Ekstrem ideologisk litteratur har sin egen forunderlige sjarm.
Ting settes på spissen, forskrudde verdenssyn kommer til syne. Selvinnsikt er fraværende, og det hele blir av og til ufrivillig komisk. Slike ideologiske eksesser har alltid fascinert meg, i kraft av sin fremmedartede og alt annet enn sosialdemokratiske natur. Jeg har selv arbeidet en del faglig med mellomkrigstidens høyrevridde litteratur, kjennetegnet ved rasetenkning og overmennesketanker. Den tidens kommunister ønsket jo dessuten å henge borgerne i lyktestolpene, så de var omtrent like ille som fascistene. Deretter ble det ideologisk sett roligere i noen tiår etter krigen, før ml-bevegelsen begynte å hjemsøke vårt politiske landskap – ikke minst ved å produsere trykksaker i store mengder. Og man kan spørre seg: Hva slags litteratur er egentlig dette? Hva inneholder den, og hva prøver den å si?
PÅ LOPPEMARKEDER
Kommunismen befinner seg på historiens skraphaug, sies det, også i Norge. Det kan nok stemme, men under hvilken avfallskategori? Det finnes mange typer søppel, jf. offisielle forskrifter – blant dem «farlig avfall». Er det der kommunismen hører hjemme? Reglene sier at slikt avfall må «behandles separat på grunn av fare for forurensing …» Men finnes det risiko for kommunistisk forurensing? Kan halvhjertede radikalere bli smittet i dag? Neppe. Er det da snakk om «blandet avfall», som ifølge forskriftene «ikke er egnet til gjenvinning …»? Se, der er vi kanskje inne på noe. Men nei, heller ikke dette passer til restene etter norsk kommunisme. Den korrekte avfallskategorien er enklere enn man skulle tro: «papir».
Marxist-leninistenes evne og vilje til å produsere pamfletter, debatthefter, årsmøtereferater, solidaritetsopprop, studieopplegg og bøker av ulikt slag er legendarisk. Selv har jeg kommet over mye slik litteratur på loppemarkeder. Jeg bor på Ringerike, et distrikt hvor det gjennom store deler av forrige århundre var grobunn for ekstreme ideologier. Her vokste fascistiske sympatier frem hos deler av bondestanden i mellomkrigstiden, parallelt med aktiv kommunisme blant industriarbeiderne i og rundt Hønefoss. På 1970-tallet grodde det opp revolusjonære, marxistiske ungdomsmiljøer, før nynazistiske voldsgrupper sluttet den ideologiske sirkelen en gang på 1980-tallet.
Raseideologisk litteratur og annet smuss fra 1930-tallet finner jeg med ujevne mellomrom på lokale loppemarkeder her, i tillegg til bokverket Min kamp. Og da snakker jeg ikke om Knausgårds bøker – som også er å finne på loppis – men om den norske tobindsutgaven av Adolf Hitlers Mein Kampf. Først og fremst er det likevel marxist-leninistisk litteratur fra 1970-tallet det har dukket opp mest av. Det er snakk om forbausende store mengder, hundrevis av titler. Til å begynne med kjøpte jeg med meg alt jeg så. Det var jo historiske dokumenter, tross alt. Etter hvert mistet jeg interessen. Materialet som jeg allerede hadde samlet, ble stuet vekk i esker på loftet. Før eller siden får jeg kanskje bruk for det, tenkte jeg. Og så gikk det jammen slik, for denne artikkelen bygger i sin helhet på mitt eget private, lille arkiv.
KNUGENDE ALVOR
Her finnes Lenins verker i 12 bind, utgitt av Oktober forlag, i tillegg til massevis av studiebøker og andre utgivelser om Marx, Engels, Lenin, Stalin, Pol Pot, Kim Il Sung og Enver Hoxha. Maos samlede verker hører også med. Røde Fane, AKPs «tidsskrift for kommunistisk teori og debatt», er godt representert, også med Oktober som utgiver. Det samme gjelder bladet Materialisten, AKPs «tidsskrift for teoretisk kamp», utgitt på Universitetet i Oslo og forsøksvis akademisk i formen. Rød Ungdom, medlemsbladet til SUF (ml), er derimot en liten, hjemmegjort lefse preget av påtatt ungdommelige vendinger og aggressive utfall. I tillegg finnes det serier av hefter med titler som Folkets historie og Folkets verden – igjen med Oktober som utgiver – hvor sistnevntes aller første utgave, fra høsten 1973, i sin helhet består av «Dokumenter fra Kinas Kommunistiske Partis 10. Nasjonale Kongress».
I en høystemt hyllest, fra AKP (ml) til sentralkomiteen i det kinesiske kommunistpartiet, understreker nordmennene at de har studert de kinesiske kongressdokumentene «med stor interesse», og at de helhjertet slutter seg til kinesernes påstand om at «revolusjonen er hovedtendensen i verden i dag». Et diskutabelt utsagn, men for kinesere og ml-ere fortonet det seg vel slik.
Videre har vi Prinsipprogram og vedtekter for AKP (ml) fra 1976 og Beretning fra AKP (ml) fra samme år – i form av to bøker på henholdsvis 200 og 260 sider. AKPs prinsipprogram fra stiftelsesåret 1973 utgjør bare 170 sider, så her har det skjedd en kvantitativ utvikling. Kvalitativt sett ligger nivået mer på stedet hvil. Vedtekter for Norges Kommunistiske Studentforbund (NKS) er også med, i tillegg til Politisk plattform for Rød Valgallianse. Dessuten finnes enkeltstående utgivelser, som den usedvanlig krasse Hvitbok om TKSF (Trondheim Konservative Studenterforening), utgitt av Raud Front. Mildere og mer saklig i formen er Hammervik-konflikten. Mot politiske oppsigelser!, utgitt av arbeiderne ved Norsk Hammerverk i Stavanger, og EEC truer våre arbeidsplasser, utgitt av Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid. Sistnevnte er en sosialdemokratisk utgivelse og må ha havnet i dette selskapet ved en ren feil. I tillegg kommer diverse kommunistiske utgivelser fra Albania, Danmark, Kina, Nord-Korea og Sverige.
LØGNER OG DRITT
Etter timer med gjennomlesning av slik litteratur blir man sliten, først og fremst. Dette er forbausende kjedelig materiale, enda så ekstremt det er. Humørløshet og knugende alvor hviler over det hele. Den ideologiske selvgodheten er til stede overalt, noe som – kombinert med dårlig språkføring, kvasiintellektuelle vendinger og forterpede, tåpelige resonnementer – virkelig går på tålmodigheten løs. Men det finnes lyspunkter, i hvert fall underholdningsmessig sett. Ta for eksempel heftet Rød Ungdom nummer 3 1972, som i sin helhet tar opp det grunnleggende spørsmålet «Hvorfor SUF (ml)?». Et relevant spørsmål, i og for seg.
Vårt borgerlige samfunn preges av «et utall av dustete regler og forbud som ingen skjønner vitsen med», forklares det innledningsvis i heftet. Slike lover og begrensninger er makthavernes språk, skjønner vi, og de henger nøye sammen med trusselen om straff. Det er snakk om «disiplin som bygger på tvang» fra samfunnets side, og revolusjonær ungdom må stå samlet mot slik borgerlig ensretting. Man skulle tro at SUF med dette oppfordret til frihet for tanken, men nei. For hvis en ungkommunist skulle finne på å være uenig i SUFs vedtak, har vedkommende likevel «ikke rett til å gå rundt å propagandere for (sitt) syn ute blant folk utafor forbundet», som det står å lese. Det ville undergrave det som marxist-leninistene står for, den såkalte «demokratiske sentralismen». Akkurat dette begrepet blir aldri skikkelig definert, men det understrekes at det er noe som borgerlige medier, blant dem VG, «slenger løgner og dritt om». Deretter siteres det fra en politisk vise som passende nok bærer tittelen «Demokratisk sentralisme», hentet fra en av SUFs egne teaterforestillinger:
Hva ville skje om ikke partiet samla står bak saka vår?
Veik ville klassekampen være om ikke ekte enhet rår.
Demokratisk sentralisme kreves det av våre
Om ikke fienden skal seire, men jages skal av gårde.
Hvordan skal riktige tiltak bestemmes om all debatt ble kranglekor?
Vi samles til møte med meninger mange, men enhet om linja er siste ord.
Demokratisk sentralisme, vern mot viljer vrange
ikke skal dårlig dåd få øde arbeidet til de mange.
HASJING OG INDIVIDUALISME
Farer truer de revolusjonære på alle kanter, forstår vi. Noe av det verste som finnes, er sikkerhetspolitiet, som overvåker ungkommunistene natt og dag – noe de jo også gjorde. Følgelig oppfordres det til utstrakt hemmelighold, i så stor grad at selv SUFs egne medlemmer ikke «veit hvem som sitter i sentralkomiteen». Men er ikke dette udemokratisk? spørres det retorisk i teksten – siden medlemmene ikke aner hvem som styrer dem. Svaret er beroligende, et klart nei! For det er faktisk «ikke viktig å vite navnene på ledelsen». Så lenge ledelsen gjør de riktige tingene, kan den gjerne være anonym, selv for medlemmene. Men det interne hemmeligholdet må ikke overdrives, legges det til. Da kan man «havne i den fella at en driver så intens sikkerhetspolitikk at ingen av de folka en omgås vet at en er revolusjonær. Da er det jo ingen vits i å være revolusjonær». Og det er jo sant.
Deretter kommer selve høydepunktet i resonnementet om borgerskapets planmessige undertrykkelse av norsk ungdom:
Det mest virkningsfulle angrepet som millionærene har kommet med mot ungdommen i den siste tida, er narkotika. I ulike former. Vi har sett utallige eksempler på at opposisjonslystne, progressive ungdommer har blitt politisk uinteresserte når de har begynt å blåse. (…) det er også klart at rusing ikke fjerner kapitalismen som er den egentlige grunnen til at mange ungdommer har det jævlig. De rike pengefolka som har makta i dette landet, borgerskapet, har selvsagt interesse av at sunn, progressiv ungdom glir inn i rus i steden for å gå i demonstrasjonstog …
å vne i﷽﷽﷽ og hemmelighold må ikke overdrives, for «Det er feil ne på ledelsen. Det som er viktig, er om ledelsen fører en riktiå
Det er dessuten slik at narkotikabruken, den såkalte «hasjinga», fremmer individualisme, sies det videre. Og slik kan man ikke ha det — siden «individets frigjøring» er det samme som «borgerlig tenkning». Man skal med andre ord ikke tenke selv, men forholde seg til det som partiet bestemmer. Det sies også rett ut: «Ja, det er riktig at du ikke kan gjøre hva du vil som medlem av SUF (ml).» Om noen skulle være i tvil.
ER DET IKKE DIKTATUR?
Det er et gjennomgående trekk ved denne typen prosa at leseren behandles på overbærende, belærende vis. I heftet Rød Ungdom nummer 5 1972 stilles det en rekke spørsmål formulert som om de kom fra en ung og usikker person. Blant annet sies det undrende: «Er det ikke diktatur under sosialismen?» Svaret lyder kort og greit:
Jo, det er diktatur under sosialismen. Men dette er et diktatur som er helt motsatt det diktaturet som eksisterer under kapitalismen. Det er proletariatets diktatur som arbeiderklassen og folket leder, og hvor folkets fiende er undertrykt. Men det er fullstendig demokrati for folket …
På spørsmål om dette virkelig er demokrati for folket, siden «det er jo partiet som skal være den ledende krafta …», forklares det tålmodig at når samfunnet først er blitt sosialistisk, «så har dette kommet etter en langvarig kamp. Gjennom denne kampen har folket sett at kommunistene og deres linje er de som best er i stand til å lede folket». Med andre ord: Når revolusjonen er et faktum, har de som leder den, en naturlig rett til å herske. Igjen spørres det forsiktig: «Men kan vi ikke bygge sosialismen uten et slikt parti?» Her er svaret igjen enkelt og greit: «Vi kommunister mener nei.»
Her høres et vaskeekte fascistisk ekko. Den enkle ideen om at kraft gir makt – den sterkestes rett – innebærer også tanken om at vinnerens berettigelse viser seg nettopp i seierens faktum. Med andre ord: Kommunistpartiet styrer fordi det har rett, seirer fordi det kjenner den eneste riktige veien fremover – og forbeholder seg retten til makt fordi det ikke er noen andre som kan bygge morgendagens sosialisme. Slike ideer om styrke og makt er grunnleggende sett i slekt med nazistiske tanker om herskerens rett. De norske marxist-leninistenes eneste formildende trekk må sies å være deres totalt fraværende evne til makt. Viljen hadde de jo.
LEIING AV ARBEIDERKLASSA
Mye av den kommunistiske prosaen er hatefull og krass i formen. Marxist-leninistenes fiender omtales som «lumske og farlige», borgerskapet er hyklere og snyltere som pakker inn «det råtne eplet sitt i masser av vakkert innpakningspapir», og som dessuten har for vane å «juge og bedra». De siste to sitatene er hentet fra Hvitbok om TKSF fra 1977, en trykksak rettet mot Trondheims Konservative Studenterforening og utgitt av Raud Front / Rød Front (begge former av navnet brukes vilkårlig om hverandre). «TKSF driter ikke penger …», heter det her, sjarmerende nok, men det fastslås likevel som sikkert – men ikke bevist! – at de konservative studentene mottar betydelig pengestøtte fra borgerskapet, som «forstår å plassere sin kapital» på dulgt vis. Rød Front, derimot, spiller med åpne kort, slik de selv understreker: «Rød Front presenterer sine standpunkter i klare og utvetydige paroler, det er ingen tvil om hva Rød Front står for. Dette kan vi trygt gjøre, vi har ikke noe å skjule. Vi presenterer de objektive interessene til flertallet av studentene.»
Mye er blitt sagt om norsk syttitallskommunisme, men objektivitet er ikke et begrep jeg kan huske. Når det gjelder påstanden om de tydelige parolene, har de sine ord i behold. En av dem, hentet fra samme trykksak, lyder slik: «Einskap arbeidarar og studentar – under leiing av arbeidarklassa» (ml-erne var prisinsipielle tilhengere av nynorsk og dialekter). Et friskt forsvar for Pol Pots Røde Khmer – som «redda hundretusener fra sultedøden» – hører også med, kombinert med sitater fra Nord-Koreas legendariske leder Kim Il Sung, «menneskehetens strålende sol», som ifølge seg selv fikk gjennomført den koreanske sosialismen «i en maksimal mobilisering av folkemassenes skapende kraft og i en allsidig stimulering av deres entusiasme, initiativ og evner». De norske ml-erne følte også behov for «maksimal mobilisering», men valgte å uttrykke seg enda klarere enn som så. I tråd med sin helhjertede støtte til bødlene i Kambodsja og Nord-Korea siktet de seg som kjent inn mot «væpna revolusjon».
DE GÆRNE SAKENE
Behovet for voldsbruk nevnes ustanselig – minst på annenhver side, har jeg inntrykk av, uten å ha telt etter. Skytevåpen, som regel den sovjetiske automatriflen AK 47, avbildes rutinemessig i ml-litteraturen. AKP (ml) brukte dette geværet symbolsk og monterte det sammen med hammer og sigd, som en hellig, voldelig treenighet i klare heraldiske toner av rødt og hvitt. Det er ikke rom for tvil; noen må blø for revolusjonen. Eller, som det heter: «… den eneste muligheten for folket er å forberede seg på å møte de herskende på alle områder – også med våpen i hånd.»
Det eneste området hvor det er tegn til oppriktig usikkerhet – ja, en slags debatt – er innenfor kulturen. Her vet man liksom ikke hva man skal mene. Sympatiene går i flere retninger på én gang, sannsynligvis fordi ml-ere flest var unge mennesker som sikkert likte popmusikk, samtidig som de visste at den i sin kjerne var et sløvende imperialistisk våpen: «Narkotika, pop-kultur og alkohol blir systematisk brukt for å hindre oss i å se klart» (Rød Ungdom nr. 3 1972).
Engasjementet innen kulturspørsmål virker likevel ikke så brennende i trykksakene deres, kanskje fordi ml-erne velger å tro at kulturen regulerer seg selv når den sosialistiske utopien er gjennomført. Albania brukes som et lysende eksempel her. Under overskriften «Kan ungdommen i Albania høre pop-musikk?» forklares populærkulturens ambivalens på denne måten:
… de sosialistiske landa (mener) at det er feil å bare stenge de gærne sakene ute. De tar heller opp diskusjonen og mobiliserer ungdommen og folket til å lage sin egen kultur. (…) På denne måten tar ungdommen opp både vestlige filmer og vestlige bøker og lærer også på denne måten å tenke sjøl og vurdere kapitalismen. Men de bruker sjølsagt mesteparten av tida til å lage saker sjøl, og lese sine egne saker.
Dersom noen skulle innvende at det kommunistiske Albania var et fullblods terrorvelde, ville de norske marxist-leninistene bare le hånlig. For, som det står skrevet i Rød Ungdom nr. 5 1972: «Det amerikanske bladet TIME har fastslått at det er grått og trist i Albania. (…) Du skal være en ganske dreven og glatt løgner for å komme fram til slike påstander.»
REAKSJONÆR KULTUR
Andre deler av kulturlivet var mindre realpolitisk og følelsesladd for ml-erne og ble derfor diskutert i mer akademiske former, noe som blant annet kommer til syne i en høyt spesialisert, teoretisk musikkdebatt i bladet Materialisten nr. 1 1977:
Musikkdebatten har kommet igang igjen, og stridens eple er rocken. (…) Hovedmotsigelsen i kulturen må gå mellom proletariatets kultur og borgerskapets, og om dette har innvirkning på vilke (sic) stilarter den revolusjonære arbeiderbevegelsen skal bruke eller ta avstand fra er underlagt denne motsigelsen. All den kulturen som blir formidla i et borgerlig samfunn er ikke borgerlig fordi borgerskapet formidler den. Vi går imot ideer som fører til at arbeiderklassen i hovedsak liker og er opptatt av borgerlig kultur …
Så enkelt kan det sies. Konklusjonen blir at den borgerliggjorte arbeiderklassen står i fare for å ende opp som «kulturfattige, nedsløva og dekadente konsumenter av borgerlig, reaksjonær kultur». Dette er tankevekkende ord, for en gangs skyld. Mang en sen fredagskveld i sofaen, etter timer med tv-titting, vestlige filmer og konsum av generell pop-kultur og popcorn, kan jeg også selv føle meg litt kulturfattig, for ikke å si direkte nedsløva. Men det er vel forbigående, trøster jeg meg med – ikke tegn på at jeg er dopet ned av kapitalkreftene og egentlig lengter etter dyptgripende samfunnsmessig endring. Skjønt hvem vet? AKP-erne mente uansett at de halvhjertede blant oss var en ynkelig gjeng, uten idealer eller paroler. Men det fantes dem som var enda verre.
EIN RAUD KANIN
Borgerskapet kan gjerne dø på revolusjonens alter, det er sant nok, men det er de frafalne, eller mer korrekt: de som prøver å fremstå som ekte radikalere, men som egentlig er feige småborgere i sitt hjerte, som i ml-ernes øyne er det egentlige bunnfallet i klassesamfunnet. Disse tilkjennes den dypeste forakt og lite annet. Ut fra denne logikken var det få, om noen, som i 1970-årenes Norge fortjente mer spott enn partiet SV.
Kommunistenes brennende hat mot SV kom gjerne til syne gjennom lange og innbitte politiske artikler, men kunne også uttrykkes kulturelt. I Raud Fronts sangbok Revolusjonære arbeidarsongar, fra 1977, finnes således en nidvise om SV-lederen Berge Furre som er verdt å få med seg. Melodien er «Håvard Hedde», for den som ønsker å tralle med:
Eg heiter Berge Furre og leier eit parti.
Eg kjenner fort kvar vinden blæs og snur på kappa mi.
Eg er ein raud kanin,
så slapp av kameratar – eg kjempar kampen din.
Eg heiter Berge Furre og raslar med papir.
Her sit eg trygt på gjerdet mitt og ser på folk som strir.
Viss folket vinner fram
så klappar eg i hendene og sender telegram.
Men vert aksjonen stogga med køller og med slag
då gir eg andre skulda for eit taktisk nederlag.
Då er eg jammen glad!
Då kan eg roleg seie: Kva var det vel eg sa??
Vi kan nok anta at nå avdøde Berge Furre – fremstående historiker og politiker som han var, og dessuten teolog – mente at det tross alt var bedre å rasle med papir enn med sabler. Sett i lys av AKP (ml)s skjebne fikk han sikkert også anledning til å tenke: «Kva var det vel eg sa?» Og det er vel et slagord som sofaradikalere i alle land trygt kan forenes om.
Avslutningsvis er det bare å fastslå at de norske marxist-leninistene hadde sterke meninger, men generelt dårlig dømmekraft og sørgelig fraværende litterære sjelsevner, enten det gjaldt politisk analyse, kulturspørsmål eller synet på internasjonale forhold. Brennbar lesning? Egentlig ikke. Sakprosaen deres er mest av alt slitsom og utmattende. Innholdet er ufyselig, uten toleranse eller respekt for annerledestenkende. Den forskrudde voldsromantikken setter kronen på verket. Mer er det ikke å si. Hva gjør man med ideologiske trykksaker som dette? Rett på dynga, spør du meg.
Christopher Hals Gylseth (52) er frilansskribent og sakprosaforfatter.
