Stort sett klarer man seg i livet med en pragmatisk holdning til språket. Men noen ganger kan kategorisering handle om brød på bordet.
«Hvordan kan Kagge gi ut dette som faglitteratur? Er det noen hjemme der? Har de gått av alle hengsler?» Spørsmålene ble stilt av kulturavisen Subjekts anmelder Hedda Colleen Østvang om Synnøve Vereide Trampes Gutta. Den nye likestillingskampen. Bakgrunnen var at boken i nettbutikkene til Kagge og Akademika var rubrisert som «faglitteratur».
Subjekt-redaktør Danby Choi mente Kagge-redaktør Ivar A. Iversen «dr[eit] seg loddrett ut» da han med henvisning til baksideteksten svarte at boken er markedsført som debattbok. Choi kunne skilte med skjermbilder fra nettbutikkene. Men nettbutikkene til Kagge og Akademika har to hovedkategorier for bøker, «skjønnlitteratur» og «faglitteratur». Både bokgruppe 2 (fagbøker og lærebøker) og 3 (sakprosa) faller under sistnevnte. Det er ingen (unntatt Østvang og Choi?) som forventer en fagbok for profesjonsmarkedet når de åpner Gutta.
Likevel er det lett å skjønne at begrepsforvirring kan oppstå. Sjangerkategorisering er flytende og varierer med den institusjonelle sammenhengen.
Prosa har vært både faglitterært tidsskrift, tidsskrift for sakprosa og – ikke minst – litterært tidsskrift for sakprosa. Vi startet som tidsskrift for skribenter. NFFO, vår elskede forening av sakprosaister, er i henhold til vedtektene en «fagforening for forfattere og oversettere av faglitteratur».
I statuttene til Det faglitterære råd (tidligere Det faglitterære fond) – stipendpengebingen – heter det at formålet er å fremme faglitteratur, blant annet ved å gi «støtte til faglitterære prosjekter i form av stipend». Det har ikke hindret verken Synnøve Trampe eller Danby Choi å få støtte til sine debattbøker (riktignok aktualitets- og debattstipend). På Deichman Bøler står Chois Kanseller meg hvis du kan i hyllen for «Fagbøker».
Stort sett klarer man seg i livet med en pragmatisk og fornuftig holdning til språket. Noen ganger kan kategoriseringen derimot handle om brød på bordet. Aftenpostens hovedanmelder Ingunn Økland hevdet i desember at en rekke biografiske bøker som burde vært klassifisert som sakprosa, utgis som skjønnlitteratur fordi det gir høyere sjanse for innkjøp hos Kulturrådet. I den automatiske ordningen for skjønnlitteratur kjøpes om lag 9 av 10 bøker inn, mens bare om lag 1 av 3 kjøpes inn i den selektive ordningen for sakprosa.
I denne Prosa-utgaven fortsetter serien «Blindkjøpsordningen», der en kritiker – bak uvitenhetens slør – over- eller underprøver vedtaket til Kulturrådets vurderingsutvalg. Blindkjøpsordningens komitémedlem Erle Marie Sørheim har selv erfart at ordningen kan være vilkårlig og avhengig av enkeltmedlemmers interesser. I forrige runde kom Frode Molven frem til samme konklusjon som vurderingsutvalget. Det gjør ikke Sørheim. Hun er «90 prosent sikker» på at Carline Tromps Forført må være den av de tre bøkene hun har blitt tildelt, som ble innkjøpt. Den faktisk innkjøpte boken, Lørdagsbarn – Levi Henriksens samtalebok med Åge Aleksandersen – kaller Sørheim «en fanutgivelse» som «i svært liten grad er kritisk».
Smaken er som baken i hvert fall inntil et visst punkt. Vi har uansett ikke grunnlag for å felle noen endelig dom over innkjøpsordningen (ennå).
Innkjøp er avgjørende for forfatterøkonomien: Drøyt 110 000 kroner gir det forfatteren. Royaltysatsene er i hvert fall ikke noe å leve av, noe Hilde Østby – en fremtredende forfatter av både sakprosa og skjønnlitteratur – gjorde klinkende klart i debatt med Forleggerforeningen i «Dagsnytt 18» 13. april.
Bokens økonomiske struktur avtegner seg: Forfatteren har en slags u-landsøkonomi og leverer råstoffet. Hen er avhengig av mer eller mindre vilkårlig bistand fra NFFO, Fritt Ord, livsledsagere og Kulturrådet for å leve over fattigdomsgrensen. Forlagene foredler råstoffet og tar seg relativt godt betalt for det (sammenlignet med forfatteren). Og bokhandlene? De tjener sine penger på å flytte papir.
Det finnes et alternativ for forfattere som vil ha en større del av kaken. Å gi ut bok på eget forlag har vært uglesett. Nå er det flere forfattere som tar kontroll over hele bokproduksjonen selv. Blir det bra nok, og lønner det seg? Prosa har snakket med Guro K. Merakerås, Oddrun Midtbø og Maja Enes om saken. De peker på lite lønn for strevet i tradisjonelle forlag som en viktig grunn til å ta trykksaken i egne hender – med alt arbeid og risiko det medfører.
Denne utgavens tittel er egotripp. Det er ikke ment i negativ forstand. Hugo Lauritz Jenssen har skrevet et bokessay om «den nye ekspedisjonslitteraturen» som handler om å realisere seg selv – som polfarer, astronaut eller tindebestiger. Ida Skjelderup foretar en mer innadvendt egotripp, om Freuds og Jungs gjenvunne popularitet og to nye sakprosautgivelser. Ellen Støkken Dahl har bygget et litterært beredskapslager med de bøkene du trenger for å klare deg selv når krisen kommer. Anlov Mathiesen skriver om å skrive om det man ikke kan noe om – som kan både bryte ned og bygget opp egoet. Vi trykker også Anders Johansens nydelige elegi over universitetets utvikling de siste femti årene.
Silje Pileberg har gjort et stort intervju med de to ukrainske forfatterne Ljuba Jakymtsjuk og Svitlana Oslavska, som dokumenterer krigen i Ukraina. Ingen skal komme etterpå og si at dette ikke skjedde.
I utgaven har vi også en egen seksjon om «Naturens sak» med kritikk av bøker om klima og natur, og vi vil fortsette å satse på dette stoffområdet fremover. Mens politikerne sleper beina etter seg i miljøpolitikken, kan ingen anklage sakprosaforfatterne. Det produseres kontinuerlig mange bøker på feltet. Om ikke annet konserveres naturen i skriftkulturen.
Kritikktilsynet har denne gangen, ved inspektør Eilif Guldvog Hartvedt, avlagt Bokmagasinet til Klassekampen et besøk. Sakprosakritikken i Bokmagasinet er av varierende kvalitet, mener han. Publikasjonens profil er uklar og faller mellom to stoler – den er «verken tabloid eller grundig».
Synnøve Trampes Gutta er for øvrig gjenstand for kritikk i dette bladet også, i form av Amalia Sanchez Knottens gnistrende kommentar. Prosas skille mellom bokanmeldelser og kommentarer har jeg for øvrig skjønt er en kilde til begrepsforvirring.
God lesing!
