I vestlig kultur, kulturen etter grekerne og romerne, er ugla et symbol på visdom. Det er fuglen til Athene, eller Minerva – gudinnen for visdom og kunnskap. Men ifølge mytologien er det ikke den kloke ugla som overfører sin visdom til Athene, det er gudinnen som har overført sin visdom til uglene. Siden Athene er en gudinne og ikke et menneske, skal jeg roe ned den antroposentriske anklagen jeg er i ferd med å komme med, men siden gudinnen like fullt er veldig mye nærmere et menneske enn en ugle, lanserer jeg den likevel. Det er nemlig mennesket som lærer opp dyret, dyret har ikke noe å lære mennesket. Denne holdningen, at vi mennesker ikke anser dyr som vesener med egenskaper og verdier i seg selv, som vi kan lære av, er kilden til mange av våre sorger og største kriser. Hvis vi likevel skulle endre oss og prøve å lære av dyrene og naturen – hva ville de fortalt oss?
Det er dette Torgeir Wittersø Skancke har satt seg fore å vise oss i sin nye bok Uglenes tale. Hva nattens vesener har å fortelle oss i naturkrisens tid. I boka møter vi Norges ugler, vesener som lever nærmest i hemmelighet i natta rundt oss og har gjort det bestandig. Uglenes tale er både en håndbok til hvor og hvordan du kan finne ugler, tips til å bygge fuglekasser de vil trives i, og refleksjoner rundt menneskers forhold til naturen og naturkrisen. Wittersø Skancke er naturfotograf av yrke, og boka er tettpakket av vakre bilder knipset hovedsakelig av ham selv. Vi møter i tillegg en rekke ugleentusiaster og eksperter. Noen av dem har nærmest på egen hånd klart å gjeninnføre uglearter i norske skogområder.
Boka kunne ha handlet om ekstremt mange arter. Av drøyt 23 000 vurderte arter i 2021 ble nærmere 5000 arter satt på Rødlista. 2752 arter kategoriseres som trua.1 Historien er ofte den samme: Habitatene og næringskjedene ødelegges av menneskelig aktivitet, i mye større grad enn av klimaendringer i seg selv. Ifølge boka er naturkrisen en oversett og enda mer akutt krise for artsmangfoldet enn klimaendringene. Wittersø Skancke tar, med kjærlighet, for seg uglene som representant og eksempel på hvordan artene trues. De mytiske fuglene fungerer ypperlig som utgangspunkt for fortellingen hans om naturkrisen.
Ugler har alltid vært et symbol på klokskap, ja, visdom. Som om disse skapningene kunne se gjennom lys og mørke, tid og rom – forstå livets gåter. Ei ugle kan sitte urørlig i et gammelt tre og glippe med øynene i time etter time. Det er som om den grubler over livets mysterier, men holder svaret for seg selv (s. 171).
Vi mennesker har alltid vært fascinert av ugler – kanskje fordi de er så hemmelighetsfulle, kanskje fordi de skiller seg sånn fra andre fugler og dyr, kanskje på grunn av det stirrende, lysende blikket som virker som det ser rett gjennom deg. Kanskje fordi de skriker i natta. Kulturer over hele verden har myter og historier knyttet til ugla: i India varsler de fare, i Kina verver de sjeler til djevelen, i Kamerun er de visstnok så onde at man ikke skal nevne dem i det hele tatt.
I vår del av verden er det altså visdom de symboliserer. Begge tolkningene kan ha opphav i at uglene rett og slett er likere oss enn andre fugler. Med to øyne plassert midt i ansiktet minner de om mennesker, med et menneskelig blikk. Må de ikke da naturligvis være litt smarte? Samtidig er mytologien og historien full av eksempler på hvordan vi frykter det som er menneskelignende, men ikke faktisk et menneske.
Bildet av ugla som et klokt dyr får seg imidlertid titt og ofte en knekk. Et tydelig eksempel er Ugla i Ole Brumm, som framstår som smart og kunnskapsrik, men som i virkeligheten ikke er noen av delene og ofte leder gjengen i Hundremeterskogen ut på unødvendige strabaser. Jeg har også hørt det mange ganger, seinest i arbeidet med denne teksten: «Ugler er visstnok egentlig veldig dumme.»
Hvor smarte er ugler egentlig? Wittersø Skancke gir det samme svaret som gjelder for de fleste dyr: Ugler er smarte på sin måte. Alle arter har utviklet egenskaper som har gjort at de overlever. I uglas tilfelle innebærer det en ekstremt god hørsel og et ekstremt godt syn: ei snøugle kan se ei mus på en kilometers avstand og ved hjelp av hørselen skjønne hvilken vei den løper, og regne ut nøyaktig hvor den skal fly for å fange den. Fjærdrakten gjør den nesten umulig å høre. Det er utstrakt kommunikasjon mellom maker og mellom mor og barn. I motsetning til oss mennesker, som virrer rundt på datingapper og stiller filosofiske spørsmål om alt fra hvorfor barn gråter, til hva vi egentlig skal gjøre med livet, kan uglene det de skal kunne.
Diskusjonen om hvorvidt uglene er smarte eller ikke, er likevel viktig når det gjelder naturkrisen: Mennesker gir dyrene verdi etter hvor like de er oss selv. Jo mer menneskelige de er, desto mer humant skal de behandles. Dersom ugler er smarte dyr, har de da mer verdi i naturen, og er det da viktigere å ta vare på dem? Det er i hvert fall et paradoks i lys av at det nettopp er menneskelig intelligens som har brakt verden, naturen og dyrene i en natur- og klimakrise.
Uglenes tale gjør ikke at jeg sitter igjen med så mye håp, for den viser fram den skjøre, presise balansen i økosystemet. Ta for eksempel slagugla – den hekker ideelt i såkalte skorsteinstrær: gamle, døde trær med knekt stamme som de kan ha reiret sitt i. Slaguglas ideelle tilholdssted er trær som først har levd i 200–400 år, og så tørket like lenge. Det var med andre ord trær som begynte å vokse på 1300-tallet. Det sier seg selv at det er en vanskelig oppgave for ugla å finne slike trær i land som har drevet utstrakt skogbruk i flere hundre år.
Tenk alle artene som finnes der ute, og som er like spesialiserte som ugla, på sitt vis. Det skal bare en motorvei til, så er de borte. Det er så jeg får følelsen av at den rike faunaen jeg ønsker meg, der alle dyr har en iboende verdi og egen rett til liv, ikke er kompatibel med den verden vi mennesker har skapt for oss selv. Hvor villige er vi, når det kommer til stykket, til å la være å bygge den nye hytta vi har ønska oss, eller industriområdet kommunen sårt trenger? Hvordan skal vi veie det enorme behovet for grønn kraft opp mot inngrep og installasjoner som vil ta livet av mange arter?
Noe vekker likevel håp: lidenskapen og aktivismen som får noen mennesker til å bry seg så mye om andre dyr som Wittersø Skancke og ugle-entusiastene vi møter i boka. Selv om boka vil framheve at naturen har en egenverdi, er det umulig å komme unna at det som kan redde naturen, er at vi mennesker skjønner at vi trenger den. Det er tydelig at entusiastene opplever naturen nettopp som en berikelse av sitt eget liv. Mennesker søker til roen og harmonien de finner i naturen, i en stadig mer hektisk verden. I forfatterens tilfelle er det en helt spesiell grunn til at han har søkt ut i naturen: Han har mistet sønnen Mikkel, som var alvorlig syk i hele sitt 16-årige liv. I naturen, blant uglene, har han funnet en form for fred som han formidler til oss andre.
Så hva kan uglene fortelle oss? Først og fremst at de, i likhet med lemenet, markmusa, fjellreven, rypa, ja selv blåbæra, har en verdi – en egenverdi i seg selv og som del av naturen i sin helhet. Men de forteller også at deres verden har noe å gi oss, at det fortsatt finnes et sted med ro og mening. Jeg ser ikke egentlig noen motsetning mellom iboende egenverdi og verdi utover en selv. Uglene forteller at hvis vi ikke endrer oss, hvis ikke vi også tilpasser oss naturens helhet, vil de forsvinne, og med dem alle de andre artene som i dag er eller vil bli truet av de stadig større inngrepene i naturen. Det vil være et stort tap.
