Bombesikre grekere og bibelske vaskemaskiner: Anakronismer i oversettelser

Da jeg for en del år siden studerte filosofi ved universitetet, var Platons dialoger et nærmest selvskrevent innslag. Men siden få av oss behersket gammelgresk, var det oversettelser vi måtte ty til. Det fantes oversettelser til nynorsk, bokmål og dansk – foreleserne unngikk helst de engelskspråklige – og for meg vil dialogen Gorgias i Anfinn Stigens nynorske språkdrakt alltid gi gjenklang i hukommelsen med sine mange «Jau, Sokrates». Det var som å lese en oppildnet diskusjon mellom vestlendinger, bortsatt fra enkelte interjeksjoner av typen «ved Zevs», som minnet oss om tiden og stedet.

På den annen side gir Egil A. Wyllers riksmål i Parmenides en fornemmelse av 1800-tallssalong i Kristianias finere sirkler, mens Øyvind Rabbås’ mer moderne oversettelse av Theaitetos oppviser et relativt nøytralt bokmål. I våre ører lyder sistnevnte tidløst, enda det selvsagt er intimt forbundet med vår tid. Siden jeg ikke kan gammelgresk, må jeg stole på oversetterne.

Alle disse oversettelsene er kledd i en språkdrakt som virker både god og idiomatisk korrekt, det vil si at de er lette å lese for en moderne leser og ikke byr på vanskeligheter med altfor gammeldagse eller snirklete formuleringer.

Men hvor langt skal en oversetter gå for å tilpasse språket til vår tid?

Bombesikkert, svarte Theaitetos

Da vi leste Platons Theaitetos på filosofistudiet, brukte vi en oversettelse til dansk, og i Otto Foss’ språkdrakt sier Sokrates til sin samtalepartner: «Vi kan saaledes betragte det som en afgjort Sag, at der aldeles utvivlsomt findes disse to Arter Mening?» Og Theaitetos svarer: «Ja, det er bombesikkert.»

Med dette vesle ordet «bombesikkert» ble jeg revet ut av antikkens Athen og kastet inn i 1900-tallets sjargong.

Vi kaller det en anakronisme når en idé, en gjenstand, eller et ord opptrer i en historisk setting hvor det ennå ikke var oppfunnet. «Bombesikker» ble opprinnelig brukt om bombesikre rom, en respons på flyvåpenets fremvekst på 1900-tallet. Men hverken bomber eller flyvåpen fantes på Platons tid, så den godeste Theaitetos kunne egentlig ikke ha sagt dette.

Så hvorfor opptrer slike anakronismer? Neppe fordi oversetteren trodde det fantes bomber i antikken, men kanskje heller fordi han lette etter et passende uttrykk for det å være svært sikker i sin sak. Han tilstrebet en idiomatisk dansk språkdrakt som skulle være lett å lese for moderne lesere, og i samme slengen brukte han et begrep som ikke hører hjemme i antikken, muligens uten å være klar over det. Uttrykket brukes jo mest i overført betydning i dag, og det interessante med mange slike uttrykk er at vi ofte glemmer hva de egentlig refererer til.

Et annet eksempel er «skråsikker», som mange vil tenke har noe med adjektivet «skrå» å gjøre, men uttrykket stammer fra en type pergament fra middelalderen som inneholdt lover og vedtekter. Dette pergamentet ble kalt «en skrå». Å være skråsikker er altså å være så sikker på noe at det like gjerne kunne ha vært skrevet i en skrå. Men ville vi ha reagert dersom en av de gamle grekerne sa at han var «skråsikker»? Det er jo en anakronisme siden skråer fantes i middelalderen, men ikke i antikken.

Vi kan tenke oss at det fantes stående vendinger i gresk på 400-tallet før Kristus, men hvis vi skulle oversette dem direkte, ville de kanskje ikke være så forståelige for oss, i hvert fall ikke like treffsikre. «Bombesikker» gir oss et klart bilde av hva som menes, likeså «skråsikker». Så for å skape en god leseropplevelse på norsk kan vi neppe unngå å bruke stående vendinger fra vår egen kultur og vår egen tid.

Men personlig synes jeg at uttrykk som er klart forbundet med teknologiske nyvinninger, bør unngås om mulig. Rett og slett for å bevare illusjonen om at de gamle grekerne virkelig brukte de ordene og uttrykkene vi leser. I det hele tatt er det jo en anakronisme at de gamle grekerne snakker moderne skandinavisk. Her blir det altså en avveiningssak: Bombesikre grekere passerer ikke mitt anakronismefilter, men jeg tror skråsikre grekere kunne ha gjort det, nettopp fordi vår forestilling om middelalderens skråer er mer diffus enn 1900-tallets flybomber.

Skrevet i kalk

La oss bevege oss til mer moderne tider. Her vil jeg først trekke frem et par engelskspråklige oversettelser av Kants Kritikk av den rene fornuft. I snart hundre år har Norman Kemp Smiths Critique of Pure Reason fra 1929 (oppdatert utgave fra 1933) vært regnet som standardoversettelsen for angloamerikanske Kant-forskere. Men i en nyoversettelse av Paul Guyer og Allen Wood fra 1998 påpekes det en interessant anakronisme i noteapparatet.

I Kants introduksjon til verket (B xii–xiii) nevnes kjemikeren Georg Ernst Stahl i et avsnitt om naturvitenskapelige oppdagelser. Jeg forkorter det originale avsnittet siden jeg kun vil fokusere på et bestemt ord, nemlig «Kalk».

Stahl [verwandelte] Metalle in Kalk und diesen wiederum in Metall […], indem er ihnen etwas entzog und wiedergab […]

Den norske oversettelsen bruker det samme ordet; «Stahl […] forvandlet metaller til kalk og deretter kalk til metall, idet han trakk noe ut av dem og førte det tilbake igjen», heter det i Kritikk av den rene fornuft, oversatt av Steinar Mathisen, Camilla Serck-Hanssen og Øystein Skar.

La oss nå se på Kemp Smiths Critique of Pure Reason. Den opprinnelige oversettelsen fra 1929 lyder slik:

Stahl changed metal into lime, and lime back into metal, by withdrawing something and then restoring it […]

«Lime» er riktignok engelsk for «kalk», men er også en generell kjemisk term for naturlig forekommende mineraler som inneholder kalsium. Kemp Smith må senere ha tenkt at dette ikke var riktig betegnelse på det som gjenstår når man forbrenner metaller, for i den nye utgaven fra 1933 står det:

Stahl changed metals into oxides, and oxides back into metal, by withdrawing something and then restoring it […]

I tillegg til å bruke den riktige flertallsformen «metals» har han altså endret «lime» til «oxides», som er den kjemisk korrekte betegnelsen på forbrent materiale. Vi vet at forbrenning er en prosess hvor oksygen forbinder seg med et materiale, som følgelig oksiderer.

Men i den nye oversettelsen fra 1998 står det:

Stahl changed metals into calx and then changed the latter back into metal […]

Og i en fotnote til «calx» skriver oversetterne:

Kemp Smith translates this as «oxides,» but that is anachronistic; prior to the chemical revolution of Priestley and Lavoisier, the calx was conceived to be what was left of a metal after its phlogiston had been driven off; only later was it discovered that this process was actually one of oxidation.

Da Kant utgav Kritikk av den rene fornuft på 1780-tallet, var den såkalte flogistonteorien fortsatt en etablert del av naturvitenskapen, og det var den Georg Ernst Stahl mente å påvise gjennom sine eksperimenter nesten hundre år tidligere. Ifølge teorien inneholdt alt brennbart materiale flogiston, som ble frigjort til luften under forbrenning, slik at for eksempel tre ikke var annet enn en kombinasjon av aske og flogiston, metall en kombinasjon av «metallkalk» og flogiston.

På engelsk er «calx» en etablert term som kun viser til kalk i denne (nå arkaiske) betydningen, mens på norsk og tysk har vi det flertydige «kalk». Siden Kant skrev «Kalk», er det ikke urimelig å bruke det samme ordet på norsk, siden det historisk sett også har betydningen metallkalk, som etter den nye teorien ble omdøpt til metalloksid. De norske oversetterne har derfor tatt et godt valg.

Trafikale metaforer i Nietzsche-oversettelser

De neste eksemplene kommer fra to norske oversettelser av Nietzsche. Enda Nietzsche ligger hundre år nærmere vår tid enn Kant gjør, slipper heller ikke hans bøker unna anakronistiske oversettervalg. Det første stammer fra Den muntre vitenskapen, utgitt på tysk i 1882 og oversatt til norsk av Øystein Skar. I kildeteksten presenterer Nietzsche en lengre aforisme om forholdet mellom bevissthet og meddelelse, og konkluderer foreløpig slik (min utheving):

Gesetzt, diese Beobachtung ist richtig, so darf ich zu der Vermuthung weitergehn, dass Bewusstsein überhaupt sich nur unter dem Druck des Mittheilungs-Bedürfnisses entwickelt hat […].

Den norske oversettelsen gjengir dette slik:

Sett at denne antagelse er riktig, så har jeg grønt lys for den formodning at bevissthet overhodet utviklet seg bare under trykket fra meddelelsesbehovet […].

Mens Nietzsche egentlig bare sier «så kan jeg gå videre til den formodning», har oversetteren her brukt et anakronistisk idiom, «å ha grønt lys for noe», som stammer fra det velkjente fargeskjemaet i trafikklys.

På Nietzsches tid var det riktignok lyssignaler på jernbanen, men den gangen var det hvitt lys som gav klarsignal, mens grønt betydde «kjør langsomt» og rødt «stopp». Dette førte iblant til ulykker hvor lokføreren mistok andre lyskilder for det hvite signalet. Først tidlig på 1900-tallet ble grønt standardisert som klarsignal, mens gult fikk rollen som varsomhetssignal. Dette fargeskjemaet ble så videreført i de nye trafikklysene for biler og fotgjengere. Det tok likevel en stund før «grønt lys» ble brukt i overført betydning – både på norsk og tysk stammer de eldste kildene fra 1950-tallet.

Det andre eksemplet, fra Menneskelig, altfor menneskelig (utgitt på tysk 1878–1880), er kanskje mer graverende, men også komisk. Jeg ble oppmerksom på det takket være Espen Schaannings anmeldelse i Arr av den norske utgaven, oversatt av Øystein Skar og Steinar Mathisen. I delen Blandede meninger og aforismer, hvor Nietzsche raljerer over liberale borgeres velstand, står det følgende på tysk (aforisme 304):

[…] eure Wohnungen, Kleider, Wägen, Schauläden, Gaumen- und Tafel-Erfordernisse, eure lärmende Opern- und Musikbegeisterung, endlich eure Frauen, geformt und gebildet, aber aus unedlem Metall, vergoldet, aber ohne Goldklang, als Schaustücke von euch gewählt, als Schaustücke sich selber gebend […]

«Wägen» er en sørtysk/østerriksk flertallsform av «Wagen», som opprinnelig betyr «vogn», men også har en moderne betydning, nemlig «bil». I oversettelsen står følgende å lese:

[…] deres hus, klær, biler, matretter, deres overdrevne begeistring for musikk og opera, og fremfor alt deres kvinner, som bare er utstillingsdukker […]

Foruten at deler av teksten er blitt hoppet over i oversettelsen, er altså «vogner» blitt til «biler», i en tekst forfattet noen år før bensinbilen ble oppfunnet og navngitt. I Nietzsches tekst er det nok snakk om store og utsmykkede hestevogner som velstående mennesker kjører pralende rundt i. Kan oversetteren rett og slett ha glemt hvilken tid originalen ble skrevet i, eller har han tenkt at «biler» ville gi mer resonans hos en moderne leser?

Å holde på eldre betydninger

Jeg vil avslutte med en problemstilling jeg selv støtte på da jeg oversatte Nietzsches Morgenrøde. I aforisme 37 snakker han om «måten satellittene er arrangert på» (Anordning der Satelliten), og det slo meg at en feilslutning hos en leser i det 21. århundre kunne være at Nietzsche her mener TV-satellitter, værsatellitter og kommunikasjonssatellitter, som vi etter hvert har fått noen tusen av. I moderne språkbruk skiller vi mellom kunstige og naturlige satellitter, og i dagligtalen viser «satellitt» alltid til den kunstige typen.

På Nietzsches tid fantes det kun naturlige satellitter, himmellegemer som kretser rundt større himmellegemer, og rundt jorden går det bare én naturlig satellitt, nemlig månen. Det hadde kanskje være greit å skrive «måten månene er arrangert på» (Nietzsche snakker ikke spesifikt om jorden, men generelt om planeter som folk kunne tenkes å bo på), for «satellittene» skaper en avstand til den moderne leseren som ikke fantes for datidens lesere. Likevel valgte jeg å være tro mot originalen siden det egentlig ikke burde være noen fare for misforståelse.

I et annet tilfelle (aforisme 24) snakker Nietzsche om «de innfødte i Russisk Amerika» (bei den Eingeborenen in Russisch-Amerika). Da han skrev Morgenrøde i 1881, var dette vidstrakte området allerede blitt kjøpt av USA og omdøpt til Alaska – navnet ble opprinnelig bare brukt om Alaskahalvøya, men amerikanerne valgte å sette det på hele territoriet. Så en moderne oversetter kunne kanskje ta seg den frihet å simpelthen skrive «de innfødte i Alaska» for å lette lesningen for dem som lurer på hvor i all verden Russisk Amerika er. Men i dette tilfellet valgte jeg isteden å bruke en forklarende sluttnote.

Fordelen med å oversette sakprosa er jo nettopp at man kan tillate seg et forklarende noteapparat, noe som er spesielt nødvendig i tekster som står oss fjernt i tid og rom. I skjønnlitteraturen, hvor illusjonen om umiddelbar innlevelse er mer ønskelig, skal vel den slags unoter helst unngås.

En bro over tidsaldrene

Her har jeg kun tatt for meg filosofiske verker, men det samme prinsippet må nødvendigvis gjelde for all sakprosa og også for skjønnlitteratur: Hvis et begrep eller en gjenstand ikke fantes på et gitt tidspunkt i historien, bør kanskje ikke oversetteren «oppfinne» det i oversettelsen, ikke engang om det letter lesningen.

Men dette er det delte meninger om. For eksempel er det vel ingen oversettelsesprosjekter som har vært mer omdiskuterte enn Bibelen. I hvilken grad skal man balansere en bokstavtro oversettelse (utfra tanken om at hvert ord i originalen er «hellig») mot leservennlighet?

Et ekstremt forsøk på leservennlighet stod den svenske ungdomspresten Eric Grönlund for, da han i 1962 utgav en oversettelse av Markusevangeliet i en språkdrakt som var beregnet på datidens ungdom, først og fremst konfirmanter. Den mest beryktede passasjen stammer fra Jesu forklaring i kapittel 9, vers 2–3, her i Bibelselskapets utgave fra 2011: «Der ble han forvandlet for øynene på dem, og klærne hans ble så skinnende hvite at ingen som bleker klær her på jorden, kan få dem så hvite.»

Hos Grönlund lyder den slik: «Där blev Jesus plötsligt så olik sig själv i det yttre. Hans kläder blev så blänkande. O, vad det glänste! Ingen tvättmaskin i världen skulle ha kunnat göra dem mer vita!» (Gunnes 1991: 18–19)

Tvättmaskin, altså vaskemaskin! Ingen tvil om at dette ordvalget var slående aktuelt på 1960-tallet. Likevel ble oversettelsen slaktet som blasfemisk og smakløs, nettopp fordi folk flest har en bestemt forventning til hvordan Bibelens språk skal se ut. Men Grönlund mente alvor med sin oversettelse. Han tenkte at et språk som slo en bro over tidsaldrene, ville gjøre at dagens ungdom lettere kunne leve seg inn i bibelhistorien og relatere til den verdenen som Jesus tilhørte.

Selv om det ikke er gjengs oversetterpraksis å gå så ekstremt til verks, bør man heller ikke glemme at språket faktisk må slå en bro over tidsaldrene. Et fiffig idiomatisk uttrykk bør kanskje forsakes hvis det bryter altfor sterkt med historisk autentisitet, men vi kan samtidig ikke se helt bort fra de mulighetene som finnes i vårt moderne språk. Hver tid har sine begreper og referanser, og skulle noen av disse være utdødd eller foreldet i dag, er vi nødt til å erstatte dem med våre egne – eller risikere å skape en oversettelse som er fattigere enn originalen.

Gi meg derfor skråsikre grekere, men ikke biler i dampalderen.