Ordet samtale er hyppig brukt som metafor for tidsskriftenes rolle i samfunnet. Når vi snakker om meningsbrytningen i aviser, tidsskrifter og bøker, bruker vi gjerne uttrykk som den offentlige samtalen eller diskursen, eller vi kan finne på å gå i dialog med samtiden. Åpenbart er samtalen et nærliggende bilde for alt dette, men betyr det at en faktisk samtale er et tilstrekkelig grunnlag for en bok?
Daniel Ginsbys og Audun Lindholms bok er basert samtaler mellom de to. Tanken fødes i munnen springer ut av Ginsbys praktikantperiode hos tidsskriftet Vagant (der Lindholm er redaktør) i 2023, og det dreier seg om «en løs samtale som skal transkriberes». Samtalen fordeler seg over fire møter gjennom høsten og vinteren, og underveis kommer også andre samtalepartnere innom. Jeg må innrømme at et intervju på 228 sider virket på grensen til uoverkommelig å lese. Samtidig lå temaet meg såpass nær at jeg også hadde et visst håp. Under lesningen skulle det vise seg at både skepsisen og forventningen hadde noe for seg.
For å ta skepsisen først: Den rene samtalen, eller intervjuet, er en vanskelig form. Fra tid til annen kommer jeg over intervjuer der en skribent har fått full tilgang til en forfatter jeg beundrer. Utgangspunktet er lovende, men selve intervjuet er ofte nedslående. Det er rett og slett ingen nødvendig sammenheng mellom gode skrive- og taleferdigheter. Det er heller ingen automatikk i at en god samtale vil gjøre seg godt på trykk.
Antakelig er jeg ikke alene om denne erfaringen. Faktisk kommer Ginsby selv inn på dette tidlig i boken, i den første samtalen, når han hevder at han ofte synes det er «mer interessant å lese forfatternes tanker om andre forfatterskap enn lange intervjuer hvor de spørres ut om egne bøker». Likevel er det altså noe lignende Ginsby har satt seg fore i sine samtaler med Lindholm, der erfaringene fra Vagant utgjør et naturlig tyngdepunkt.
Resultatet er sammensatt. Særlig de første to samtalene tar tid å komme inn i, og flere av passasjene føles som en slags mimring eller oppramsing av hvilke tidsskrifter som ble utgitt når, hvem som var med i redaksjonen, og hvem som sov på sofaen til hvem. Det er mye her som virker innforstått. For en leser som ikke har ferdes lenge i disse miljøene, er det ikke godt å si hva man skal få ut av det. På et tidspunkt kommer forfatteren Morten Langeland inn i samtalen. Særlig denne delen er preget av mange navn, men det er tidvis uklart hvilken betydning personene har, og hva de står for.
Jeg ser for meg at mye av dette ville vært magisk å høre om over en øl på byen. Samtalene handler ofte om folk og miljøer fra 1990-årene og tidlig i 2000-årene. Omtrent halvparten av navnene som nevnes, har siden den gang blitt både berømte og anerkjente – den andre halvparten har forsvunnet ut i obskuriteten. Tidvis er det vanskelig å følge med i fortellingene om alle disse folkene og hendelsene – litt hardere redigering kunne gjort seg her.
Vi får for eksempel høre om festivalen Bergensbrag. Det berettes at «De som møttes var Gasspedal-redaksjonen, som da besto av Susanne, Øystein og meg, Luj-redaksjonen, Paal Bjelke Andersen fra Nypoesi, Prosopopeia med Cathrine Strøm og fanzinen f.eks.txt.art, som senere ble til kunstbokforlaget Ctrl+Z, i form av Arne Skaug Olsen». Det kan være at dette er navn og titler som er fulle av assosiasjoner for dem som er dypt inne i miljøet. For meg, derimot, er ikke navnene nok.
På den annen side er kvantitet ofte en egen form for kvalitet. Det at særlig Lindholm har så god oversikt over spesifikke forfattere og skribenter, tidsskrifter og trykkerier, gjør at de sveipende utsagnene om tidsskriftenes utvikling og levevilkår får en større troverdighet enn de ellers kunne fått. At formen byr på noe tyggemotstand, virker det ellers som både Lindholm og Ginsby ser på som en vesentlig del av denne typen litteratur; småforlagene og tidsskriftenes oppgave er ikke å servere det lettleste og formelaktige.
Og det skal sies at motstanden er vel verdt å bryne seg på. Når skribenten og redaksjonsmedlemmet i Vagant Susanne Christensen kommer inn mot slutten av den andre samtalen, tar det seg opp. Vi får blant annet et slags portrett av henne som ung skribent. Her knyttes navnene i større grad til beskrivelser, slik som når Christensen snakker om at hun leste de britiske kulturjournalistene Mark Fisher og Simon Reynolds som tenåring, og det gikk opp for henne «at en konsertanmeldelse kunne være abstrakt poesi».
Gjennom Christensen får vi også en skildring av tankesettet som driver en ung frilansskribent, og vi får høre om forholdet til redaktører, om de ulike redaksjonskulturene og om følelsen av å være i «et hundeveddeløp» der man «blir en junkie av å lese en bok på fem timer og så stå opp neste dag og skrive om den». Disse små, personlige anekdotene utvider samtalen i retning av noe mer allmennmenneskelig. Dermed blir refleksjonene over essayistikk og redaksjonsarbeid til det Lindholm et annet sted i teksten kaller for det «det allmenne sett i lys av det spesifikke».
Samtalepartnerne kommer lettere inn i interessante spor jo lenger ut i boken man kommer. Kanskje har de fanget noe av den dynamikken som oppstår når to mennesker gradvis blir kjent, og med tiden klarer å spille hverandre gode. I alle fall blir det hele mer saftig fra midten av den andre samtalen og utover – både faglig og menneskelig sett.
Diskusjonen om det såkalte Vagant-essayet er i mine øyne et høydepunkt, særlig siden det er noe jeg selv har tenkt på når jeg har lest tekster av ulike skribenter i tidsskriftet. Det er riktig som Ginsby sier, at «Vagant-essayet fremstår som noe særegent», og det er derfor spennende å lese Lindholms beretning om hvordan denne formen var noe som vokste frem
… etter hvert som redaksjonen ble klar over at det de gjorde ikke var å skrive akademiske artikler, og heller ikke journalistiske artikler som skulle formidle akademisk arbeid, men noe tredje, noe eget. Mitt inntrykk er at tidligere vaganter som Henning Hagerup og Pål Norheim utviklet en forståelse av at nå måtte de gripe bakover i essayets historie for å forstå hva de holdt på med.
Refleksjonene over essaykunsten, det Lindholm kaller for noe tredje, er særlig interessante fordi de knyttes spesifikt til ulike generasjoner av Vagants redaksjon. Behovet for artsfrender, for et miljø som består over en viss tid, er noe av det som kommer tydeligst frem. Mot slutten av boken knyttes dette til en skildring av det tidligere redaksjonsmedlemmet Pål Norheim (1962–2017), en essayist, forfatter og «fillearistokrat» som i Lindholms behandling blir til innbegrepet av vaganten (både i denne boken og andre steder).
Siden jeg selv er litteraturviter, er det mulig at jeg er over gjennomsnittlig svak for gode fortellinger. Andre lesere vil sikkert bite seg fast i helt andre deler av boken, men for meg er det Lindholms beskrivelse av Norheim som nok kommer til å sitte i lengst.
Her kommer for alvor den muntlige formen til sin rett. Passasjene kan tjene som en påminnelse om hvor kort vei det kan være fra vanlig samtale til fortelling – og derfra til litteratur, som når Lindholm skildrer kollegaens og vennens særegenheter: «De andre i kollektivet ble vant til at når de kom inn i stua eller på kjøkkenet på lørdag, så lå det en bult på en av sofaene. Det var Pål Norheim med et teppe over seg. Og ingenting kunne vekke ham opp!»
Denne og lignende scener har noen litterære trekk som det er lett å sette pris på. De gir dessuten et innblikk inn i de menneskelige forholdene som ligger til grunn for en levende essayistikk. Det gjelder ikke bare Norheim heller; mot slutten av boken trer mange av dem som i begynnelsen bare var navn, frem som genuine personer – eller litterære karakterer.
Til sammen danner de et bilde av et uvanlig miljø i norsk sammenheng. For disse vagantene er «det omstreifende et ideal», noe som kan være vanskelig for den jevne nordmann å begripe, i et land der folk er «familieorienterte og det å eie sin egen bolig er universelt anerkjent som livets mål». Og som Lindholm sier det: «ikke alle passer inn i denne malen».
Med Tanken fødes i munnen har han og Daniel Ginsby snakket frem en skildring av et liv utenfor denne malen, som har både sjarmerende og forlokkende sider – uten å henfalle til noen idyllisering av utenforskapet.
Samtaleformen gjør det tidvis utfordrende å henge med, men tjener også som en påminnelse om at alternative former kan være med på å ruske opp i en ellers ensartet bokbransje. Person- og miljøskildringene, kombinert med refleksjonen over essayistikken og dennes levekår hos småforlagene gjør dessuten boken til lærerik og interessant lesning. En slik kjærlighetserklæring til essayistikken og redaksjonsarbeidet er absolutt på sin plass i en tid der de fleste tidsskrifter lever med kniven konstant på strupen.
