir fattig og forvridd uten de familieportrettene som representanter for diasporaen orker seg frem til. Å fortelle nettopp familiehistorier blir en slags historisk plikt – å ta dem til seg likeså, for også dehumanisering krysser grenser. Eller som avslutningen på Halldis Moren Vesaas’ dikt «Tung tids tale» lyder: «Det hjelper da litt, nokre få forfrosne / at du er varm!»