Den sosialdemokratiske gullalderen i Norge varte fra omtrent 1945 til 1973. I hele perioden var Erik Brofoss en viktig skikkelse, først som finansminister og handelsminister og siden som sjef for Norges Bank fra 1953 til 1970. Han satt i ledelsen til Det internasjonale valutafondet (IMF) fra 1970 til 1973.
Helge Røed, tidligere journalist og informasjonssjef i Arbeiderpartiet, har nå skrevet en god biografi om Brofoss. Røed belyser idégrunnlaget for den økonomiske politikken som ble ført, og bruker plass på å gjengi faglige resonnementer.
Innledningsvis skriver han: «Det er vanskelig å temme beundringen for Erik Brofoss.» Det er en morsom innrømmelse fra en biograf. Brofoss fremstår ekstra beundringsverdig i dag. Folkevalgte nå er visst like opptatt av å trikse med pendlerboliger, danse på TikTok, dekke over aksjehandel, kopiere masteroppgaver – osv. – som av å sette seg inn i komplekse fagspørsmål. Selvsagt litt flåsete sagt, men ikke helt feil.
Brofoss, derimot, var fagmann i stor stil, med både jus- og økonomiutdanning. Viktigere enn det formelle var hans faglige nysgjerrighet. Han mente økonomien kunne gjøres bedre enn på 1930-tallet, og hovedmålene var klare: full sysselsetting, økonomisk vekst og rettferdig fordeling.
Brofoss mistet aldri disse målene av syne. Han var også tidlig ute med distriktspolitikk, miljøvern og andre mål for livskvalitet enn BNP. Som type var han nøktern, på grensen til asketisk.1 Røed kaller det en sjelden blanding av intellektuell selvsikkerhet og personlig beskjedenhet. Men selv Brofoss var bare menneske: Han var ingen særlig god taler, ikke så opptatt av kultur, og egnet seg kanskje best for tøffe tider.
Bare sånn passe kjent
I dag er han langt fra glemt, men nevnes heller ikke ofte. Man bør være litt interessert i politisk historie for å kjenne ham igjen på et bilde. Når biografien kommer såpass lenge etter hans død i 1979, kan det skyldes at tiden liksom gikk fra typer som Brofoss. Faglige, nøkterne politikere har vært umoderne i årevis. Nå kan de kanskje bli moderne igjen?
Slik jeg leser det, prøver forfatteren å vise at de gylne tiårene med høy økonomisk vekst og lav arbeidsledighet i Norge og Europa ikke bare var noe som ville skjedd uansett. De skyldtes også at ledere fattet vanskelige, velfunderte beslutninger. Man får inntrykk av at samfunnsdebatten var noe mer rettet mot fagdebatt og mindre mot person, og det var kanskje derfor Brofoss ikke var en «kjendis» i sin levetid.
Brofoss leste mye. Hans eksemplarer av John Maynard Keynes’ og Ragnar Frischs verker var hyppig understreket og kommentert i margen. I ung alder leste han Marx. Han kom fram til at det ikke bare var dårlig skrevet, men at det var noe galt med selve ideene. Brofoss virker ikke å ha vært tilbøyelig til helgendyrking eller spesielt redd for andre autoriteter. Han ytret seg negativt om enkelte av Frischs ideer, kunne motsi Einar Gerhardsen, og, sent i karrieren, kritisere hele IMFs direksjon.
Brofoss var heller ikke dogmatisk, men tilpasset sine meninger til sammenhengen. For eksempel gikk han imot ideen om en nordisk tollunion like etter krigen, fordi norsk næringsliv ikke var modent for økt konkurranse fra det ikke-krigsrammede Sverige. Ti år senere mente han at tiden var inne, og gikk helhjertet inn for tollunion. Et slikt blikk for omstendighetene er det mange fagøkonomer som mangler i dag, fordi de lener seg for tungt på teori, eller den delen av teorien de liker.
Vurderingene Brofoss gjorde av norsk økonomi fra 1940- til 1970-tallet står seg godt i dag. Ta for eksempel hans tanker om hva handelsbalansen – forskjellen mellom hvor mye landet eksporterer og importerer – forteller oss. I en virtuos tale til Stortinget i 1946 forklarte han realitetene bak et underskudd på handelsbalansen: «Importoverskuddet betyr at andre land jobber for oss.» Noe ganske annet enn evangeliet fra de siste dagers nymerkantilister, altså de som fortviler over at Norge importerer mer enn vi eksporterer fra fastlandet.
Denne ubegrunnede angsten har ført til lett komiske kampanjer som «Hele Norge eksporterer». For et land som Norge, med et gigantisk valutafond, kan man knapt tenke seg en mer kontraproduktiv satsing. Vi må heller frigjøre arbeidskraft til helse, forsvar og andre næringer som eksporterer lite.
Brofoss var ikke fremmed for detaljregulering. For eksempel førte han en streng valutapolitikk for å beskytte kronekursen etter krigen. Men han hadde markedsøkonomiske reflekser i bunn, og var kritisk til statsstøtten som ble gitt til lite levedyktige bedrifter i de senere «Kleppe-pakkene».
Barnelærdommen
Nedgangstidene på 30-tallet påvirket Brofoss. Først ved at han måtte gå arbeidsledig et par år, og deretter, som dommerfullmektig i Kviteseid, ved at han måtte gjennomføre tvangsauksjoner når folk mistet gård og grunn. Det virker som om lærdommen satt i ham. Derfor var det nok hardt å se at den ble ignorert på 70-tallet, da konsensus i økonomifaget endret seg. Full sysselsetting ble ikke lenger regnet som viktig blant internasjonale toppøkonomer.2 Isteden ble det sett på som positivt at ledigheten steg, for da kunne lønnskravene bli mer moderate, og slik kunne man dempe inflasjonen.3
Overfor IMFs ledelse argumenterte Brofoss for at de ledige er mer enn tall i en statistikk:
De fleste land følger doktorens ordre, og arbeidsledigheten i OECD-området har nådd 17 millioner. Når vi tar med deres familier, tilsvarer det folketallet i Frankrike. Disse menneskene stiller spørsmålet: Er disse prøvelsene og belastningene virkelig nødvendige og uunngåelige? (s. 254)
Han klarte ikke å overbevise dem. Men her er det en parallell til vår tids inflasjonsdebatt. Da prisveksten økte i 2022, dukket det igjen opp økonomer som mente at millioner ledige var et nødvendig «offer». Den viktigste var Larry Summers, tidligere finansminister i USA. Han mente 10 millioner amerikanere i jobb måtte bli ledige.
Summers’ motstandere brukte mange av de samme argumentene som Brofoss i sin tid: Prisveksten kan håndteres med mer treffsikre virkemidler enn økt ledighet. Fordi den skyldes midlertidige endringer som høye energipriser, vil den etter hvert dabbe av uansett. Og verden har faktisk beveget seg framover siden 70-tallet!4 Denne gangen la sentralbankene fra seg ideen om at masseledighet var absolutt nødvendig.
Riktignok sa de først at økt ledighet, og lavere forhandlingsmakt for arbeidere, skulle være hovedmekanismen for å få inflasjonen ned. Men etter hvert avtok prissjokkene på energi og mat, og da falt inflasjonen uten at ledigheten økte.5 Det kunne man klart også på 70/80-tallet, hvis Brofoss hadde blitt lyttet til.
Målene ble nådd
Brofoss var ifølge Einar Gerhardsen den viktigste rådgiveren i gjenreisningsårene etter 1945. Han var ikke folkevalgt selv, men gav politikken et faglig fundert innhold. Slik bidro han til at befolkningen på mange måter fikk det bedre. I alle fall når man ser på de tre hovedmålene: Det ble full sysselsetting, rekordhøy økonomisk vekst og jevnere inntektsfordeling enn før.
Som antydet er det mye å lære av Brofoss’ dype forståelse av samfunnsøkonomien. Hans legendariske nøkternhet kan man smile av, men den er også et eksempel på god rolleforståelse. Jeg håper Røeds bok vil bli lest av finanskomiteen på Stortinget og andre beslutningstagere.
1. Ved festlige anledninger foretrakk han hjemmelaget løvetannsvin, skriver Røed.
2. I Norge var full sysselsetting fortsatt et mål gjennom hele 70-tallet, og ledigheten var lavere enn i mange vestlige land.
3. Inflasjonen var høyere på 70-tallet enn tiåret før. Min kjepphest om etterkrigstiden og den svake utviklingen fra 1973 av, er energiprisenes rolle. Røed nevner at oljeprisene steg kraftig i 1973, men nesten like viktig er det at de faktisk hadde falt reelt sett (dvs. justert for konsumprisvekst) i hele perioden 1947–1970. Det bidro til produktivitets- og velstandsveksten i perioden. Etter 1973 har prisene svingt, men stort sett vært klart høyere enn tidligere. Dette er en hovedforklaring på at mye ble annerledes etter 1973.
4. Tro det eller ei.
5. Her ville nok min far sagt at «lukka er betre enn forstanden».
