Økonomer har ingen tillit til tillit.
[…]
Som Macheath påpekte i Brechts Tolvskillingsoperaen:
Hvorfor rane en bank og risikere fengsel
når du kan starte en bank og lage penger?1
– Mervyn King
Øystein Olsen var Norges sentralbanksjef fra 2011 til 2022. Før dette hadde han ledende stillinger i Finansdepartementet og i Statistisk sentralbyrå, hvor han var administrerende direktør fra 2005 til 2010. Som samfunnsøkonom tilbrakte han nesten hele sitt yrkesliv fra 1977 i det såkalte jerntriangelet (Finansdepartementet–Statistisk sentralbyrå–Norges Bank).
Nå har Øystein Olsen utgitt boka Lykkelandet, nesten som TV-serien.
Boka er en blanding av personlig memoar, tidsdokument og rapport fra embetsverket, med enkelte politiske sidespor, svippturer innom sentralbanksjefens taler og litt adhocpolemikk mot mediedekningen av kontroversielle avgjørelser. Dette sjangerspriket byr på stilmessige utfordringer. Knapp referatstil egner seg dårlig til å skildre personlige erfaringer:
Møtet med Universitetet i Oslo (UiO) innebar en stor overgang fra den organiserte undervisningen på gymnaset. Jeg kjente litt på usikkerheten, men også den positive spenningen knyttet til den selvstendige rollen som student. Det var her, på Blindern, jeg kom til å tilbringe mye tid de neste fem–seks årene, sammen med flere tusen andre forventningsfulle unge mennesker. (s. 25)
Underveis i boka blir det en del slike transportetapper. For øvrig er Øystein Olsen norsk. Den norske lederstilen er ofte preget av gutteaktig sjarm, og Olsen er ikke noe unntak. Han avsluttet samtlige tolv årstaler – det seremonielle høydepunktet i den økonomisk-politiske maktbasen – med Stabæk Fotballs slagord Alltid. Uansett.
Han kunne variert med noe mer passende – «Når sola skinner over Enga, da virre garantert bli fest, / da får du valuta for penga – for vi vil alltid værra best!» – eller redaktørens forslag – «Gullet ska’ hem!» – men dette er en smakssak. Smaken er som baken, og når vi aper klatrer høyt i berget, er det bare den vi ser.
Men hør her:
Jeg husker godt den stolte følelsen da jeg første gang som nyutnevnt sentralbanksjef besøkte NBIMs [oljefondets] kontor i London og ble vist rundt gatelangs og inn i noen av bygningene – som vi eide! Jeg tenkte at dette måtte være den største norske erobringen i England siden vikingtoktene! (s. 212)
Denne vikingveivende, svulmende stoltheten gjør at jeg krymper meg og tenker: Jeg er også norsk.
Etter finanskrisen har mange sentrale aktører, økonomer og økonomiske historikere2 utgitt bøker om hva som gikk galt, og hva som bør gjøres for å hindre at noe liknende skjer igjen. «The Old Lady of Threadneedle Street» er kjælenavnet til Norges Banks søster i London, Bank of England.
Denne gamle damen ble geleidet gjennom krisen av Mervyn King, britisk sentralbanksjef fra 2003 til 2013. Også han krydret talene sine med fotballreferanser (Aston Villa), og også han utga bok etter sin avgang. Her framstilte han moderne bankvirksomhet som en form for svartekunst, alkymi:3
Det sentrale budskapet i denne boken er at penger og banker er historisk betingede institusjoner som ble utviklet før den moderne kapitalismen og i stor grad bygger på tidligere tiders teknologi. De muliggjorde utviklingen av en markedsøkonomi og bar bud om finansiell alkymi. Men til syvende og sist var det den finansielle alkymien som førte til institusjonenes undergang. Penger og bankvirksomhet viste seg å ikke være en form for alkymi, men kapitalismens akilleshæl – et svakt punkt som kan gi opphav til så stor ødeleggelse at det suger livskraften ut av en kapitalistisk økonomi.4
Sentralbanker er konservative institusjoner: King er ingen revolusjonær, men han demonstrerer en tvisynt vilje til å dvele ved ubehagelige sannheter og vanskelige spørsmål. Olsen er mer teknisk i språket, teknokratisk i tilnærmingen og systemtro i vinklingen. Dette kan lett gi en følelse av katt rundt varm grøt eller av en på-den-ene-siden-og-på-den-andre-siden-retorikk som verken sier det ene eller det andre:
Pengepolitikken kan ikke ta hovedansvaret for den finansielle stabiliteten. Da ville den bli overbelastet med oppgaver. Samtidig er det ikke tvil om at et langvarig lavt rentenivå, slik vi opplevde i en lang periode etter finanskrisen i 2008, er en viktig kilde til sårbarhet og ubalanser i økonomien. Lave renter innebærer at det nærmest fremstår som gratis å låne penger, slik at det lånes for mye uten tanke på at rentebelastningen vil kunne øke vesentlig frem i tid. I neste omgang fører det lave rentenivået til sterk vekst i aksjekurser og eiendomspriser, blant annet fordi investorer søker avkastning som er høyere enn det de kan oppnå på bankinnskudd. […] Når oppgaven for sentralbanken er å sørge for en stabil økonomisk utvikling, kan man ikke neglisjere risikoen for at finansielle ubalanser bygger seg opp. (s. 197)
Dette er brennende spørsmål: Hvorfor forsømte sentralbankene stabilisering av det finansielle systemet før finanskrisen, og hva har de foretatt seg etterpå? Hvordan kunne dette systemet være så dårlig fundamentert at hele verdensøkonomien raste sammen i september 2008?
Samtlige autoriteter, særlig insiderne,5 er enige om dette punktet: Hvis USAs sentralbank (snart fulgt av alle andre sentralbanker) ikke hadde gjenomført ekstraordinære tiltak,6 ville vi ikke hatt noe bankvesen i oktober 2008. Alle pengestrømmer ville ha størknet, og pengestrømmene er bankvesenets blodomløp.
De ekstraordinære tiltakene var like politiske som de var økonomiske – de brøt åpenlyst med fiksjonen om politisk uavhengige sentralbanker – men alt ble gjennomført i stabilitetens navn.
I denne ekstreme situasjonen innebar dette å redde bankene for enhver pris.
I mer normale tider betyr stabilitet at prisene ikke skal svinge for mye, og at sentralbankene har pengeverdien under kontroll gjennom å sørge for lav inflasjon.
Pengevesenet gjør det mulig å betale for varer og tjenester her og nå, og å gjøre opp gammel gjeld, men minst like viktig er det at penger kan investeres i framtida. Derfor står moderne bankvirksomhet sentralt i utviklingen av det kapitalistiske systemet – overskudd sluses inn i framtidige prosjekter som gir enda større overskudd osv. i en lykkelig runddans på lette renteføtter.
Så en dag stopper musikken.
I et intervju med New York Times 10. juli 2007 sa Chuck Prince, toppsjefen i Citigroup, som den gang var verdens største bank: «As long as the music is playing, you’ve got to get up and dance. We’re still dancing.» Tungt subsidiert av USAs sentralbank kom Citigroup seg gjennom de neste par åra, og selv med et tap på 1,6 milliarder dollar i 2009 spanderte de 5 milliarder dollar i bonuser:7 Det er penger fra statskassa rett i lomma på de som var ansvarlige for en krise som gjorde millioner av amerikanere arbeids- og hjemløse og ga politiske rystelser som fremdeles preger landet, stikkord: Trump.
Men hvor ansvarlige var de ansvarlige?
Som Olsen er inne på, slapp vi billig unna her i «Lykkelandet». Men i motsetning til Mervyn King, som er opprørt over den samfunnsøkonomiske styringsvitenskapens blindsoner og ideologiske forvillelser, plages ikke Olsen av selvransakelse. Hans krisebeskrivelse er mekanistisk og preget av psykologisk reduksjonisme:
Da boblen sprakk, ble overdreven optimisme i finanssektoren snudd til dyp pessimisme. Kreditt tørket inn. Det ble dyrt og vanskelig for finansinstitusjoner å låne penger, selv om problemene bunnet i verditap langt unna. (s. 176)
Denne beskrivelsen forklarer ingen årsaksforhold. Kreditten tørket ikke inn på grunn av pessimisme som sådan, men på grunn av penge- og finansvesenets innretning. King formulerer dette forståelig: I dårlige tider må pengemengden defineres smalere enn i gode tider.8 Lønnsomheten i bankene og finanssektoren for øvrig stammer fra pengene de utsteder – ofte som høyrisikable derivater – og forvalter i gode tider, men disse instrumentene mister sin status og verdi når det blir krise.
Sentralbankene har vanligvis liten kontroll med alle disse godværspengene, men ved værskifte er det ingen andre instanser som kan garantere for deres fortsatte eksistens. Resultatet er, som mange har pekt på, at gevinsten privatiseres, mens tapet sosialiseres – og vi får en sosialisme for de rike.
Det fins ingen tvil om at det her dreier seg om systemtvang: I dårlige tider blir sentralbankene tvunget til å gjenopprette tilliten – men tilliten til hva? For hvem sin skyld? Hvorfor skal fellesskapet ha tillit til et system som fordeler statens midler veldig ulikt? Er bankene nødt til å fungere som ulikhetsmaskiner, eller kan vi tenke oss et mer rettferdig bankvesen?
Et system som er så til de grader tillitsbasert, må begrunnes og forklares.
Tillit er, som King skrev, noe økonomer mistror. Samtidig fins det ingen penger uten tillit, men Olsen framstiller dette upresist: «Tillit er den grunnleggende egenskapen ved penger. Med en stabil pengeverdi kan vi ha tillit til at verdien av penger man har ervervet, er den samme i morgen som i dag. Da har vi også frihet til å velge når bruken skal skje» (s. 200).
Nei: Tilliten er ikke en egenskap ved pengene. Fordi penger normalt utstedes som gjeld, hviler tilliten i første omgang på pengeutstederne. Dernest blir tilliten opprettholdt av alle oss som deltar i det økonomiske samkvemmet, ved at vi godtar pengene som gangbare betalingsmidler. Dette gjør vi vanligvis fordi vi ikke har noe reelt valg. Til og med internasjonale aktører som opererer på norsk sokkel må betale skatt i norske kroner.
Olsen gjør seg skyldig i tilsvarende mangel på presisjon når han skriver: «Pengenes historie går langt tilbake i tid, til Lydia, på vestkysten av dagens Tyrkia for 2600 år siden. Her finner vi de eldste identisk utformete metallstykkene med et stempel der kongen garanterer vekten. Dette regnes som de første pengene» (s. 201).
Det Olsen her beskriver, er de første myntene, ikke de første pengene. De første pengene er minst dobbelt så gamle, og de sto ikke på myntfot, men ble målt i kveg og korn, og handelen var for en stor del basert på kreditt.9
Nå har vi digitale, kredittbaserte penger som fyker rundt kloden på et blunk. Kryptovalutaer eksisterer side om side med penger garantert av sentralbankene. Det sentralbankene har foretatt seg siden 2009, ville vært utenkelig for femten år siden, og ingen vet hva som vil skje i løpet av de neste femten åra. En sammensmelting av antistatlig, nærmest anarkistisk fundert, kryptovaluta og sentralbankstyrt pengepolitikk er vel ikke utenkelig? Nye pengeformer vil garantert se dagens lys.
Hvordan vi skal overleve som samfunn i denne fantastisk ustabile finansarkitekturen, er spørsmål som ikke berøres i Lykkelandet. Et sted i boka (s. 120) skildres det en båttur der Olsen grunnstøtte med snekka med familien om bord, men ikke verre enn at de kunne bakke av grunna og tøffe hjemover i seinsommermørket. Etter endt lesning er det vanskelig å bli kvitt følelsen av at Øystein Olsen styrte Norges Bank som han styrte denne snekka.
1. King, M. (2016). The End of Alchemy. Little, Brown, s. 81 og 93 (red.overs.).
2. Mest sentral er Adam Tooze, med to monumentale verk: Crashed. How a Decade of Financial Crises Changed the World, Allen Lane, 2018, og Shutdown. How Covid Shook the World’s Economy, Allen Lane, 2021.
3. Ordet alkymi stammer fra gammelegyptisk khm, «svart», via arabisk. Oldtidas egyptere kalte landet sitt «Svartlandet». I bronsealderens Egypt, Sumer og Mesopotamia fungerte templene som bankfilialer. Her ble skriften oppfunnet for regnskapsføring. Skrift og penger er tvillingoppfinnelser. Se Davies, G. (2002). A History of Money. University of Wales Press, s. 48–55.
4. King, s. 50 (red.overs.).
5. Paulson, H. (2010). On the Brink. Inside the Race to Stop the Collapse of the Global Finacial System. Business Plus.
6. I foredraget Banking on the State gjør Andrew Haldane rede for hvordan moderne stater ble det private bankvesenets garantister – den situasjonen vi befinner oss i nå, der finansaktørene profitterer grovt i gode tider og sosialiserer tapene i dårlige.
7. Tooze, Crashed, s. 306.
8. Ibid., s. 53–54; s. 64.
9. Ingham, G. (2004). The Nature of Money. Polity Press, s. 93–97.
