Et fritt ord. Stiftelse og samfunn 1974-2024 er skrevet av historieprofessor Hilde Gunn Slottemo. Den er resultatet av fire års arbeid og tett samarbeid med bokens hovedkilde og objekt: Fritt Ord. Slottemo har i sitt arbeid avdekket mye tankevekkende og nytt om 50-årsjubilanten. Noe av det hun har avdekket, har gjort meg mer kritisk til Fritt Ord (heretter FO). Det kommer jeg tilbake til senere i teksten.
De fleste som jobber innenfor visse områder i samfunnet, som media, kultur og akademia, har fått en eller annen form for støtte fra FO eller kjenner noen som har det. Undertegnede er intet unntak. FO har opp igjennom årene innvilget et milliardbeløp til diverse formål: «Våren 2021 hadde Fritt Ord innvilget totalt 17 372 søknader gjennom årene! I alt dreide det seg om nesten 2,5 milliarder kroner i 2021-verdi» (s. 291).
Hva betyr dette i praksis for samfunnsdebatten? Jo, for å sitere organisasjonens egen beregning fra 2021 som Slottemo gjengir:
… da kunne man hver eneste uke ha lest sju nye Fritt Ord-støttede bøker, besøkt seks Fritt Ord-støttede arrangementer, sett tre Fritt Ord-støttede filmer og halvannen Fritt Ord-støttet teaterforestilling, lest to Fritt Ord-støttede artikler, kritikker eller reportasjer, hørt én Fritt Ord-støttet podkast og besøkt én Fritt Ord-støttet utstilling. Med andre ord: Det ville ha blitt travle dager! (s. 444).
Mange bøker, arrangementer, forestillinger, workshops, utstillinger og andre prosjekter ville utvilsomt ikke sett dagens lys uten støtte fra FO. Samtidig skal det sies, som Slottemo er inne på: Denne støtten er liten sammenlignet med hva offentlige institusjoner som Norsk kulturfond eller en annen privat stiftelse som Sparebankstiftelsen har gitt bort til ulike formål.
Det er også mange stemmer som har blitt løftet opp av FO, som har gitt vesentlige nye bidrag til norsk samfunnsdebatt, inkludert viktige stemmer fra storsamfunnet og minoritetsmiljøer, som Aslam Ahsan og «De skamløse jentene» (Sofia Srour, Nancy Herz og Amina Bile) – for ikke å snakke om varslere som Robin Schaefer og Jan Erik Skog og journalister som Bjørn Olav Jahr og Anders Sømme Hammer.
Sammenlignet med mange andre mottakere av FO-støtte er jeg likevel mer kritisk til FOs samfunnsvirksomhet, og det gjelder tre forskjellige aspekter ved stiftelsen.
For det første er samrøret mellom profitt og filantropi noe av det mer problematiske med stiftelsen FO. For det andre er FOs selvrekrutterende styre i grunnen et ekkokammer. Og for det tredje mener jeg FO-styret på en uheldig måte har vært med på å flytte det såkalte Overton-vinduet i norsk offentlighet etter terrorangrepene 22. juli 2011. Det vil si at de har bidratt til å normalisere ekstreme standpunkter og ytterkanter i offentligheten, noe som i verste fall kan føre til ekstrem politisk praksis og forjævligsering av samfunnet.
Fra firma til «stiftelse»
De første tiårene var FO et slags investeringsselskap. FO ble stiftet av forretningsmannen Jens Henrik Nordlie, direktøren Finn Skedsmo og Ap-nestoren Jens Christian Hauge, med formål om å eie en del av «ytringsfrihetens infrastruktur» gjennom å kjøpe seg opp i Narvesen. I 1970-årene ble de medeier i andre selskaper som for eksempel fusjonerte seg med NSB og deres restaurantdrift (Narvesen-Spisevognselskapet), og i 2010-årene kjøpte de andeler i arkitektselskapet Snøhetta. Hele tiden har tanken vært å være en stiftelse som skal bidra til allmennyttige formål i det norske samfunnet. Utfordringen FO møtte på tidlig, var at stiftelser var et uvanlig fenomen i Norge. FO måtte derfor snuble seg fram til å bli en stiftelse.
Med årene ble det stadig tydeligere for FO hva de skulle være. De første store debattene FO deltok i, var pornosaken (her var de også opptatt av å beskytte sine egne økonomiske interesser, og ikke bare distribusjonsretten), politivold- og bumerangsakene i 1980- og 1990-årene, rasismesaken/leserbrevsaken i Bergen (1978) og fredssaken. Andre debatter som den om Life of Brian (1979), Ikkevold-saken (1983) og karikaturstriden (2005/2006) fikk ikke like mye oppmerksomhet fra FO. Sakte, men sikkert begynte de også å gi noe prosjektstøtte, stipender og dele ut Fritt Ord-prisen, og var også involvert i leksikonutgivelser.
Overgangen fra firma til stiftelse fant aldri helt sted i praksis, og jeg vil hevde at FO fortsatt den dag i dag er mer å regnes som en bedrift som driver med en bestemt form for filantropi.
Dette mener jeg er et av hovedproblemene med FO. De er en institusjon som er hevet over skillet mellom det private og det offentlige – men som samtidig oppfører seg som begge deler. For å illustrere det med et eksempel: FO har gitt mye støtte til Litteraturhuset i Oslo. Det er den kulturelle institusjonen i Norge de har brukt mest penger på, og det må applauderes, særlig av alle oss som har brukt og bruker huset.
Men problemet er at når stiftelser som FO starter noe med sine private penger, så kaster de samtidig stafettpinnen til det offentlige. Man etterlater rett og slett babyen i badevannet, og de folkevalgte blir i praksis tvunget til å bruke penger på noe de kanskje ikke ellers ville prioritert. Dette blir til dels problematisert og kritisert av Slottemo, men jeg synes ikke kritikken går langt nok.
Jeg mener ikke at stiftelsens hovedformål alltid har vært profittdrevet – men som det kommer fram i Slottemos bok, har FO flere ganger gjort en del investeringer som har økt profitten/fortjenesten deres, for eksempel salg av aksjer i Snøhetta i 2023 og salg av aksjer i A-pressen i 2008. I tillegg har styremedlem og investor Christian Bjelland vært framtredende i FOs «profittjag» (eller ønske om større avkastning).
Et ekkokammer av et styre
Men andre styremedlemmer var skeptiske. Det var ikke så lett å finne «en godt integrert innvandrer», som Rieber-Mohn formulerte det. De markerte seg først og fremst i innvandringspolitiske spørsmål, og i styresammenheng var evnen til å engasjere seg på flere felter påkrevd (s. 414).
Ordene til Rieber-Mohn falt i en debatt i FOs styre i våren 2011 om hvem som skulle bli nytt styremedlem. Sitatet forteller i grunnen mye om FOs styresammensetning, men til dels også om administrasjonens historiske sammensetning. Det skal sies at styret i 2022 fikk inn en nordmann med innvandrerbakgrunn: forfatteren og statsviteren Sylo Taraku. Men inntil da var styret i FO på to områder mangelfullt: både i representasjon av og perspektiver om etnisitet og klasse. Og som Slottemo er inne på, er det en viss overlapp mellom disse. Særlig fraværet av styremedlemmer med en annen klassebakgrunn ser ut til å gjenspeiles i at FO lenge hadde liten interesse for klasserelaterte debatter og særlig debatten om økonomisk ulikhet i Norge (s. 322–325).
La oss se bort fra den lite reflekterte formuleringen til Rieber-Mohn, som sier mer om hans homogene nettverk enn «disse godt integrerte innvandrere» som er vanskelige å finne. FOs søkelys på for eksempel østeuropeiske dissidenter eller den årlige millionstøtten til Oslo Freedom Forum siden 2010 kan forstås ut fra hvem som sitter og har sittet i FOs styre siste tiåret. Det samme gjør FOs besettelse med debatter om såkalt woke, kanselleringskultur og slikt i nyere tid. Styret har primært bestått av folk fra den samme samfunnsklassen og med nesten samme postnummer. Selv om noen få av dem bor i den gentrifiserte delen av Oslo øst eller i Drammen, bor majoriteten på Oslos vestkant. Dette har vært en rød tråd i FOs historie.
Det har ikke bare vært et selvrekrutterende styre – noe de fleste styrer sliter med – men man har rett og slett rekruttert folk som er lik en selv, og som nesten alltid er opptatt av de samme debattene. Styret har noen ganger funnet plass til investorer (Christian Bjelland og Bjarne Kvam Lie), men så langt ingen fra arbeiderklassen. Hvem ble nytt styremedlem fra 2011, og senere styreleder i 2016? Jo, sosiologen Grete Brochmann, som er mest kjent for å ha forsket på hva? Jo, innvandringspolitikk og innvandringshistorie. Så da var innvandringspolitisk interesse viktig allikevel? Det vil si: så lenge styremedlemmet ikke selv hadde innvandrerbakgrunn?
Slottemo gjør et poeng av at FO til tider har gitt støtte til sine kritikere. Det er også viktig for Slottemo å understreke at «Brochmann og Hjeltnes er fra den politiske venstresiden», og den og den er tidligere statssekretær i Erna Solbergs regjering (Åmås) eller tidligere SV-statsråd (Bård Vegar Solhjell). Faktumet består: De har mer eller mindre det samme synet på ytringskultur, og det er et problem. Synet bestemmes ikke av de enkelte styremedlemmenes politiske sympatier og antipatier.
For noen i styret har «ei mer pragmatisk og konsekvensorientert holdning» (s. 503), som Slottemo sier, mens andre i større grad er ytringsfrihetsfundamentalister (mitt ord). Politisk ståsted forandrer nemlig ikke det som er sterkest for denne bestemte elitistiske og urbane gruppen: klassetilhørigheten. Dette forklarer også hvorfor styret forkastet begrepet ytringsansvar (s. 402–404), som jeg mener er et godt begrep for å forklare og vise hvordan ytringsrommet vårt kan bli bedre.
Nå flytter de på målposten!
Kunne en institusjon ledet av to eldre, hvite, heterofile, høyt utdannede og velstående menn fra Oslos vestkant være blind for hvordan hetsen rammet? (s. 266).
To kontroversielle tildelinger er viet god plass i Slottemos bok, nemlig tildelingen til Peder Nøstvold Jensen i 2013 og Fritt Ord-prisen til Nina Karin Monsen i 2009. En forklaring av det kan være at FO selv så på disse sakene som betydelige «omdømmetap» (s. 260). Organisasjonen ville at offentligheten skulle sette søkelys på den mangfoldige tildelingspolitikken. I 2013, da Jensen, også kjent som Fjordman, søkte om manusstøtte til sin bok om 22. juli, tok saksbehandlingen lang tid – men det endte med at han fikk 75 000 kroner. Da boka kom ut, rettferdiggjorde et styremedlem støtten til prosjektet med at ingen ble provosert over bokas innhold, og at den ikke var «farlig». Samme styremedlem sa at styret hadde «truffet» med tildelingen av manusstøtte til Jensen.
Fritt Ord-prisen til forfatteren og den kristenkonservative filosofen Nina Karin Monsen skapte også blest. Monsen markerte seg som «kritiker» av homofilt samliv og var ifølge sine meningsmotstandere, som Kim Friele, en som spredde hat og tok til orde for diskriminering av skeive. FOs styre lekte i begge tilfeller portvoktere med stor pengesekk uten å tenke over verken sitt eget omdømme eller hva aktører som Jensen og Monsen egentlig sto for, og at bidraget deres til samfunnet ikke burde være noe å premiere, som mange kritikere av tildelingen og prisen sa i sin tid.
Det finnes et etablert landskap av meninger og ytringer. Fritt Ord velger med sine tildelinger hvilke meninger de vil gi en «boost» og ikke i den norske offentligheten. Sammensetningen av styret er avgjørende for denne vurderingen. Styrets blindsoner har ført til at personer som Fjordman og Monsen har kommet til orde i større grad enn de ellers ville gjort, på bekostning av for eksempel innvandrerungdommer i Oslo øst eller industriarbeidere i distriktet. Vi kunne kort sagt ha snakket om noe annet enn det vi gjør, og det har Fritt Ord en god del av ansvaret for. De bestemmer mange ganger hva som skal snakkes om i offentligheten – og det er langt ifra entydig positivt.
Veien videre for Fritt Ord?
Både debattene som FO har vært interessert i, og den tilnærmingen som særlig styret har hatt til en rekke sosiale bevegelser (antirasistiske og feministiske bevegelser og transaktivisme, for eksempel) i vår tid forteller mye om styresammensetningen i FO. Men hvorfor har ingen stilt følgende spørsmål: Hvorfor skal FO ha så mye makt i norsk offentlighet? Er det fordi de er «gavmilde» og strør om seg med penger? Ingen private burde ha så mye makt i norsk offentlighet uten prinsipiell debatt om det. Hva ville fordelene og ulempene vært om de stengte ned sjappen og ga pengene til Kulturrådet?
De fleste debatter om FO har imidlertid handlet om «omdømmetap» og enkelte tildelinger og priser – ikke prinsipielt om hvorfor en bestemt stiftelse og en gruppe mennesker som sitter i en gammel villa bak slottet, skal få lov til å dominere ytringskulturen i Norge med sin pengesekk. Jeg håper den debatten blir tatt de kommende årene. Slottemos bok er velskrevet og kan bidra med mye nyttig bakgrunnsstoff for en kritikk av FOs dominerende innflytelse på samfunnsdebatten. Med andre ord: Start debatten! Og ordet er fritt!
