Det er blitt snakket – eller mumlet, noen stor bevegelse ble dette aldri – om en translatologisk vending i humaniora, der man har fått øynene opp både for oversettelsen som eksemplarisk prosess og oversettelser som studieobjekt. Stefka Eriksen, førsteamanuensis i norrøn filologi og middelalderstudier ved Universitetet i Oslo, er en av dem som har introdusert dette for norske lesere. Dermed er det helt på sin plass at det nå kommer en bok om oversettelsenes betydning for norsk kultur i middelalderen, og passende at den er forfattet av nettopp Eriksen.
I Oversatt litteratur i middelalderens Norge presenterer Eriksen en fascinerende og underkommunisert del av norsk litteraturhistorie. Bokens uttalte mål er å vise tydeligere enn det tidligere er blitt gjort, hvor vesentlig europeiske middelaldertekster og tankegodset bak dem var for utviklingen av norsk (og islandsk) kultur på 1200-tallet og i hundreåret etter, og hvor forbausende tett sammenvevd det norrøne til tider er med det europeiske, og da kanskje særlig det fransk- og tyskspråklige.
Norrøn litteratur i middelalderen har ofte vært sett som synonymt med sagalitteraturen. I den grad man har skrevet om oversatt litteratur, har det i stor grad dreid seg om kristne tekster, homiliebøker og bønnebøker. Eriksen tar derimot for seg andre teksttyper: legender, ridderromaner, høviske romaner og heltesagn. Gjennom studiet av ti tekster eller tekstgrupper får Eriksen fram bredden i det som ble oversatt, og viser hvilke ulike veier tekstene kunne ta før de fant veien til Norge. Vi får høre om Tristram-legenden, fortellinger om kong Arthur, sagnet om Karl den store, Karlamagnús saga, vi får høre om pseudoklassisime på norsk og om eventyrfortellinger og andre underholdende og romantiske fiksjonsfortellinger.
For hvert eksempel får vi først en presentasjon av grunnteksten(e) og en presentasjon av eksisterende manuskripter. I mange tilfeller foreligger oversettelsene bare i fragmenter, i andre tilfeller bare i nyere kopier. Deretter tar forfatteren for seg hvem som bestilte oversettelsen, og i noen tilfeller hvem som foresto den. Særlig det store oversettelsesprogrammet som Håkon Håkonsson (r. 1217–1263) satte i gang, presenteres grundig. Etter ham var både Magnus Lagabøte (1238–1280) og dronning Eufemia (1280–1312) blant dem som bestilte oversettelser. Oversetterne er sjelden kjent, men noen er navngitt, som broder Robert (senere abbed) og Brand Jonsson.
Eriksen viser hvordan fortellingene endret seg både i form og innhold på veien nordover, og hvordan de ble plassert i den norrøne konteksten, hvordan de ble benyttet, og hvilken påvirkning de hadde på norrøn litteratur og kultur. Hun skriver at tekstene når de ble oversatt, gjerne «ble tilpasset kulturelt til den nordiske forståelseshorisonten ved at det som ble ansett som fremmed eller irrelevant ble forkortet eller kuttet ut, og nye forklarende momenter ble lagt til».
Hun bemerker flere steder at de norrøne oversettelsene ofte gir kvinnene en litt annen rolle enn de har i forlegget, med mer handlingsrom og handlekraft enn i de originale tekstene. Slik forteller oversettelsene noe om den kulturelle konteksten både i avsender- og mottakerkulturen. Åndelige referanser i franske forelegg blir gjerne konkrete i norrøne versjoner, eller som i Chanson de Roland, hvor Eriksen konkluderer med at «emosjonelle og psykologiske forklaringer er kuttet ut og utredninger av relasjoner mellom mennesker i den franske kildeteksten blir til handlinger mellom dem».
Det som trer fram, er et bilde av norsk middelalderkultur som relativt internasjonalt orientert, og at «norsk litteraturhistorie og -kultur», som Eriksen skriver, «ikke kan diskuteres uavhengig av europeisk historie og fortellertradisjoner». Hun viser hvordan noen av tekstene ble brukt av norske konger til å «hevde egen selvstendighet og legitimitet overfor kirken […] ved å utvide det norrøne språklige, litterære og kulturelle repertoaret», og at de oversatte tekstene spilte en rolle i utviklingen av den norrøne sagatradisjonen. Eriksen hevder at de oversatte tekstene kan ha påvirket den norrøne sagaskrivingen både når det gjaldt poetisk stil, litterær estetikk og innhold, og inspirert nye norrøne litterære sjangere.
Tekstene som omtales, er oversettelser bare i en relativt vid forstand. Siden så lite av manuskriptene er bevart, både av kilde- og måltekst, er det selvsagt vanskelig å gi noen analyse av oversettelsene qua oversettelser, men i stor grad har vi å gjøre med tekster som er resultat av traderinger, tilpasning og videredikting, og av grunnfortellinger som formidles i ulike varianter. Dette er interessant fordi det kan bidra til å kaste nytt lys over dagens relativt snevre oppfatning av hva oversettelse er, og gjør oss oppmerksom på alle de krokveiene en tekst eller fortelling kan ta fra den blir fortalt, til den når leseren.
Dette er ikke denne bokens hovedanliggende, men jeg savner likevel noen begrepsavklaringer og mer utdyping her. Når Eriksen snakker om «varianter» av teksten, om en oversettelse som er «mer som en selvstendig tekst og ikke ‘bare’ en oversettelse» eller opererer med begreper som «parafrase», «relativt fri oversettelse» og så videre, er det ikke alltid godt å vite hva som er hva.
Boken rammes fint inn av en grundig innledning og avslutning, og er et viktig tilskudd til allmennhetens forståelse av middelalderens kultur. Da er det ekstra synd at forlaget ikke kostet på seg en siste korrekturrunde. Ikke at det er så fryktelig mange skrivefeil, men en god del unorske ordstillinger og unorsk preposisjonsbruk henger igjen, og fotnotene virker nokså uferdige. Vi får krysse fingrene for at boken selger så godt at den kommer i ny utgave. For Oversatt litteratur i middelalderens Norge er et verdifullt bidrag til norsk litteraturhistorie, som burde være pensum for alle som vil lære mer om norsk litteraturhistorie. Den bidrar til å utvide vår forståelse av både norsk middelalderkultur, middelalderlitteratur og oversettelse.
Boken er fascinerende lesning, også for en som meg, som verken er verken filolog, middelalderhistoriker eller spesialist på norrøn litteratur, men kunsthistoriker og oversetter. Gjennom lesningen har jeg stadig reflektert over hvor sterkt forankret vår forståelse er i tiden vi lever i, og hvor viktig det er å kontekstualisere både andres og eget ståsted.
Eriksen siterer for eksempel en del forfattere fra 1800-tallet som betraktet disse oversettelsene som annenrangs, og hevder at det å skrive norsk litteraturhistorie uten å ta hensyn til den oversatte litteraturen gir et «mangelfullt og feilaktig» bilde av litteraturhistorien fra middelalderen. Det har hun naturligvis rett i. Men det er kanskje ikke så rart at man i det gryende Norge var mer opptatt av å definere det særegent norske enn å lete etter innflytelse fra andre kulturer.
Eriksen har en tendens til å lese fortidens tekster med et post-metoo-blikk, et blikk som er klart formet av vår tids forståelse av kjønnsrelasjoner, og stiller seg uforstående til de holdningene til kvinner noen av tekstene legger for dagen. Det er ikke nødvendigvis uinteressant, men gir noen lett komiske utslag, som når Eriksen bemerker at en metode for å få en vakker kvinne til å elske en, «minner mer om overgrep enn forføring» og lurer på om teksten er ment «som en ironisk kommentar på maktrelasjoner mellom kjønnene».
Eller er det mine fordommer mot middelaldermennesket som gir seg til kjenne når jeg tenker at Eriksen her er på ville veier? Mer enn noe annet viser slike kommentarer, som er så dypt forankret i vår tids syn på kjønn- og maktrelasjoner, hvor viktig det er at vi leser de gamle tekstene, ikke bare Bibelen, på nytt og på nytt. Og når jeg selv blir så begeistret for alt som underbygger det flerkulturelle og internasjonale ved den norske middelalderkulturen, viser det kanskje framfor alt at også jeg, som alle andre, er fange av min tid.
