Det er bare å innrømme det først som sist. Jeg var en av de ungene som truet med å rømme hjemmefra om jeg ikke fikk det som jeg ville. Det var sjelden en effektiv strategi. Foreldrene mine ga ikke etter for krokodilletårene mine.
Hjelp, de drar til Sveits! handler ikke om barn, men om norske milliardærer som både truer med å rømme landet og faktisk gjør det. Politikerne gjør ikke som de rikeste vil, og særlig er de misfornøyd med at de må betale så mye skatt. I motsetning til mine standhaftige foreldre har regjeringen gitt etter for rikingenes klagesang. I det minste ifølge forfatterne.
Politisk underholdning
Politikerskrevne bøker er ofte kalkulerte, selvsentrerte og verst av alt: dørgende kjedelige. Et hederlig unntak har vært bøkene til journalist og Rødt-politiker Mímir Kristjánsson, som særlig med Mamma er trygda gjorde inntrykk på meg og mange andre. Derfor hadde jeg relativt høye forventninger til denne boken, som er skrevet sammen med hans Rødt-kollega og samboer Sofie Marhaug. Hun er i tillegg litteraturviter og nyvalgt nestleder i partiet.
Forsiden er humoristisk og viser Kjell Inge Røkke og Bjørn Dæhlie ombord i et privat jetfly. Tittelen spiller på utenlandske filmkomedier i 1980- og 90-årene, som bemerkelsesverdig ofte fikk norske titler som startet med «Hjelp, …».
Forsidens komiske stil er på grensen til misvisende, for dette er en ambisiøs analyse som forgreiner seg til tema som anonyme valgkampbidrag, de borgerliges posisjon på Vestlandet, skatteparadiskommunen Bø i Vesterålen, den evinnelige formuesskatt-debatten og retorikken rundt verdiskaping, for å nevne noe.
Boken er stappfull av velskrevne og kreative formuleringer, som at de vurderer ring-på-spring hos Røkke, eller at Equinor er «The artist formerly known as Statoil». En god dose selvironi kommer også til syne når det refereres til at Kristjánsson fikk «såpass overtenning» på Dagsnytt 18 at han kalte Røkke for skatteterrorist.
Lenin gjorde det først
Noen samler på frimerker, mens andre vet å sette pris på et godt milliardærsitat. I likhet med Kristjánssons første bok fra 2011, De superrike, er de første kapitlene av Sveits-boken krydret med sytete milliardærutspill hentet fra pressen. Heldigvis er denne boken et langt mer helhjertet forsøk på å analysere sammenhengen mellom rikdom og politisk makt. Den er dessuten aktualisert av en ny utvikling blant rike nordmenn. De flytter i hopetall til sveitsiske kantoner og enkeltkommuner som tilbyr lav eller ingen skatteregning og skreddersydde avtaler for innflyttere.
Boken gir et innblikk i hvordan Sveits ble et skatteparadis. Sentralt i forklaringen står et sterkt lokaldemokrati i kombinasjon med en skatteparadismekanisme: at det lønner seg for land/kommuner med relativt få innbyggere å sette ned skattene for å tiltrekke seg utenlandsk kapital. Dessuten danner historien til Sveits som trygg havn for fritenkere og kunstnere, blant dem Lenin, bakteppe for hvordan landet ble en verdenshovedstad for bankhemmelighold.
Men at det er gunstig å flytte til Sveits, er ikke en fullgod forklaring på hvorfor så mange nordmenn flytter nå. Kristjánsson og Marhaug viser til uttalelser fra utflyttere. Flere opplever det som at skattenivået (og særlig formuesskatten), redselen for nye skatter i fremtiden og hvordan de rikeste omtales (rikinger, velferdsprofitører!) nærmest har tvunget dem av gårde. Forfatterne ser det mer som en politisk aksjon. De rike vil forandre Norge.
Venstresiden, det er oss
Forfatterne tegner opp en serie hendelser. Regjeringen Støre lanserer nye skatter for 35 milliarder kroner og møter motstand. De gjør en snuoperasjon overfor næringslivet, der Støre hevder at «Nå er det vanlige folks tur» aldri var et slagord for partiet. De borgerlige seirer i kommunestyre- og fylkestingsvalget høsten 2023. Daværende næringsminister Jan Christian Vestre uttaler at veien ut av Aps uføre er å vise at partiet er på lag med bedriftseierne. Arbeiderpartiet spiller en lite flatterende hovedrolle der de tekkes særinteresser på toppen, er involvert i for mange skandaler og er vanskelig for arbeidsfolk å kjenne seg igjen i.
Løsningen, mener forfatterne, finnes hos venstresiden selv. De må snakke mer om å gi til de fattige enn om å ta fra de rike, de må holde fast i at det er vanlige folk som skaper verdiene, pengenes lobbymakt i politikken må stagges, og velgerne må oppleve at venstresiden jobber på vegne av arbeidere mot en økonomisk elite, og ikke på vegne av seg selv, som kulturell elite, mot en økonomisk elite.
Deres formaninger er ikke spesielt rettet mot Ap, men mot en bred venstreside. Med unntak av at forfatterne innrømmer å bruke for mange kalorier på å snakke om de rike, er det vanskelig å få øye på kritikk av eget parti. Samtidig kan dette «vi» like godt være uttrykk for et ønske om en mer samlet venstreside, som en retorisk strategi.
Det er litt forvirrende når forfatterne skriver at de ikke er skråsikre på at deres egne løsninger er en oppskrift på valgseier, men at de heller bør anses som et svar på en bekymringsfull utvikling for venstresidens forhold til de rikeste. Hvorfor har de da gått så langt i å antyde at Arbeiderpartiet hadde en stor del av skylden for valgnederlaget til venstresiden i kommunevalget i 2023, ved å gjøre det motsatte? Samtidig er det betryggende å se at de ikke er skråsikre. Det finnes tross alt flere meninger om hva Arbeiderpartiet bør gjøre for å snu skipet enn milliardærer som har satt seg på flyet til Sveits.
Mye vil ha mer
Tekniske skatteregler som aksjonærmodellen, femårsregelen og exitskatten blir forklart på en tilgjengelig måte. Det er godt gjort – og viktig folkeopplysning.
Det er også viet et par sider til tiltak mot skatteflukt. Avslutting eller reforhandling av skatteavtalen med Sveits og innstramming av antall dager man kan oppholde seg i Norge de første årene etter utflytting, nevnes kort. Det settes spørsmålstegn ved hvorfor vi tillater rike fedre å overføre formuen til arvinger i Sveits, mens de selv kan beholde kontrollen i et norsk selskap gjennom kompliserte selskapsstrukturer. Det foreslås å forby privatfly for å vanskeliggjøre pendling til og fra Norge for milliardærene.
Men om man leter etter løsninger for å bli kvitt skatteparadiser finnes det bedre bøker. Det gis for eksempel ikke plass til å diskutere internasjonale tiltak, og skatteflukt er tross alt et grensekryssende problem.
Fellesskapets bransjeforening
Boken er derimot på sitt aller beste når den dokumenterer hvilke krefter som var i spill for å vanne ut de nye grunnrenteskattene på både havbruk (lakseskatten) og vindkraft. Laksenæringens forsøk på å skyve arbeidsfolk og permitterte foran seg i et såkalt kunstgressopprør avkles i det lakseskatten vedtas og oppdrettsgiganten Mowi går til sak mot at mindre oppdrettsselskaper skal fritas for skatten gjennom et bunnfradrag. Ingen forventer en upartisk bok fra to Rødt-politikere, men analysen av de konkrete politiske saksgangene er såpass opplysende at man nesten glemmer partitilhørigheten.
«Vet du hvorfor jeg gjør dette? Fordi fellesskapet ikke har noen bransjeforening.» Det svarte Karen Helene Ulltveit-Moe, leder av utvalget som foreslo grunnrenteskatt for havbruksnæringen, på hvorfor hun orket å stå på sitt i møte med en ressurssterk lakselobby. Som Marhaug og Kristjánsson peker på, vinner man ikke valg ved å øke skattene for de rikeste. Alternativene er likevel at resten av oss må betale mer skatt, eller at det blir mindre penger til velferd. Derfor må noen snakke fellesskapets sak, og det opplever jeg denne boken som et iherdig – halvt underholdende, halvt analyserende – forsøk på.
Marhaug og Kristjánsson ønsker seg en venstreside som er like prinsippfast som mine foreldre. Så får vi se om også milliardærene kommer hjem igjen til middag.
